✕  Lukk søk

Hva skal jeg bli?!

Jeg heter Ole-Richard Torp, er 25 år, og selv om jeg i en periode leitet litt etter min vei har jeg endelig funnet den!

Ole Torp. Bilde

Ole-Richard Torp, Bachelor i Interiørarkitektur

Der står man. Omgitt av et hav av utdanningsboder, med logoer, bannere og ballonger som i en desperat kamp sloss om oppmerksomheten din. Utdanningsmessen i Oslo Spektrum kan være brutal! For ikke å snakke om skremmende og demotiverende. Hvert fall om man er en totalt rådvill og ubesluttsom sjel som ikke aner hva han skal gjøre med livet sitt. Og som om denne skrekkslagende opplevelsen i møte med hele Norges utdanningstilbud ikke var nok denne ene gangen, utsatte jeg meg selv likeså godt for dette tre år på rad!

Og selv etter tre års erfaring forlot jeg spektrum en siste gang, fremdeles med det samme spørsmålet hengende over meg, «hva #!&%¤ skal jeg bli!?»

For min del var stresset om å komme i gang og ikke havne ”bakpå” sterkere enn driven og lysten til å faktisk studere. Tanken på at mine nærmeste venner snart hadde en bachelor å skryte av, mens jeg hadde brukt årene etter videregående på jobbe, gav meg til tider lettere panikk.

Når jeg sier til folk hva jeg studerer er responsen 99,9% av gangene et krystallklart «selvfølgelig, du passer jo perfekt til det!» Litt ironisk ettersom jeg brukte fire år på å finne det ut selv. Interessen, det brennende engasjementet og gleden over det kreative har alltid vært der, men jeg trengte rett og slett litt tid på å finne ut hvor jeg ville utvikle mine ferdigheter. Valget, det ble Bachelor i Interiørarkitektur her på Høyskolen Kristiania, og bedre valg har jeg sjeldent tatt!

Latter og gråt

Uansett hvor engasjert jeg måtte være i emnet vi har, trenger jeg en kopp kaffe for å starte dagen. Dagene er varierte, helt vilt faktisk! Sammensetningen og balansen mellom teoretiske og praktiske fag gir studiehverdagen liv og man blir utfordret på ulike områder. Dette gir rom for refleksjon og jeg føler virkelig jeg har vokst som person det siste året.

Engasjerte forelesere og lærere, som har spisskompetanse og bred erfaring innen de respektive delene av studiet gjør at man tilegner seg kunnskap både fra pensum, men også fra erfaringer de deler fra arbeidslivet. Latterbølger og smilkramper er heller ikke uvanlig. Flere av lærerne er noen fantastiske karakterer, og sammen med en god mix av ulike elever i klassen sprer latteren og humøret seg raskt.

Men som mor alltid sa, «etter latter kommer gråt», og ja, under eksamen har selv de mest maskuline av oss knekt litt sammen felt noen tårer:

MEN, dette hører med på alle studier (har jeg hørt, og velger å tro), og få følelser er bedre enn når man legger eksamen i konvolutten, teiper igjen og leverer! Og da må det feires!

Julebord med klassen. Bilde

Julebord med klassen

Etter x antall år med bekymringen om hva man skal bli hengende over seg, er selvsagt lettelsen STOR når man føler man har funnet sin hylle! Så skulle man jo tro da at her i fra så er alt rosenrødt og bekymringsfritt.

Supergira uka før skolestart, full av forventning og spenning får man selvsagt spørsmålet fra en bekjent; «er det noe jobb å få da?» Selvsikker og positiv svarte jeg «ja!», men hørte selv et snev av usikkerhet som selvsagt vokste og slo rot. Ikke bare følte jeg at jeg hadde brukt en liten evighet på å finne ut hva jeg ville bli, og når jeg endelig hadde funnet det perfekte, var det jo ikke sikkert jeg fikk jobb. FLOTT!

Champis og lykkerus

En følelse som er nesten like fantastisk som det å levere eksamen, er det å si «IN YOUR FACE!» Nesten et og et halvt år med en liten bekymring om man får seg jobb eller ikke, totalt bortkastet. Halvveis ut i studiet har jeg nå fått meg jobb hos Norges kuleste og mest spennende interiørarkitektkontor! Hah! Og ikke hvilket som hest kontor heller. Krohn Interiørarkitekter er som er surrealistisk våt drøm jeg aldri vil våkne opp fra! De siste månedene har jeg svevd rundt på en rosa sky og bare tanken på jobben får meg til å smile.

Men hvordan?!  Hvordan «fikk» jeg jobben!?

Jeg leverte (noe som tydeligvis var en veldig god) eksamen, hadde en lærer som så en gnist og som tipset meg om at jeg måtte ta en prat med ei energisk dame ved navn Heidi, daglig leder hos Krohn. Etter å ha sendt henne noen av arbeidene mine, som jeg presenterte via en nettside, fiffet jeg meg opp og dro på intervju. Etter en liten prat stod jeg plutselig med en champisflaske i hånden mens Heidi entusiastisk presenterte meg til resten av teamet. Herregud! Jeg hadde fått meg jobb! I det øyeblikket hun sa det trodde jeg et øyeblikk at hun var spinn ruskende gal. Men som at jeg tok en sjans å startet på et studie, tok hun en sjans med meg, og så vidt jeg vet har ingen angret siden.

Ettersom champagneflaska ikke fikk plass i baggen jeg hadde med meg, og jeg ikke klarte å sitte stille på en trikk hele veien ned til skolen, gikk/ danset/ fløy jeg nedover Torshov og Grünerløkka i et ubeskrivelig lykkerus. Med champisflaska i hånda og tidenes største glis skulle jeg ned på skolen å ha eksamen. Hvor mye av eksamen jeg fikk gjort den dagen er nå en annen sak, men det er sjarmen med hjemmeeksamen, man har tid til å hente seg inn.

Og litt sånn har de siste månedene vært. Jeg går, løper, spurter og danser mellom to steder jeg digger å være! På skolen får jeg den grunnleggende kunnskapen og er en plattform hvor jeg former meg som en designer. Hos Krohn får jeg erfaringen, realiteten og innblikk i en verden jeg gleder meg til å bli en enda større del av! Hektisk? Ja! Men om man liker det man gjør finner man tiden og energien til det!