Tidligere student i ny norsk storfilm

Hei Ole! Gratulerer med rolle, hvem spiller du i filmen?

– Jeg spiller Magnus Kvalvik, en av de 12 Bratholmgutta fra Kompani Linge som ble sendt til Troms for å sabotere tyske fartøy. En ganske badass fyr for å si det sånn. Han ble henrettet av tyskere i 1943 etter at en operasjon gikk skeis. (Ja, jeg dør på film).

Hvordan fikk du den rollen?

– Jeg gjorde en kortfilm som heter «Satelitter» med en veldig flink, ung regissør som heter Håkon Olavsen som ble vist på Cinemateket.

I salen satt selveste Petter Holmsen, regiassistenten til Harald Zwart og så på. Han likte det han så og ville ha meg inn for en audition, men det var faktisk for en av de andre rollene. Så jeg gikk inn, spilte så tårene rant, fikk stående applaus (i hodet mitt) også hørte jeg ikke noe mer fra dem på ca. tre måneder. Jeg trodde jo de hadde glemt meg, men så fikk jeg plutselig en telefon av Petter. Han sa “Beklager Ole, vi gav rollen din til en annen, men hvis du vil spille Magnus, så er rollen din”. Selvfølgelig takket jeg ja!

Jeg har sikkert 15-20 kortfilmer på dataen min som jeg har laget med flinke folk som går på skolen, og tro meg, det har hjulpet utrolig med å være trygg på set.

Jeg har sikkert 15-20 kortfilmer på dataen min som jeg har laget med flinke folk som går på skolen, og tro meg, det har hjulpet utrolig med å være trygg på set.

Hva lærte du av å være med på en så stor produksjon?

– Dette er den største produksjonen jeg har vært med på, og jeg var jo bare en liten brikke i hele opplegget, så det jeg lærte mest av var å være «på» hele tiden. De har ikke tid eller mannskap til å passe på alle hele tiden så man må være litt proaktiv og forberedt på hva som kommer til å skje resten av dagen, ligge ett steg foran, forteller Ole Victor.

– Når det er sagt – og her kommer det litt skryt av høyskolen – så har Skuespill-utdanningen rusta meg godt ved å ha en så god og talentfull Film og TV-utdanning som jeg har jobbet sammen med siden første klasse. Jeg har sikkert 15-20 kortfilmer på dataen min som jeg har laget med flinke folk som går på skolen, og tro meg, det har hjulpet utrolig med å være trygg på et set. Fordi uansett hvor stort settet er, så er det veldig likt det vi gjør på skolen! Du har innspillingslederen som fyker rundt og roper klokkeslett, lydmannen som skal under skjorta di, lysmannen som setter lyset. Så alt det var jeg allerede ganske rutinert på. Så ja, takk til Westerdals! (Skolens tidligere navn, red.anm.)

Hvordan var overgangen fra skolehverdagen til en filmjobb i bransjen?

Overgangen gikk bra. Jeg prøvde å ta det rolig og ikke bli opphengt i at det var jobb. Det har ikke så mye å si om det er film eller teater, eller skole eller jobb. Pluss at de som jobba der var så hyggelige og flinke folk, så det var lett å kose seg!

Lærte du noe nytt?

– Jeg lærte at denne bransjen er en maraton, ikke en sprint. Du hører om skuespillere som plutselig får en stor rolle i en film eller tv-serie for så å bli «kjendis over natta». Men man hører sjelden om all jobben de gjorde før de kom til det punktet. All øvingen, puggingen, skrivingen. Å være i miljøet, å bli sett og hørt og håper på at noen ser deg, samtidig som du har en heltidsjobb ved siden av for å betale leia. Hvis man prøver å sprinte til målstreken i denne bransjen tror jeg man fort kan bli skuffa. Ikke forvent at telefonen skal ringe bare fordi du gjorde en god jobb. Det er for mange om beinet rett og slett, så hold deg heller aktiv så vil det skje noe etterhvert, forsikrer Ole Victor.

Hvor annerledes er det å spille i en flerkameraproduksjon versus å spille på en teaterscene?

– Hvis du tenker på klassisk teater, så spiller man jo fortsatt realisme, men likevel er det en litt annerledes spillestil. I film må man kutte den avstanden man har til publikum og gjøre det mer «personlig» med den du spiller med.

– I teater må man passe på at publikum ser deg ved å ikke vende ryggen til hele tiden, og du må heve stemmen din sånn at publikum hører deg. I film må du absolutt ignorere alt og alle som ikke er med i scenen og være litt mer egoistisk. Men det er jo mange likhetstrekk også. Det viktigste av alt er å ikke la andre fortelle deg hva du skal gjøre i scenen. Ta det regissøren sier som et forslag, men det er du som må eie det, det er du som må forstå det og ha et forhold til det.

– Så tør å lede. Ta plass. Ikke vent på at alle skal fortelle deg hva du skal gjøre. Dette gjelder spesielt for filmproduksjoner hvor du får tilsendt en manus på forhånd, men ikke møter crewet før første innspillingsdag. Da er det viktig at du har gjort opp noen ideer i hodet ditt, avslutter Ole Victor.

Håkon T. Nilsen fra klassen under Ole Victor var også med i filmen som en av de 12. mennene. Håkon hadde også en av hovedrollene når høyskolen satt opp stykket «Ifigenia i Aulis» i 2017.