Stor blæst om brukbar Bier Bar

Kulturelitens reaksjon på endringene på Solsiden består i en godt innebygd ryggmargsrefleks, skriver førsteamanuensis Oddveig Storstad sammen med Arve Hjelseth i Adressa.

Heidis Bier Bar i Oslo

Heidis Bier Bar. Foto: Vegard Eggen/Adressa.no

En klassisk sosiologisk definisjon av makt er at det handler om å få sin vilje realisert, selv om man skulle møte motstand. Dette er et nyttig utgangspunkt for å reflektere rundt Terje Eidsvågs kommentar om ulike eliter i Adressa 21. november.

Eidsvåg peker på flere interessante forhold, blant annet at elitekritikk oftere rammer den politisk-administrative eliten og kultureliten enn den økonomiske eliten.

USAs nyvalgte president har slått seg opp på kritikk av den politisk-administrative eliten, mens Sylvi Listhaug, en viktig aktør i Eidsvågs kommentar, kritiserer det hun kaller «feministeliten», som best kan forstås som en del av kultureliten: De som representerer den gode smak og de riktige valg når det gjelder barneomsorg.

Å definere den gode smak gir ikke i seg selv reell makt. Kultureliten definerer hva det er gangbart å tenke, mene og gjøre, men påvirker økonomi og politikk i begrenset grad. Likevel oppleves den som mektig gjennom autoriteten den har i samfunns- og kulturdebatt.

Så vidt vi kan bedømme, er det for eksempel mange (inkludert Eidsvåg) som fortviler over at enda et uavhengig sted på Nedre Elvehavn (Brukbar/Blæst) blir erstattet av et kjedekonsept med (etter sigende) begrenset kulturell verdi (Heidi’s Bier Bar).

Fra kulturfolkets perspektiv mister Trondheim noe unikt, og får et sjelløst sentraleuropeisk rølpe-konsept som erstatning. Ifølge ute- og kulturlivets smakspoliti er dette en usedvanlig dårlig deal.

Førsteamanuensis Oddveig Storstad jobber ved Høyskolen Kristiania i Trondheim

Førsteamanuensis Oddveig Storstad jobber ved Høyskolen Kristiania i Trondheim

De som nå høytidelig erklærer at de aldri vil sette sine bein på Heidi’s Bier Bar kan i en viss forstand plasseres i kultur- og meningseliten. Det er de som konstant forteller oss hva som er galt og hva som er riktig, hva som er bra og hva som er dårlig. De er smakspolitiet. Det er disse Listhaug er lut lei av.

Kulturelitens reaksjon på endringene på Solsiden består i en godt innebygd ryggmargsrefleks. I mangel på reell makt blir protestene er et slag i løse lufta, men de signaliserer likevel autoritet over hvordan verdifullt og verdiløst i utelivet skal forstås. Reaksjonene er således basert på det populister gjerne kaller politisk korrekthet.

For å fange de strømningene som sjelden kommer til uttrykk i disse debattene, har sosiologene Ketil Skogen og Olve Krange lansert begrepet om kulturell motstand. Dette handler ikke bare om å leve livet sitt på andre måter enn ulike eliter vil anerkjenne, men om aktivt å opponere mot smaksdommere.

Skogen og Krange baserer begrepet på studier av bygdenes motstand mot norsk rovdyrpolitikk, men det har et mer allment siktemål: Det dreier seg om utbredt skepsis mot kulturelle, administrative og politiske eliter som er ute av stand til å se verden fra deres perspektiv, og som konstant forteller dem hva de skal mene og gjøre. Denne eliten er en trussel mot deres egen levemåte.

I det store bildet er det jo knapt noen katastrofe at Brukbar/Blæst legges ned.

At det erstattes av et multinasjonalt konsept som Heidi’s Bier Bar er uttrykk for det som i litteraturen kalles grobalisering: Multinasjonale merkevarer sprer seg og erstatter lokale.

De kommende oktoberfest-tilstandene på Nedre Elvehavn er slik sett en del av samme trend som Starbucks og McDonald’s, eller i litt mindre skala, som Egon og Peppe’s Pizza, veletablerte kjedekonsepter som allerede finnes på Solsiden.

Det er den veien det går: Mindre, smale og lokale konsepter blir utkonkurrert av de standardiserte og kommersialiserte. Men det er jo ikke gitt at folk får færre gode opplevelser med Heidi’s Bier Bar enn de har hatt på Brukbar/Blæst. Det blir sannsynligvis andre typer gjester og andre typer gleder, men at sumvirkningen er negativ må man være nettopp smaksdommer for å kunne hevde.

Slike «grobale» prosesser nyanseres dessuten av det som er globaliseringens andre side, nemlig det sosiologen Roland Robertson kaller glokalisering: I utgangspunktet universelle, stedløse konsepter kan gis lokalt tilpasset innhold av forbrukerne.

Selv om kaffen er den samme, kan det jo tenkes at den lokale Starbucks-kafeen får nytt innhold av trøndernes særegne omgangsform. På samme måte er både skjebnen til og innholdet i Heidi’s Bier Bar et stykke på vei avhengig av hva gjestene gjør det til. Det trenger ikke gå nøyaktig slik eierne vil.

Vårt poeng er ikke å si at Heidi’s Bier Bar, Starbucks eller tilsvarende kjedekonsepter er bedre enn noe annet. Men innbakt i meningselitens kritikk av slike konsepter ligger det både en forestilling om at kulturen på slike mer folkelige steder er mindreverdig, og at det uttrykker noe om folk som konsumerer denne kulturen. Det er et angrep på den måten store grupper av befolkningen ønsker å leve sine liv på. Slik legger meningseliten opp til den type kulturelle motstand som Skogen og Krange har identifisert.

En meningselite skal skille mellom verdifullt og mindre verdifullt (all kulturkritikk er jo basert på at smak og behag nettopp kan diskuteres), men det betyr ikke at de som foretrekker det mindre verdifulle, selv har mindre verdi. Det er likevel det kultureliten får folk til å føle seg som med sin konstante nedvurdering av det folkelige.

Kultureliten fremstiller seg gjerne som åpen og tolerant, men har selv lav toleranse for dårlig smak.

Denne kronikken er skrevet av førsteamanuensis Oddveig Storstad ved Høyskolen Kristiania og førsteamanuensis Arve Hjelseth ved NTNU. Kronikken ble publisert i Adressa 29. november.