Gutteklubben Greis portvokter

Headhuntere er dyre, men effektive alibier for styreledere som har bestemt seg på forhånd – men som trenger ryggdekning i etterkant, skriver Gro Ladegård og Elin Ørjasæter fra Markedshøyskolen i Dagbladet.

  • Elin Ørjasæter – Tidligere hodejeger, førstelektor, forfatter og foredragsholder
  • Gro Ladegård – Forsker

Hva gjorde egentlig hodejegeren Fred O. Jacobsen da han utførte Telenor-rekrutteringen? Ikke tok han kontakt med helt opplagte kandidater. Og ikke sjekket han CV-en til han som fikk jobben. Så hva gjorde han for honoraret på mellom halvannen og to millioner? Han utførte en «grundig prosess».

Var det en skinnprosess? Ja, trolig. Kan en skinnprosess være grundig? Ja, absolutt. Jo flere intervjuer, jo mer uangripelig er prosessen i etterkant. Headhuntere er dyre, men effektive alibier for styreledere som har bestemt seg på forhånd – men som trenger ryggdekning i etterkant.

 

Fred O. Jacobsen er, gjennom sine snart 30 år som headhunter, mest kjent for å være mediesky. Han er trolig Norges dyreste headhunter og har formidlet de tyngste toppjobbene i norsk næringsliv i en årrekke.

Oppdaget han at Sigve Brekkes ene akademiske grad var en toårig yrkesskole? Enten oppdaget han det ikke eller så vurderte han sammen med styreleder dette til ikke å være viktig. Dersom jukset alternativt hadde blitt oppdaget og alvoret forstått, ville Sigve Brekke blitt hektet av fordi cv-juks hefter ved hans integritet. Eller så ville styret likevel ansatt ham men sørget for å desarmere bomben i forkant ved å få offentliggjort saken på et egnet sted.

 

På Egon Zehnders nettsider finnes et lite bilde av Fred O. Jacobsen, og på LinkedIn opplyses det at han har vært i Egon Zehnder siden 1987. Et selskap som ifølge egne nettsider «have a deeply personal appreciation for the value of diversity». For øvrig er denne portvokteren til toppen i norsk næringsliv helt anonym.


Til tross for
diskresjonen har mange hørt om Fred O. Jacobsen. Hans mektige kunder skryter av ham. Jacobsen er «uhyre dyktig». Han er «hel ved». Den type ting som eldre menn sier om hverandre, der karakteristikken er bombastisk positiv og uangripelig generell på samme tid. Hva er det han er så «uhyre dyktig» til? Å finne nye kandidater? Å prognostisere lederatferd? Å ha en analytisk tilnærming til egen praksis? Det vet vi ikke. Jacobsen tilhører en generasjon der menn anbefaler hverandre uten å peke på noen spesifikk kompetanse, det er nok å være «solid». Og å kjenne hverandre fra før.

 

Det er dessverre nemlig det det handler om: Å kjenne hverandre. Troen på nettverk er selve basisen for den gamle skolen innen executive search, den som dominerte på 80- og 90-tallet: At det skal finnes en 30- 50 «ekstremt dyktige» der ute, som tilfeldigvis kjenner hverandre fra før. Egon Zehnder er etter vår oppfatning en tydelig eksponent for denne uheldige tradisjonen i norsk toppleder-rekruttering.

Nettverksrekruttering er i sin natur diskriminerende, men har likevel fått lite oppmerksomhet. Men i boka «Sosiale nettverk og økonomisk makt» (2003) av Sigmund Grønmo og Trond Løyning ved Universitetet I Bergen, presenteres en studie som viser hvordan en liten krets personer rekrutteres til hverandres styrer. Den gjaldt Norges største 200 bedrifter og 50 største banker. Det var liten grad av overlapp mellom bedrifter som avga styremedlemmer til de studerte styrene. Når forskerne så på personer, derimot, ble bildet et annet. 23 personer befant seg hele tiden i senteret av nettverket, 21 menn og to kvinner. At nettverket vistes så tydelig på personnivå er oppsiktsvekkende. Gutteklubben Grei er altså ingen myte, men et dokumentert faktum i denne studien som dekket perioden 1970 til 2000.

 

I en studie av Vibeke Heidenreich som skulle se på virkningen av loven for kvotering i ASA-styrer vises samme tendens. Heidenreich fant at rekruttering til styrer generelt skjer gjennom profesjonelle sosiale nettverk. Dette fortsetter å skje, også når kvoteringen kom. Det kom noen få kvinnelige styregrossister, i stedet for bredde (se Magma 7/2010). Vi mener den samme metoden, nettverk, også slår inn ved ansettelser på toppnivå.

 

Innen profesjonell rekruttering er hodejegerens rolle å motvirke nettverkseffekten blant annet ved å legge kvalitet i selve vurderingen. En god headhunter samler informasjon på en systematisk måte og har kompetanse og integritet til å gå i reelle diskusjoner med kunden. Den som var kunde i Telenor, Svein Aaser, er kjent som en svært dominant og kontrollerende styreleder. Han overkjører gjerne resten av styret i ansettelsesprosesser og kutter svinger der det passer ham, ifølge våre kilder. Egon Zehnder bygger på sin side sin praksis, ifølge våre kilder, på den gammeldagse ideen om at en håndfull gode ledere kan resirkuleres. En uheldig nettverkslojalitet blir satt i en tilsynelatende profesjonell ramme.

 

Det mest overraskende i VGs avsløring om kvinner som ikke ble kontaktet i Telenorprosessen, var ikke opplysningen om at Berit Svendsen ble hektet av før finalen. Det mest overraskende var opplysningen om at Kristin Skogen Lund ikke var kontaktet. Hun har i tillegg til sin Telenor-bakgrunn og styreerfaring også respekt og tillit i et bredt politisk miljø. Når Svein Aaser forklarer at Berit Svendsen ikke fikk jobben med at «til sist veide internasjonal erfaring tyngst», er det en etterrasjonalisering. Denne type jobber er så komplekse og at man i praksis kan forsvare sitt valg med hva som helst. Dersom internasjonal erfaring var avgjørende, ville jo også Hilde Tonne blitt trukket inn i prosessen – noe hun ikke ble, ifølge VG. Telenor har en stor statlig eier og for øvrig mange institusjonelle eiere med små eierandeler. Kristin Skogen Lunds bakgrunn burde derfor vært svært interessant som en mulig alternativ kompetanseprofil.

Det betyr ikke at noen av disse kvinnene burde fått jobben. Det vet ikke vi. Men vi vet at ansettelsesprosesser kan kamufleres som gode, selv om de helt fra starten var preget av tunnelsyn.

 

Vi tror Sigve Brekke ble utpekt til jobben i Svein Aasers hode tidlig i prosessen. Ikke fordi han var mann, i og for seg, men fordi han var en del av Aasers profesjonelle sosiale nettverk. Fred Jacobsens selskap Egon Zehnder proklamerer «deeply personal appreciation for the value of diversity» på sine nettsider og skriver at « …a diversity mindset permeates everything we do». De er videre «by heart» opptatt av mangfold.

Det er ikke de som snakker vakrest om likestilling som faktisk praktiserer det. Både Svein Aaser og Fred Jacobsen tilhører den gamle verden, der menn forlanger å bli trodd i kraft av sin stilling, uansett hvor mye vås de kommer med.