Finansialiseringens tidsalder

I en tid der noen få blir styrtrike, mens mange andre knapt har lønnsutvikling, er gjeld blitt vekstøkonomiens viktigste råvare, skriver professor Bent Sofus Tranøy i Klassekampen.

Professor Bent Sofus Tranøy. (Foto: Audestad Paal/Aftenposten/NTB Scanpix.)

Til enhver tid vil ulike, gjerne økonomiske orienterte, samtidsdiagnoser fremmes og konkurrere med hverandre. Norge per 2016 er for eksempel et «kunnskapssamfunn» preget av «digitalisering» eller «delingsøkonomi», mens vi alle oppfordres til å lete etter hva vi skal leve av «etter oljen». Jeg mener at finansialisering er en treffende samtidsdiagnose.

Generelt er finansialisering uttrykk for en tilstand der finanssektoren har fått stor strukturell makt og dominerer produksjonslivet i en økonomi. Gjeld er finanssektorens viktigste «råvare», og gjeldsvekst er et kjennetegn ved finansialiseringen.

Verdensøkonomien, målt som andel av utestående gjeld relativt til verdens samlede verdiskaping, er vesentlig mer forgjeldet i dag enn den var i de første etterkrigstiårene. Gjeldsnivået lå relativt stabilt fram til 1970-tallet, men steg for alvor etter det nyliberale gjennombruddet rundt 1980. Etter en knekk i årene som fulgte finanskrisa, skjøt den på ny fart etter 2010. Veksten i samlet gjeld kan knyttes til flere andre utviklingstrekk som preger vår finansialiserte tid, som ulikhet, fall i realinvesteringer og kortere tidshorisonter.

Investeringer i produksjonsutstyr og annen realkapital har falt gjennom den samme perioden som gjelden har vokst. Tall fra OECD viser et fall i Euro 15-landenes realinvesteringer fra 26 prosent av BNP i 1970 til 18 prosent i 2012, og tall for Japan, USA og Tyskland viser akkurat den samme tendensen. Særlig fallet i Japan er voldsomt, fra godt over 30 prosent i 1982 til rundt 20 i dag. Det er flere grunner til at realinvesteringene faller. Én viktig inngang er forholdet mellom ulikhet og samlet etterspørsel. Ulikhet gir lavere etterspørsel og lav etterspørsel reduserer motivet for å investere i realkapital.

Stadig skjevere fordeling svekker statens finanser og dermed evne til å stimulere etterspørselen, fordi en mindre andel av verdiskapingen tilfaller vanlige lønnstagere. Utviklingen har vært særlig tydelig i USA, der medianinntekten knapt har vokst siden midten av 1970-tallet og den formidable produktivitetsvekst nesten utelukkende har kommet den øverste ti prosenten til gode, og det aller mest til den øverste prosenten. Det vil si folk i finanssektoren, investorer og toppledelsen i store selskaper, som i sin tur gjerne er blitt svært rike gjennom ulike opsjons- og bonusprogrammer knyttet til vekst i prisingen av aksjer.

Hva slags vekstmodell kan bygges med slike byggeklosser? I et samfunn der noen få tjener hundrevis av millioner kroner og andre knapt har lønnsutvikling, samtidig som forbruket må holdes i gang for at samlet etterspørsel ikke skal falle for mye, blir gjeld en del av «løsningen». Når en relativt liten gruppe mennesker og selskaper tjener mer enn de klarer å bruke opp eller investere i realkapital, resirkuleres penger gjennom finanssystemet, og siden alle fordringer, rent bokføringsteknisk, må ha en motpost i form av gjeld, ser vi bildet som tegner seg.

De med stagnerende inntekter låner fra de med oppsparte midler for å holde forbruket sitt i gang, og lenge kunne de gjøre det med sikkerhet i stigende boligpriser. Dette var helt sentralt i den amerikanske vekstmodellen før 2008, og vi ser en lignende dynamikk Norge i dag, dog uten at ulikheten har økt på samme dramatiske vis som i USA.

Fallet i realinvesteringer og nye forretningsmodeller basert på digitalisering har redusert tilgangen på gode investeringsprosjekter i realøkonomien. Samtidig vokser investorklassen i omfang og rikdom i takt med at ulikheten blir større. Store deler av de store inntektene deres må plasseres på en eller annen måte. Det som ikke forbrukes, flyter lett inn i finansielle instrumenter og eksisterende aktiva og har liten effekt for vekst og produktivitetsutvikling. Mye av det som skjer i finanssektoren, har karakter av rene nullsumspill i form av veddemål og shortsalg, mens det heller ikke gir store veksteffekter når pengene går til eksisterende aktiva som «brukte» aksjer, veteranbiler/klokker, kunst og ikke minst fast eiendom (der tomteverdien, ikke bygningsmassen er det sentrale), fra leiligheter på Manhattan til egne karibiske øyer.

Når det stadig tilføres mer penger i markedene for eksisterende aktiva, får vi inflasjon i disse. Når prisene på aktiva som kan brukes som sikkerhet i kredittmarkedet, stiger raskt, gir det fort opphav til bobledynamikker. Stigende priser gir mer egenkapital/sikkerhet, som gir bedre lånemuligheter, som igjen gir stigende priser i markedene for aktiva. Når inflasjon i markedene for formuesobjekter gjør seg gjeldende i markedene for vanlige boliger, kan det lede til forbruksvekst gjennom det som i Norge gjerne kalles rammelån, en vekstimpuls som fungerer så lenge aktivaprisene stiger.

Kombinasjonene av globalisering, investeringer – ofte drevet fram av rike mennesker i ustabile land som vil sikre sine midler utenlands – og urbanisering har skapt raskt stigende boligpriser i mange byer i verden, og i noen av dem, som Vancouver og London, til dels absurde tilstander, der vanlige folk – hvis arbeidskraft trengs for å fylle vanlige jobber – ofte ikke lenger har råd til å bo i byen, samtidig som mange utenlandskeide leiligheter står tomme det meste av året.

Da finanskrisa brøt ut i 2008, sprakk boligbobler over hele den rike verden, mens forbruket stupte. Banker ble reddet for store beløp, men hva skulle myndighetene gjøre for å holde forbruket i gang? Det finnes tre hovedkanaler myndigheter kan spille på når den vil tilføre økonomien midler. Det offentlige kan bruke mer penger på investeringer og sosiale tiltak, det kan gis skatteletter (som gjerne treffer sosialt skjevt) eller man kan sette renta ned mot null og kjøpe opp verdipapirer (såkalt «Quantitative Easing», QE – «kvantitative lettelser»), noe som fører til mye mer penger i omløp; å låne blir billig. Det gjør at aksje- og eiendomspriser holdes oppe og bidrar til å stimulere til spekulasjon med lånte penger. I 2009 ble det gitt mye stimulans via statsbudsjettet i både EUland og USA, men etter hvert snudde stemningen og QE, i Europa kombinert med «austerity» eller sparepolitikk, ble oppskriften.

Noen av oss vil mene at krisen av 2008 viste at det kunne ikke fortsette slik, økonomien kunne ikke fortsatt drives framover med stigende aktivapriser som motor, men det er akkurat der vi har havnet. QE framfor finanspolitisk stimulans favoriserer aktivapriser framfor utjevning og keynesiansk realinvesteringsstrategi. Dette avspeiler også dagens politiske maktforhold, der bankers og investorers interesser om nødvendig prioriteres framfor resten av befolkningens. Et vesentlig trekk ved slik finansialisering er at også bedriftene får mer gjeld. Gjenkjøp av aksjer og økte utbytter med lånte penger har til hensikt å styrke kursen på kort sikt, slik at ansatt ledelse kan hente ut bonuser og opsjoner knyttet til aksjekursen, samtidig som det utvanner egenkapitalen og styrker kreditors posisjon uten at realkapitalen bak aksjene vokser. Et ytterligere motiv til å låne mer kan være at rentekostnader i mange land bidrar til å få ned det skattbare overskuddet og/eller ligningsverdien.

I noen tilfeller tas denne forretningsmodellen ut i det helt ekstreme. Vi ser tilfeller der oppkjøpsfond kjøper opp solide og veldrevne selskaper, belåner dem og tar ut store utbytter (eventuelt låner dem penger selv til rente langt over markedsrente) før selskapet blir solgt videre, i flere runder – helt til det knekker sammen under byrden av den samlede gjelden. I slike tilfeller kan vi snakke om verdiekstraksjon i skarp motsetning til verdiskaping.

Finansialiseringsprosessen artikulerer seg også på aktøreller mikronivå: For den bemidlede og gjerne middelaldrende delen av middelklassen ser vi tendensen til å investere i eksisterende aktiva uttrykt gjennom at folk kjøper bolig nummer to, tre og fire for å drive utleie. I deler av Oslo er omtrent en tredel av alle leiligheter sekundærboliger, mens for Oslo som helhet var tallet i 2015 20 prosent og stigende. For den mindre bemidlede – og ofte yngre – delen av den voksne befolkningen innebærer dette at de (av dem som ikke får egenkapitalhjelp av sine foreldre) står overfor tre alternativer. Enten å flytte utenfor byene, leie på dårlige (i flere land også skattemessig dårligere) vilkår, eller å ta stor risiko ved å låne over det som burde vært egen tålegrense.

Risiko overføres fra stater og bedrifter til individer

Et annet generelt trekk ved finansialiseringen er at risiko overføres fra stater og bedrifter til individer. Overgangen fra ytelsesbasert til innskuddsbaserte pensjoner har to store fordeler sett med elitens øyne. Det reduserer risikoen for stater og bedrifter med pensjonsforpliktelser samtidig som det stimulerer finansmarkedet. Sett med pensjonstagernes øyne innebærer det ganske enkelt økt risiko. Det eneste sikre er hva vi må betale inn. Individualisering av ansvar reflekteres også i nye politiske ideer, for eksempel kravet om å innføre undervisning i privat økonomi i grunnskolen. I og for seg ikke en forkastelig idé, men dypt utilstrekkelig hvis den kommer i stedet for og ikke i tillegg til regulering av den type råsalg som vi har sett i markedet for «strukturerte spareprodukter» og forbrukslån.

Teorien om finansialisering tematiserer og hjelper oss å forstå sentrale trekk og noen av de presserende problemer ved vår samtid som fallende vekst, tiltagende ustabilitet, overføring av risiko, privilegering av finanssektorens interesser og økende ulikhet. Det faktum at vi åtte år etter utbruddet av en katastrofal finanskrise lever i en verden som i enda større grad enn før 2008 baserer seg på gjeldsdrevet vekst, understreker betydningen av å forstå finansialiseringens økonomiske og politiske dimensjoner.

Denne artikkelen ble publisert i Klassekampen 3. januar 2017.