✕  Lukk søk

Industribachelor – en praktisk utdannelse

Jeg har ikke fullført bachelorgraden ennå, men allikevel får jeg jobbe som konsulent sammen med ferdigutdannede masterstudenter. Dette er min erfaring som den ferskeste traineen i «Nytt Krutt»-programmet til Visma Consulting.

Portrettbilde av Bjørn Olav Salvesen i farger. Han har rødlig hår og skjegg. Håret er gredd pent bakover. Han har på seg en mørkeblå blazer med en hvit skjorte inni.

Skrevet av Bjørn Olav Salvesen, som studerer industribachelor og programmering på Høyskolen Kristiania. 

Dagen var endelig her. Rundt bordet på Skøyen satt jeg sammen med 20 ukjente fjes. «Nytt Krutt» het vi. En hel dag med informasjon og introduksjoner ventet.

Vi snakker rundt bordet. Forteller hvor vi er fra, hva vi har studert og hvor vi studerte.
Master i ditt fra NTNU, master i datt fra NTNU, master i noe fra UiO, NTNU, NTNU, NTNU, NTNU… Vi hadde nesten rundet bordet, og alt jeg hadde hørt var master og NTNU på repeat. Nå var det min tur.

Hei, jeg studerer fortsatt, jeg. Studerer programmering på Høyskolen Kristiania og gjennomfører en industribachelor.

Ingen hadde hørt om det før, men så begynte spørsmålene. Etter hvert som jeg forklarte syntes folk det hørtes ut som en god løsning. Noe jeg forsåvidt er ganske enig i.

Hvis du ikke har hørt om industribachelor før kan det virke noe rart. Jeg har ikke fullført bachelorgraden min ennå, og jobber som konsulent sammen med masse nyutdannede masterstudenter – og tar eksamen i noen emner samtidig. Veldig uvanlig for mange. Heldigvis, akkurat det jeg trengte.

Den praktiske tilnærmingen hvor jeg får lært mest mulig på kortest tid. Det passer bra når teori er litt kjedelig å lære gjennom en bok, og tempoet på høyskolen er litt for rolig.

Med en industribachelor får du jobbe og studere samtidig. Les mer om bachelorgraden her.

Tid for første prosjekt – hva er egentlig maskinlæring?

Dagene med introduksjoner og informering passerte fort. Det tok ikke lang tid før vi alle var ute på introduksjonsprosjektene våre. Den neste måneden skulle tilbringes med maskinlæring hos Mattilsynet. Om Mattilsynet visste jeg bare at de har fjes på restauranter. Om fjeset ikke smiler går jeg ikke inn.

Maskinlæring hadde jeg noe kunnskap om. Jeg visste at det handler om å lære maskiner noe. Hvordan det foregikk eller hvordan man gjorde det, det kunne jeg ingenting om. Litt skummelt er det når du er den eneste som ikke har sett noe særlig til det du skal jobbe med. Heldigvis viste det seg at jeg kunne mye annet, som var nyttig.

Jeg fikk rollen som teknisk ansvarlig, i og med at jeg hadde mye kunnskap om hvordan bygge opp et prosjekt, hvordan skrive en god kode og hvordan få koden til å leve lenger enn en skoleoppgave. Noe som tydeligvis er viktig ute i arbeidslivet. Måneden suste forbi, og vi fikk laget noe veldig kult.

Studere teknologi. Her sitter det en gjeng og koder. Bilde: Istock.

Studier og jobb – som hånd i hanske

Etter en måned hvor det ikke var så farlig med feil – og vi aldri gikk i produksjon – var vi ferdig med introduksjonsprosjektet. Vi ble tildelt mer langvarige prosjekter. Jeg og en annen fra mitt prosjekt ble igjen hos Mattilsynet, hvor vi skulle jobbe med MATS.

MATS er Mattilsynets tilsynssystem, og er en liten gigant av en kompleks kodebase. Fortsatt sittende på skolebenken, hvor jeg holdt på med React og Kotlin – var jeg ikke ekstremt fornøyd da jeg måtte jobbe med MATS. Det var en gammel kodebase med ingen sprettene koder, som det jeg lærte om på høyskolen. Jeg var i den tro at det ikke kom til å være så spennende.

Jeg fikk en overraskelse

Det tok ikke lange tiden før jeg innså hvor verdifullt det var å sette seg inn i et eksisterende prosjekt, som er skrevet av folk med utallige års erfaring – enn det du selv sitter med. Siden jeg innså det, har jeg lært mye om både hvordan jeg skal sette meg inn i et nytt prosjekt og hvordan bygge opp store prosjekter i fremtiden.

Det viste seg også at MATS ikke bare var bygget opp av en gammel kode, men at det også var nyutvikling. Mattilsynet trengte noen litt mer mobilvennlige skjemaer, og hadde tidligere tatt i bruk React for å løse dette. Litt flaks er det jo lov å ha, da det var 3-4 uker til jeg hadde eksamen i akkurat React.

Samtidig som jeg fikk brukt alt jeg lærte om på jobb, på høyskolen, fikk jeg også muligheten til å trekke inn alt jeg lærte på høyskolen, på jobb. Det å ha et par eksamener ved siden av fulltidsjobb er ikke bare bare, men hvis flaksen treffer helt perfekt går det litt lettere.

Robot som løper. Bilde er fra Istock.

Tiden løper når du kan jobbe med å utvikle noe for fremtiden, mens du studerer.

Er det lurt å aldri si nei?

Det å si nei er ganske vanskelig. Midt oppi eksamener og sprint-demoer dukket det opp en mulighet i et internprosjekt i Visma, kalt «Division Graduate Project». Kort fortalt er det to-tre trainees fra de landene Visma holder til i, som får et tema, en tidsfrist og mulighet til å lage noe kult.

Det var litt overraskende at jeg fikk bli med, med tanke på at søknaden min startet med: “Jeg har egentlig ikke tid, men jeg har veldig lyst”! Det har vist seg å være en verdifull opplevelse – hvor jeg har fått bli med på en ekstremversjon av en designsprint; Tenkt ut en utrolig kul idé, lært meg masse om IoT og knyttet bekjentskap på tvers av landegrenser.

Er det én ting jeg har lært siste de seks månedene, er det å gripe hver eneste mulighet til å være med på noe. Du vet aldri hvor du kommer til å ende opp og hva du kommer til å lære. Jeg endte opp med å melde meg på blant annet Birken. Det jeg vet, er etter at når Birkebeiner’n er ferdig har jeg minst 9 ½ måned igjen i Visma. Tiden kommer til å løpe.

Aktuelt