Hvordan lage vår tids vanskeligste film?
Hemmelig forarbeid
Erik Poppe tok turen til campus Vulkan for å fortelle om prosessen bak den kontroversielle spillefilmen hans som hadde premiere 9. mars i år. Det ikke alle film og TV-studentene visste var at mye av forarbeidet til filmen var gjort nettopp på høyskolen deres.
– Vi gjemte oss i det stille her, før noen engang visste at vi skulle lage denne filmen. Her gjorde vi både casting og prøver, forteller Erik Poppe og viser til veggene rundt seg.
– Jeg ville prøve å holde filmen hemmelig til vi var ferdig å lage den, sånn at de pårørende ikke skulle bli påmint dette i media hver dag, forklarer han. Derfor er det heller ikke laget noen trailer til filmen, og Poppe viser oss ingen klipp fra filmen når han møter studentene.
– Jeg vil ikke at klipp fra filmen skal komme på avveie og ende opp i ansiktet på de pårørende, sier han.
– Hvordan klarte dere å holde castingprosessen hemmelig? spør noen i salen.
– Vi lagde en dekkhistorie og sa bare at det var en ungdomsfilm. Jeg satte opp castinger over hele landet, og holdt denne dekkhistorien gående helt fram til jeg besluttet hvem som fikk tilbud om rollene, forteller Poppe.
Brede Fristad, som går på Bachelor i skuespill var en av de som ble tilbudt en av hovedrollene.
– Hadde du noen betenkeligheter med å si ja til en slik rolle?
– Ja, i det den meldingen kom tenkte jeg «Åååkei ja vell. Er det den filmen vi skal lage? Er det for tidlig og hva synes jeg om det?» Men når Ole Martin, en av de overlevende, fortalte hvor viktig filmen var for ham, da var det ingen tvil lengre, forteller Brede.
Sett med ungdommenes øyne
– Vi kunne ikke portrettere ekte folk pga. de pårørende, men vi intervjuet mer enn 40 av ungdommene som var på Utøya for å lage representative karakterer. Jeg hadde også en stor gruppe av overlevende som jobbet sammen med meg på manuset, forteller Poppe.
– Du valgte perspektivet til ungdommene. Hadde du andre alternativer oppe og hvorfor valgte du som du gjorde? Lurer noen i salen på.
– Ja, jeg hadde mange alternativer. Men jeg hadde ikke noe behov for å forstå Breivik eller å fortelle hans historie. Notatene mine kom nærmere og nærmere inn på hva som føles som kjernen i dette, og da ble konklusjonen å se historien utelukkende fra ungdommenes perspektiv, sier Poppe.
– Jeg tenkte at jo strengere valg jeg tar, jo sterkere kan dette bli. Hvordan kan jeg gjøre dette nakent? Han fant svaret fra sin erfaring som konfliktfotograf.
91-minutters tagning
– Jeg reiser til underpubliserte konfliktområder som Øst-Kongo. Materialet jeg filmer der er ofte 20 minutter sammenhengende og har en autentisitet som man aldri får se på nyhetene. Jeg skjønte fort at det måtte bli løsningen, sier Poppe.
– Å skildre tid på film er filmens største hinder. Mange av ungdommene har beskrevet hvordan det føltes å være i det helvetet og føle at ingenting ble gjort. Å ta det i én lang tagning er mitt forsøk på å trekke publikum inn og få de til å sitte å tenke «hvor i helvete blir hjelpen av?» De fleste opplevde jo ikke volden fysisk, men måtte gjemme seg, og det skal kamera også reflektere.
– Målet med filmen er å flytte fokus tilbake til hvordan opplevelsen egentlig var. Derfor ble det en 91 minutter lang kameratagning rundt på øya, forklarer han.
Avgjørende casting
– Hvordan fikk du jobbet med skuespillerne, når alt bare var én tagning?
– Castingen er helt avgjørende, det var viktig å finne Brede og Andrea. Jeg lette over hele landet for å finne de sterkeste spillerne. Vi kunne ikke akkurat plukke noen fra Skam, fordi det skulle føles autentisk, forklarer Poppe.
– Spørsmålet var om det var mulig å finne skuespillere som skulle være troverdige og mentalt sterke nok til å gå inn i den bobla. De skulle klare å levere noen følelser som er de vanskeligste, innerste og dypeste følelsene i et menneske.
– Jeg måtte se etter skuespillere som jeg visste at tok det på alvor og var modige nok. Jeg kunne ha funnet Norges beste tekniske skuespillere, men de er kanskje ikke modige nok til å grave ned og kjenne hva som finnes av følelser der nede. Hvis du tar verdens beste skuespillere, som Michael Fassbender og Meryl Streep, så er dette er det vanskeligste du ber dem om å gjøre.
– At på til måtte vi finne 12-13 unge amatører som skulle gjøre dette, og det uten hjelp fra meg underveis. Jeg kunne bare ønske de lykke til og si «sees om 59 minutter». Poppe understreker viktigheten av å se teater, for å bli flink til å caste.
– Du kan hate teater eller ei, men det er ikke mulig å gjøre en slik castingjobb hvis du ikke får se skuespillere i arbeid. Hver uke ser jeg to-tre forestillinger og skolerevyer, og det er den viktigste jobben jeg gjør. Jeg dropper å se filmer jeg burde å sett, for å gå å se teaterforestillinger for ente gang, forteller Poppe.
Øvde mye
Den intense letingen ga resultater.
– Brede var en av de vi fant, sier Poppe og ser på den unge skuespilleren som tydelig synes det er nervepirrende å stå foran en sal fylt av sine medstudenter.
– I starten var jeg redd for å overspille, innrømmer Brede.
– Ikke prøv å spill noe, jeg vil ha ekte følelser – den følelsen som er inni deg. Hvis det ikke er der så ikke vis noe, bare være i det kaoset. Alle i gruppa må tro på det, da må alle bli med på alvoret, sier Poppe.
– Siden jeg ikke kunne gi noen form for noen instruksjon under tagningene, så brukte vi sommeren på å gjøre skuespillerne kjent med scenene og sin karakter og gjøre det til sitt eget, forklarer han.
– Det at den er filmet i én lang tagning er jo litt som en teaterforestilling. Vi øvde på det i et langt strekk i filmparken på Jar, der størrelsen på Utøya var målt opp. Da var det lettere å være i den bobla, forteller Brede.
En uke på øya
De var en uke i Tyrifjorden og hadde fem forsøk på å få det til i én tagning.
– Vi kom til øya i nitiden om morgenen, gjorde justeringer fra dagen før og jobbet med tekst fram til lunsj. Rundt klokka to gjorde vi oss klare og 15 minutter før så begynte vi bare å gå rundt som om vi var på leir og snakket om Oslo og kom inn i bobla. Så ropte noen at vi var i gang, og så kjørte vi på, forteller Brede.
– Jeg er med fra begynnelsen av, «før vi vet hva som skal skje», også reagerer vi på det som skjer. Det var 70 statister og alle var veldig intense og livredde, så da kom det automatisk, sier Brede.
– Hver kveld så jeg på opptaket sammen med fagstaben, og så gjorde vi justeringer. Tre av de overlevende var med under innspillingen og kom med innspill underveis. Da fikk alle virkelig følelsen av at det er en ekte historie, sier Poppe. Filmen er faktisk ikke spilt inn på selve Utøya, men på naboøya.
– Vi måtte avfyre skudd, men ville selvfølgelig skåne naboene. Derfor gjorde vi opptak av de reelle våpnene og spilte de av på høytalere som vi stilte vekk fra fastlandet. Slik fikk skuespillerne noe å spille på, samtidig som at naboene slapp å høre skudd en hel uke, forklarer Poppe.
– Det å skulle reagere på hvert skudd og ta det inn var veldig ubehagelig. Man skvatt og tenkte at «det skuddet kan potensielt drepe meg eller noen av de jeg er sammen med», sier Brede.
– Vi var jo bekymret for om vi traumatiserte disse unge skuespillerne, og la mye vekt på hvordan vi kunne ta hånd om de. Psykologer og helsepersonell var til stede, og det ble tøft for mange i løpet av uken. Også i staben var det folk som trengte bistand, forteller Poppe.
Fantastisk foto
– Fotojobben er jo helt fantastisk her, kommenterer Leif Holst Jensen, instituttleder for Westerdals institutt for film og medier, og noen nevner scenen der en mygg tilfeldigvis gjør seg til hovedperson i noen sekunder.
– Martin Otterbeck er den råeste fotografen i Norges land. Det er han som har skutt de villeste bildene på 71 grader nord. De som er tatt fra utsiden av fjellet, når man tenker at det må ha vært en idiot som har vært der ute, ler Poppe.
– Han har ikke vært en bortskjemt filmfotograf med åtte assistenter rundt seg. Jeg ville ha en som er vant til å gjøre alt selv, og som ser rundt seg mens han filmer for å fange opp de tilfeldige ting som skjer rundt. Det er sånn kunst oppstår i samsvar med natur og tilfeldigheter, sier Poppe.
Erik Poppes råd til deg som vil lage film om vanskelige tema.
Too soon?
Mange har ment at det var for tidlig å lage denne filmen. Det er noe Poppe selv også har tenkt mye på.
– Jeg gikk en runde i et års tid og funderte på om historien kunne overføres til et kinolerretet uten at det ble spekulativt eller mister troverdighet.
– Er det for tidlig å lage en film om dette bare syv år senere? Hva skal en film vært godt for og hva skal vi som nasjon med dette? Hvilken rett har noen til å lage denne filmen og tjene seg stinn rike på det? Disse motforestillingene dukket ikke bare opp hos andre når jeg nevnte prosjektet, men de dukket også opp hos meg, sier Poppe.
– Det finnes mange grunner for å lage en film; ofte er det ren og skjer underholdning. Selv har jeg tenkt at min oppgave er å løfte frem historier som en problemstilling, og ikke bare som underholdning. Hvis man forteller en historie som i tillegg har noe på hjertet så får kunsten en oppgave, og man skal ikke kimse av muligheten man har når man får samlet folk i to timer for å se på noe.
En glemt forhistorie
– Rett etter 22. juli tror jeg er de dagene der vi har stått mest samlet som nasjon. Vi hadde et felles mål: å ikke glemme det som hadde skjedd og finne ut hva kan vi gjøre for at det ikke skal skje igjen. Vi ville ta et oppgjør med de holdingene som førte til dette, sier regissøren.
– Aller helst ville vi alle filleriste Breivik, men det kunne vi ikke. Derfor begynte vi å finne andre syndebukker. Vi var så sinna og frustrert, så vi satte i gang denne prosessen for å finne ut hvilke politifolk vi kunne legge skylden på. Derfor begynte vi å miste litt bildet av hva som skjedde på denne øya.
– Mens jeg jobbet med Kongens nei, merket jeg at når folk snakket om 22. juli så snakket de om minnesmerker, gjennoppbygging av regjeringskvartalet, Breiviks utallige påfunn for å lage debatt rundt seg selv og prosessen med å finne syndebukker. Men de snakket derimot ikke om holdingene som Breivik representerte.
– Samtidig ble det et tydeligere og tydeligere høyreekstremt klima i Europa. Den politiske retorikken har blitt hardere og kjøligere. Det pågår en framvekst av høyreekstrem ideologi og folk masjerer over torg i Norge med et ekstremt hatbudskap rettet mot grupper i landet vårt uten at vi gjør noe. Sist i Markens i Kristiansand uten at politiet gjorde noe. Disse tingene gjorde at jeg landet på at nei – det er ikke for tidlig.
Velsignelse fra støttegruppa
– Jeg startet med å kontakte foreldrene og ungdommene som overlevde og spurte «er det bare en følelse jeg har, at vi har begynt å mista bildet at hva som skjedde på denne øya?» og fikk bekreftet at de følte det samme. Jeg var i kontakt med støttegruppa, og fikk deres velsignelse. Hadde de sagt nei hadde jeg aldri gjort et slik prosjekt, sier Poppe.
Fra det punktet så satte han i gang prosjektet, men holdt det fortsatt hemmelig med hensyn til de pårørende.
– Har du fått tilbakemeldinger fra dem om hvordan de oppleve filmen?
– Vi hadde kontrollerte visninger over tre uker der de pårørende fikk tilbud om å se filmen med helsepersonell og psykologer til stede før vi viste filmen til noen andre. Oppslutningen over hele landet har vært veldig bra, og de fleste sier at de synes det har blitt gjort med verdighet og respekt, avslutter den vågale regissøren.