Ole Petter Hjelle har disputert
Gratulerer så mye med å ha disputert! Hvordan har arbeidet med doktorgraden vært?
– Først og fremst er det deilig å endelig være ferdig med graden. Jeg begynte på den i 1993, så det var på tide. Graden var nesten ferdig i 1997, men har blitt liggende frem til i fjor hvor jeg bestemte meg for å bli ferdig med den. Det var tøft å sette i gang igjen, spesielt å prøve å sette seg inn i et fagfelt jeg ikke har jobbet med på over 20 år. Samtidig har det vært veldig lærerikt. Å gjøre graden ferdig ved siden av full jobb og familie var utfordrende rent tidsmessig. Man tvinges derfor til å bli veldig disiplinert. Det ble mange tidligere morgener og sene kvelder foran datamaskinen. Jeg er veldig takknemlig ovenfor ledelsen ved Institutt for helsefag for friheten de ga meg. Uten den friheten hadde jeg ikke klart å bli ferdig.
Kan du forklare hvorfor du finner «First visualization of glutathione in neural cells by immunocytochemistry» så interessant? Og hvorfor det er viktig?
– Tittelen er nok kryptisk for de fleste. Bak den skjuler det seg noe som, etter min mening, er både spennende og av allmen interesse. Graden min handler først og fremt om å prøve å finne ut hvorfor nerveceller dør ved forskjellige hjernesykdommer som for eksempel hjerneslag, Alzheimers demens og Parkinsons sykdom. Dette er alvorlige og vanlige sykdommer vi dessverre har dårlige behandlingsalternativer for. En av grunnene til dette er at vi fortsatt ikke vet sikkert hvordan og hvorfor nervecellene dør ved disse sykdommene. Mer detaljkunnskap om mekanismene som ligger bak celledøden ved viktige hjernesykdommer, gjør oss i stand til å utvikle bedre behandlingsmetoder.
Tidligere har foreleseren gått helt til topps av Morgenbladets kåring av fantastiske formidlere. Bakgrunnen for prisen er forelesere som engasjerer, som lærer studentene å tenke og får dem til å glemme å sjekke mobilen i forelesningen.
Har du en hovedfilosofi på hva som gir god læring?
– Jeg har mange tanker om hva som gir god læring, men om det skal kokes ned til en hovedfilosofi må det kanskje bli dette: Målet med forelesningene mine er ikke at studentene skal lære seg mest mulig i klasserommet, men at jeg forhåpentligvis inspirerer studenten til å ville lære seg mer. At man tenner en glød og en interesse for faget. Ofte blir fokuset for forelesninger at man skal ‹‹kjøre gjennom›› pensum. Slike vegg-til-vegg-forelesninger har jeg liten tro på. Det er ikke i auditoriet læringen først og fremst finner sted.
Jobber du med noe spennende om dagen?
– Jeg har akkurat skrevet ferdig en bok, «Sterk hjerne med aktiv kropp» som gis ut på Kagge Forlag i august.
Boken handler om hvordan hjernen vår påvirkes av fysisk aktivitet. Vi vet fra (nyere) forskning at det ikke er noe organ som påvirkes like mye av trening og fysisk aktivitet som hjernen vår. Hjernen vår trenger rett og slett fysisk aktivitet for å fungere optimalt. Regelmessig fysisk aktivitet reduserer risiko for våre viktigste hjernesykdommer. Slik som depresjon, hjerneslag, angst, Alzheimers og Parkinsons sykdom. Ikke nok med det. Nyere forskning har dokumentert det mange allerede tenker. Nemlig at fysisk aktivitet gir oss bedre oppmerksomhet, økt kreativitet og styrker hukommelsen. Min påstand er at effektene av fysisk aktivitet på hjernen er underkommunisert og undervurdert, både av fagpersoner (for eksempel leger) og vanlige folk.
Fagkyndig komité for doktorgraden var:
- Professor Arne Schousboe, Institut for Lægemiddeldesign og Farmakologi, Københavns universitet
- Forsker Gro Haarklou Mathisen, Vitenskapskomiteen for mattrygghet
- Førsteamanuensis Reidun Torp, Institutt for medisinske basalfag, Universitetet i Oslo