En grøssende hyllest til Trump og Listhaug

Donald Trump og Sylvi Listhaug har skapt et språk som folk forstår. De treffer en tidsånd, de fanger opp frustrasjonene og de speiler det «folk flest» tenker og føler, skriver førstelektor i retorikk, Kjell Terje Ringdal, i Aftenposten.

Kjell Terje Ringdal

Kjell Terje Ringdal, høyskolelektor i retorikk

Husker du folkeeventyret om rottefangeren i Hameln? En mann hvis magiske tryllefløyte ryddet ut rotteplagen ved å lure dyrene til drukningsdøden i elven. Da fløytisten ikke fikk oppgjør for jobben, hevnet han seg ved å lokke byens barn i døden med den samme fløyten. Hva spilte han, hva var det som fascinerte både rotter og barn til å følge ham?

Denne teksten skal handle om populistspråkets oppskrift og rytme, og hvordan mønsteret kan brukes av flere.

La derfor det følgende være en grøssende hyllest til Donald Trump og Sylvi Listhaug, som har skapt et språk som folk forstår. De treffer en tidsånd, de fanger opp frustrasjonene og de speiler det «folk flest» tenker og føler. Eller rettere sagt, de henter frem et folk som tidligere ikke har følt seg hjemme i politikken, men som nå har fått sine tillitsmenn og fløytister.

Populister er antielitistiske, og idéhistorikeren Jan-Werner Müller karakteriserer fenomenet slik: «Trump er en populist fordi han sier at det er et ekte folk der ute, og han er deres eneste representant.» Populismespråket vever et tenkt folk inn i et fargerikt og gjenkjennelig mønster som vekker begeistring.

Fellestrekk ved Trumphaug-språket

De har aldeles ikke «rett», men de får rett. I retorikken ser man alltid etter strukturer og stil som kan forklare effekt, og populismespråket ser definitivt ut til å virke: Trump velges til president i USA. England forlater EU. Sverigedemokraterna vokser vilt. Og Sylvi Listhaug er Norges beste kommunikator.

Hva er fellestrekkene for det vi kan kalle Trumphaug-språket? Inspirert av retorikkprofessor Jens Kjeldsen: La oss røntgenfotografere argumentene og lære oss rottefangerens noter, slik at flere kan spille den besnærende melodien:

1. Trumphaug skaper tydelige fronter

Oss og dem er en viktig ingrediens i den saftige kommunikasjons-cocktailen. Eliten versus folk flest, makt mot avmakt, og de «såkalte ekspertene versus sunn fornuft». Listhaug sang populistrefrenget klokkerent da hun snakket i NRK forleden: «Vanlige mennesker er lei av en politisk elite som ser ned på folk som tenker annerledes enn det politisk korrekte.» Voila!

Hva kan andre lære? Skriv inn dine tilhengere i positive og malende kategorier. Bilder er bedre enn tall. Følelser er bedre enn fakta.

2. Trumphaug peker på elendigheten og bruker fluepapir-trikset

Trumphaug må vinne eierskapet til folkets frustrasjoner. Man må beskrive tilværelsen som vanskelig, utmattende og urettferdig. Også her gjelder følelsesargumenter og generelle, anekdotiske kjøkkenbordanalyser. Mal frem arbeidsledigheten, kriminaliteten, skattene og den generelle forjævligseringen av samfunnet.

Denne fluepapirargumentasjonen fungerer godt. Man henger opp et misnøyens seil der manges opplevelser av et trøblete liv limer seg fast. På denne måten ble Trump de forlattes gud. Gjenkjennelsens liturgi fungerer. Denne guden blir ikke avkrevd beviser, og må heller ikke godtgjøre at man faktisk kan løse problemene. Den som forsøker å vifte bort de luftige analysene med undersøkelser og fakta, graver sin egen grav.

Læring? Fluepapir-effekten er god. Trikset er enkelt: Se dine velgere. Forstå hvordan de har det. Innrøm feil. Snakk til dem i øyehøyde.

3. Trumphaug har løsningen

Vi liker folk med løsninger, og vi liker handlingsorienterte politikere. Er skattene for høye, så setter vi dem ned. Er det irriterende med bompenger, så fjern dem. For mange innvandrere? Kast dem ut.

Kampen her står mellom «ekte eller sant». Flink og kunnskapsrik er ikke en gangbar valuta i denne handelen. Derimot, hvis politikeren fremstår som ekte og autentisk, er mye løst. Da fritas man for kravet om at det må være sant. Dermed er vi inne i det post-faktuelle samfunnets bassrytme: Det behøver ikke være sant, hvis jeg tror du er det.

Den klassiske retorikken har tre krav til troverdighet. Etos, logos eller patos. Trumphaug klarer seg med kun etos. Personen selv er beviset. Derfor får vi en karismatisk, overordnet, jeg-sentrert argumentasjon.

Fordi Trumphaug er ekte, sann og genuin, holder det med å bygge en mur, hive ut innvandrere, kritisere feministeliten og blåse av de politisk korrekte. Ytterligere belegg behøves ikke. Fordi vi tror. Særlig på dem som kaller en spade for en spade.

Vi har fått en gud. Og hvem avkrever belegg og bevis fra Ham, som er vår frelser og lyset i vårt politiske mørke? Den logos-baserte politiker som trassig forsøker seg med fornuftsbaserte argumenter, går nå mot avgrunnen. Mens statistikkene renner ut, dynker han bensin på seg selv, og Trumphaug kan bare tenne lighteren…

4. Trumphaug peker på drømmen

Belønningen for å bli med Trumphaug på tur til landet bortenfor, er at det blir fint. Der får vi jobb, blir kvitt de kriminelle og gnålet fra feministeliten; der blir vi frie og forstått. Trumphaug lover et bedre liv for oss selv, barna våre, samfunnet, og verden. Som Trump sa om muren mot Mexico: «It´s going to be wonderful». Samtidig ville Frp bygge gjerder.

Når alt dette er sagt, er det enklere å være populist enn et anstendig Høyremenneske eller en sosialdemokratisk pragmatiker. Det enkle er ofte det mest salgbare. Likevel: Vi må aldeles ikke avfeie dette språket. Det henter sin kraft fra et folk som er oversett og glemt. For å vinne, må de glemte letes frem og snakkes med. Med et språk som er gjenkjennelig.

Suksessformelen knytter seg altså til drømmen om det som var. De duse glansbildeminnene fra somrene da solen skinte, før vi ble redde. Drømmen om det lille, det lokale, det nære. Bort fra EU og Brussel, langt unna maktelitens Oslo og sumpen i Washington. Der vi kan sitte i aftensolen, mens den vakre fløytemelodien fører oss ut på dypt vann. Kjell Terje Ringdal er leder av

Dette debattinnlegget sto på trykk i Aftenposten 22. november 2016