✕  Lukk søk

Kunnskap er og blir makt

I likhet med Askeladden hadde han alle odds mot seg; han kom fra beskjedne kår, hadde smått med skolegang og ble sett på som en outsider. Uredd stakk Ernst G. Mortensen hånden inn i flere vepsebol. Han startet med utdanning og endret med det norgeshistorien.

Publisert 4. oktober 2019

Kristiania anno 1914

Høyere utdanning var for de svært få, de som kom fra «riktig» familie. Kvinner hadde fått stemmerett året før og 75 prosent av landets 2,5 millioner bodde på bygda. De var i stor grad fiskere og bønder, arbeidsfolk som strevde for livets opphold. Svært mange drømte om et bedre liv, men det fremsto som en utopi i et fattig land som Norge.

En av dem som bar på en drøm var gartnersønnen Ernst Gustav fra Filipstad i Oslo. Hans svenske far Carl Gustaf stelte hagen utenfor herskapshuset til bankier Jørgen Haslev Heftye i Munkedamsveien 62.

Høyt hevet. Huset på fire etasjer med tårn sto ferdig i 1864 og er i dag vernet av Riksantikvaren. Eier er Bane NOR Eiendom. Foto: Gro Matland Nevstad

– Far hadde etter datidens forhold i bransjen en god stilling, og selv om vi levet meget enkelt, manglet vi aldri noe av livets fornødenheter. Middagen sto hver dag presis på bordet, skriver han i sine memoarer datert 1945.

I nabohuset ble Ernst G. født høsten 1887 som nummer tre i rekken av fire gutter. Han beskriver sine tidligste år av livet med glede. Fra Munkedamsveien 64 var veien kort for små føtter via hagen opp til herskapet på haugen. Gjennom store vinduer kunne gartnersønnen gløtte inn i en verden som ikke tilhørte ham.

Men hans liv skulle likevel bli eventyrlig. Den evnerike Ernst G. Mortensen fikk riktignok aldri en vassekte prinsesse, men St. Olavs orden av 1. klasse. Han fikk heller aldri halve kongeriket, men han skapte i løpet av få år landets største utdanningsinstitusjon.

Gammel gartnerbolig. Her bodde Ernst G. Mortensen sine første elleve leveår. Faren fikk 100 kroner per måned foruten fri enebolig, fri brensel og egen hage der moren dyrket grønnsaker og roser. Foto: Gro Matland Nevstad

Dyptpløyende forretningsidé

For det skulle vise seg at Ernst G. tuftet sin første av tre store forretningsidéer på det han ønsker seg aller mest her i livet, men som farens død satte en stopper for. I 1899 flyttet enken ut av sønnenes barndomshjem og satt alene igjen med fire munner å mette.

De led ingen nød, for moren hadde fått utbetalt en fripolise på 4000 kroner i tillegg til at hun som gartnerfrue hadde solgt roser på si. Men moren var meget sparsommelig. Ernst G. tørstet etter kunnskap og var i stadig kamp med sin mor om videre utdannelse.

– Når jeg ikke fikk ta artium, ville jeg i hvert fall ha handelsgymnasiet. Dette hadde jeg godt håp om skulle gå, men det gikk dessverre ikke det heller, for nettopp da kom min eldste bror hjem. Han hadde vært til sjøs i to år og hadde nå bestemt seg for å ta handelsgymnasiet. Han trakk selvfølgelig det lengste strået, skriver Ernst G.

Helsemessig hadde tredjemann hanglet seg gjennom middelskoleeksamen etter en kloroformforgiftning han fikk under en operasjon som 13-åring. Dessuten strakk pengene kun til at en av guttene fikk utdannelse utover middelskolen, men storebror og mor bestemte at Ernst G. likevel skulle få et halvt års kurs ved Treiders handelsskole.

– Dermed var min skoleutdannelse slutt, og hva jeg senere har lært, har jeg måttet lese meg til selv eller betale med dyrkjøpte erfaringer, skriver han videre.

Min umiddelbare reaksjon var at brevskole utvilsomt måtte være noe for Norge som var så vidstrakt og grisgrendt.

Utenlandsk innflytelse

Etter skolegangen flyttet storebroren til Mexico City og sendte snart noen skoleplaner til sin lillebror fra den internasjonale brevskolens filial i byen. Så historien om Norsk korrespondanceskole (NKS) begynner egentlig i utlandet.

– Min umiddelbare reaksjon var at brevskole utvilsomt måtte være noe for Norge som var så vidstrakt og grisgrendt. Jeg var 20 år den gangen og på jakt etter noe som virkelig kunne bli min livsgjerning. Jeg gikk og ruget på ideen som jeg faktisk ikke turte å nevne for noen.

I 1911 hadde Ernst G. tjent nok penger til å reise til Amerika, korrespondanseskolens hjemland, for å lære mer. Etter et seks måneders opphold kom han hjem og brukte de neste årene, ved siden av full jobb og snart også kone, på å planlegge skolens to første kurs. Sensommeren 1914 rykket han følgende annonse for NKS inn i ukebladet Hjemmet og et par aviser:

KUNDSKAP ER MAGT. Dobbelt bokholderi og handelskorrspondace. Læres hurtig, greit og fremfor alt billig ved vor over hele verden anerkjente korrespondancemetode. Det behøves asbolut intet dyrt skoleopphold lenger for at lære handelsfag perfekt. Enhver kan nu med letthet lære disse fag i sit eget hjem, i sin egen fritid uten at forsømme sit arbeide, idet undervisningen foregaar pr. korrespondance. Dette er av meget stor betydning netop i vår rastløse tid, da den sandhet av ordet tid er penger gjør sig mer og mer gjeldende. Glem heller ikke at kundskap er magt og betyder bedre livsvilkaar.

Med lånt slagord fra den britiske filosofen Francis Bacon traff Ernst G. en nerve. Bedre livsvilkår i et Europa som noen år senere skulle utarmes av Den første verdenskrig. Den 4. oktober 1914 kom første svar i posten. Hanna Nilsen fra Kongsberg ble med det skolens første elev. Fra en sped start med 125 elever det første året vokste NKS raskt. Allerede fire år senere hadde skolen 9000 elever – det var omtrent dobbelt så mange elever som ved norske gymnas rundt samme tid.

Under Den andre verdenskrig ble skolemateriell smuglet inn i konsentrasjonsleirene. I første etasje på campus Kvadraturen i Oslo henger det i dag en innrammet plakat med følgende ordlyd: «De norske offiserer som var i tysk fangenskap 1940-43 retter en varm takk til Norsk korrespondanseskole for uvurderlig hjelp i en vanskelig tid».

De kunnskapshungrige fortsatte å strømme til, og elevtallet nådde i 1976 hele 70.000. Postmottaket til NKS var større enn Drammen hovedpostkontor. Det norske samfunn var i stor endring og sosial status kunne oppdateres gjennom opplysning. Kunnskap vitterlig var makt.

Ekte historiefortelling

Da Solfrid Lind, administrerende direktør ved det som i dag er Høyskolen Kristiania, takket ja til jobb for 15 år siden var det nettopp på grunn av denne sterke historien som ligger i selskapets bunn. Den om en gutt som drømte så mye større enn samtiden tillot ham, men som mot de fleste odds lyktes med sitt store sosiale prosjekt om å tilby utdanning til alle.

Hos oss kreves ingen fiktiv fortelling. Vi har vår historie; en historie som fascinerer, som inspirerer og som vi er utrolig stolte av.

– Det kan i dag, hvor vi har lovfestet rett til skole og utdanning, være vanskelig å forstå hva NKS egentlig har betydd gjennom alle disse årene. Og det som kanskje fascinerer mest er at det åpnet nye muligheter til utdanning på tvers av økonomiske, sosiale, kulturelle og geografiske barrierer som ellers stengte veien for mange mennesker, sier hun.

Lind er ekstra stolt over at høyskolen – i en tid hvor bedrifter i kampen om kunder og medarbeidere fabrikkerer en historie der ingen finnes – har rene fakta om Ernst G. Mortensen å vise til: – Hos oss kreves ingen fiktiv fortelling. Vi har vår historie; en historie som fascinerer, som inspirerer og som vi er utrolig stolte av.

Noe av det første Lind gjorde var å ansette ny rektor ved skolen, Trond Blindheim, i dag dosent og rikssynser. Født i 1955 tilhører han den første generasjonen av nordmenn som er født inn i velferdsstaten, og fikk oppleve det som kalles «den store utdanningseksplosjonen». Han vokste opp med optimisme, økonomisk oppgang og fremtidstro. Sosialdemokraten Einar Gerhardsen, som var født ti år etter Ernst G. Mortensen, var statsminister.

Utdanning for alle

Sosiologen Blindheim forteller at 1960- og 1970-tallet var preget av en sterk tro på at utdanning skulle være til gavn for både den enkelte og for samfunnet. Utdanning for alle var parolen, og den store reformbølgen skulle danne grunnlaget for demokratisering av utdanning, og bidra til et mer egalitært samfunn. I dag er det ikke lenger et privilegium å få en god utdanning.

Han fikk idéen om å demokratisere utdanning mange tiår før Arbeiderpartiet.

– Da Solfrid Lind ansatte meg i 2005 fikk jeg en jubileumsbok av henne. Det som imponerte meg mest da jeg leste boken om NKS gjennom 75 år var at Ernst G. Mortensens parole og pedagogiske idé allerede i 1914 var nettopp utdanning for alle. Han fikk idéen om å demokratisere utdanning mange tiår før Arbeiderpartiet. I 1970 var det litt over 50 000 studenter ved norske universitet og høyskoler, i dag er det 280 000. Den største utdanningsreformen i hele forrige århundre var det med andre ord vår grunnlegger som fikk idéen til!

Selv har Blindheim, som for et drøyt år siden overleverte rektorkjedet til Arne H. Krumsvik, tatt tre korrespondansekurs hos NKS: Gitarkurs, Fotokurs og Trener 1-kurs. Da var brevkurs innarbeidet og dagligdags, men det tok mange år for Ernst G. å komme dit med sine visjoner.

Multitasker. I et portrett fra 1931 av Ernst G. skrev Dagbladet: «Han liker seg best når han snakker med en mann i sitt kontor mens han konfererer med en annen i telefon. Kan han da samtidig få lurt seg til å skrive under en kontrakt er han lykkelig».

– Selve tanken om en brevskole var så ny og uvant at folk så på den med skepsis og mistro. Og vel så det. Det er naturligvis bare løgn, skrev således en nordlending. Ingen skal få meg til å tro at noen kan sitte i Kristiania og lære meg om bokholderi her oppe i Nordland. En slik skole finnes ikke, sier gründeren i et videopptak fem år før sin død.

Men en slik skole fantes. Og finnes den dag i dag. Høyskolen Kristiania tilbyr ikke lenger brevkurs men nettstudier i tillegg til ordinære studier på våre campus i Oslo og Bergen. Nå som den gang tilbyr vi en bredde i fagtilbudet med over 110 ulike studietilbud. Drøyt tre millioner mennesker har gjennom tidene mottatt et vitnemål fra oss.

Dagens 105-åring er vital og lever i beste velgående, men det betyr ikke at alt har vært problemfritt. Eventyret kunne vært over da det kom to konkurrerende brevskoler på banen høsten 1922. I tillegg var den store depresjonen i emning.

Mot midten av 1920-tallet sank tilgangen til skolen ganske kraftig. En dag i juni 1926, hvor skolen kun hadde fikk åtte nye elever innmeldt og kassen var rimelig ribbet for reserver, gikk Ernst G. hjem til sin kone og sa at de måtte være forberedt på å slutte for det gikk mot bunnen, hvorpå hun repliserte at «Du må ikke miste troen på det du driver med og som du anser for ditt livs verk, for da går det i hvert fall ikke». Disse ordene ga ham ny tro, og så bar det videre inn i eventyret.

Å drive undervisning er ikke kjøpmannshandel, men et kall.

To nye vepsebol

Ernst G. Mortensen satt som direktør i NKS i nesten et halvt århundre, og før han døde i 1966 hadde han også rukket å blande seg inn både i bok- og bladbransjen. I 1928 grunnla han Nasjonalforlaget som ga ut billigbøker til stor ergrelse for konkurrentene, Cappelen og Gyldendal. Han la seg ut med mektige menn i Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen. I 1933 kom første nummer av Norsk ukeblad, en direkte konkurrent til veletablerte Hjemmet og Allers, og med årene startet han en rekke andre blader, deriblant Vi menn. Ernst G. Mortensens forlag så dagens lys i 1941.

– Å drive undervisning er ikke kjøpmannshandel, men et kall, sa han om den bransjen som lå hans hjerte aller nærmest. Utdanning.

Høyt ambisjonsnivå. Ifølge boken som kom ut ved 100-årsjubileet ble det spøkt med at dirigent Mortensen ikke ansatte noen på skolen før han hadde undersøkt om de kunne spille et instrument.

Ernst G. bragte også sin andre store lidenskap inn i NKS, nemlig musikk. Han var selvlært på fiolin. Dog ble han aldri helt fornøyd med sin egen bueføring, men han var likevel  en habil fiolinist og flink dirigent. I desember 1940 startet han eget orkester blant de ansatte, og i en periode var NKS-orkesteret større enn Kringkastingsorkesteret.  Den ene av hans fire sønner ble komponist.

I Høyskolen Kristianias formålsparagraf står det fortsatt at vi også skal være en kulturinstitusjon, ikke bare en utdanningsinstitusjon.

Gjennom en donasjon fra familien ble NKS omgjort til Ernst G. Mortensens stiftelse i 1976. Og selv om hans etterkommere lenge har vært ute av den daglige driften så er det ekstra hyggelig å invitere dem til campus nå og da. Oldebarnet Nikolai Astrup, regjeringens digitaliseringsminister og tidligere styremedlem ved høyskolen, holdt i august tale under åpningen av skoleåret 2019/2020. Han startet med å innrømme at det var ekstra hyggelig for ham at det var en av hans forfedre som hadde startet forløperen til dagens mangfoldige høyskole:

– På den tiden var utdanning for de få. Selv hadde han ikke engang artium. Mine tippoldeforeldre hadde ikke råd til at mer enn ett av barna skulle få utdanning og det ble hans bror. Og kanskje var det grunnen til at Ernst G. – i hele sitt liv – jobbet for at utdanning skulle være oppnåelig for alle, sa Astrup.

Heder og ære

I en av festtalene ved skolens 5-års jubileum i 1919 ble Ernst G. av en kollega sammenlignet med helten i et av de norske eventyrene, noe som falt i god jord hos den tidligere gartnersønnen: – Han sammenlignet meg med Askeladden i eventyret, en sammenligning som forøvrig var meget god, da jeg jo allerede den gang som ikke skolemann – altså en outsider – hadde stablet på bena en skole som allerede på det tidspunkt truet med å bli Norges største.

Ernst G. Mortensens liv og karriere gjennom 79 år kan i grunnen målbinde de fleste. Også en gang ham selv. Da han kom på kontoret på stiftelsesdagen den 4. oktober 1939 lå det en liten kartong på bordet med ramme i nasjonalfarger. Der han sto og holdt medaljen tenkte han tilbake på alle de vanskelige årene han hadde hatt, de mange angrep på skolen han hadde måttet tåle og alle slengbemerkninger om svindel og humbug som han hadde hørt de første årene.

– Sett på bakgrunn av dette, vil enhver forstå at jeg var helt overveldet da jeg nå sto med seierens palmer i mine hender i form av en flunkende ny St. Olavs orden og et diplom som fortalte at jeg hadde oppnådd full anerkjennelse fra det offentlige for mitt arbeid ved skolen disse 25 år.

Den ellers så taleføre mannen var taus. Det var så vidt han klarte å bekjempe gråten.

Aktuelt