En amerikansk tragedie

Amerikanerne har mistet troen på demokratiet sitt. Det kommer vi alle til å tape på, skriver Ketil Raknes i VG.

Ketil Raknes

Høyskolelektor Ketil Raknes

Alle lykkelige valgkamper er like, mens alle ulykkelige valgkamper er ulykkelig på sin egen måte. Årets amerikanske valgkamp er ulykkelig fordi de amerikanske samfunnsinstitusjonene er syke og det er ikke sikkert de kommer til å bli friske igjen.

Amerikanerne stoler stadig mindre på politikerne sine, mediene sine, myndighetene sine og naboene sine, og det er kun i et samfunnsklima preget av desperasjon og dyp mistro at en apokalyptisk kandidat som Donald Trump kan ha appell.

Dyp systemkrise

Grunnen til at vi undervurderer Trump er at vi undervurderer styrken og alvorligheten i den amerikanske systemkrisen. Mediene forteller oss at individer er viktige, men når institusjonene i et demokrati ikke fungerer kan heller ikke menneskene som befolker dem fungere.

Barack Obama er sannsynligvis et av de mest lysende intellektene som har inntatt i Det hvite hus etter andre verdenskrig. Men i møte med et republikansk parti som preges av politisk sabotasje og fanatisk retorikk var han dømt til å mislykkes. Før han ble innsatt vitset satiremagasinet The Onion med at «black man gets nations worst job», den satiren var dessverre virkelighet.

Tillit er et demokratis viktigste kapital og uten tillit til de politiske elitene og de politiske institusjonene setter det politiske forfallet inn.

I dag sier rundt 80 prosent av amerikanerne at de ikke har tillit til Kongressen. Samtidig mener 75 prosent av amerikanerne at politikerne trolig er korrupt og over 60 prosent mener landet styres av eliter som bare tenker på seg selv. Andelen amerikanere som mener de kan «stole på folk flest» har også vært synkende de siste tiårene.

Stemningsleiet til mange av de velgerne som nå samler seg bak kandidaturet til Donald Trump minner litt om hovedpersonen i 70-tallsfilmen «Network». Her møter vi det desillusjonerte nyhetsankeret Howard Beale, som i visshet om at han snart skal tas av luften på grunn av dårlige seertall annonserer at han skal avslutte sin siste sending med å skyte seg selv i hodet. Stuntet fører naturlig nok til at seertallene skyter i været.

Høydepunktet i filmen er da Beale legger ut på Trump-aktig tirade om livets elendighet og avslutter med kraftsalven «I am mad as hell and I won’t take it anymore».

Tre katastrofale kriser

Drivkreftene bak denne katastrofale utviklingen er tre beslektede kriser som vi kan kalle ulikhetskrisen, lobbykrisen og polariseringskrisen.

Ulikhetskrisen er historien om den amerikanske drømmens sakte død. Samtidig som den rikeste delen av befolkningen har fått det stadig bedre har amerikansk middel- og arbeiderklasse opplevd stagnasjon og manglende lønnsvekst.

Lobbykrisen handler om hvordan pengesterke interessegrupper har fått et stadig sterkere grep om det politiske systemet i USA. Bare i år brukes det over 50 milliarder kroner på president og kongressvalg i USA. Den enorme pengestrømmen skaper en rekke bindinger mellom folkevalgte og pengesterke interesser.  Det er også lønnsomt for politikerne selv. I 2014 registrerte man for første gang at flertallet av Kongressens medlemmer var dollarmillionærer. I snitt tjener en amerikansk kongressrepresentant 18 ganger det en amerikansk husholdning tjener.

Polariseringskrisen er årsaken til den politiske handlingslammelsen i USA. I USA klarer man ikke vedta verkens statsbudsjetter, pensjonsreformer eller utnevnelse av dommere til Høyesterett. Årsaken er den voldsomme høyredreiningen i deler av det republikanske partiet de siste tiårene som har gjort partiet stadig mer fundamentalistisk og vanskeligere å samarbeide med.

Indre svakhet

For flere tiår siden påpekte statsviteren Juan J. Linz at politiske systemer der presidenten ble valg uavhengig av nasjonalforsamlingen stort sett endte i demokratisk sammenbrudd.  Problemet er at presidenten og nasjonalforsamlingen er dømt til å samarbeide uansett om presidenten har flertall der eller ikke. Når det oppstår sterke konflikter finnes det ingen fornuftig måte å løse dem på og politisk sabotasje og stadige sammenbrudd blir resultatet.

Demokratiet blir et vetokrati.

Hovedårsaken til USA har fungert så bra så lenge er at de to partiene har klart å samarbeide på tvers i Kongressen. Men nå er konfliktnivået blitt så høyt at de amerikanske institusjonene ikke lenger klarer å håndtere dem.

Imperier faller ikke på grunn av ytre press, men av på grunn av indre svakhet. En republikk, hvis vi kan beholde den, sa Benjamin Franklin om det han hadde skapt med den amerikanske uavhengighetserklæringen. Setningen var en direkte referanse til Romas ulykkelige skjebne som både Franklin og de andre grunnlovsfedrene hadde inngående kjennskap til.

Det sinnrike systemet med checks and balances som Franklin var med på å designe er i dag blitt en del av problemet. De så for seg et politisk system befolket av fornuftige rasjonelle mennesker som søkte kompromisser, ikke Donald Trump og Newt Gingrich.

De som er mest fornøyd med det politiske kaoset som utspiller seg i USA i denne valgkampen er Kina og Russland. For Russland er Trumps autoritære kandidatur en indirekte støtte til deres autoritære samfunnsmodell. Alle oss som er tilhengere av det liberale demokratiet er taperne. Uansett hvem som vinner på tirsdag vil konfliktene, konspirasjonene og den politiske sabotasjen fortsette.

Håpet er krisen Donald Trumps kandidatur har utløst er så dyp at fornuftige republikanere og demokrater igjen vil finne sammen for å redde republikken fra undergangen.