✕  Lukk søk

Den farlige slumreknappen

Når nettene blir lange og kulda setter inn, er det lurt å styre unna slumreknappen sin.

Et infernalsk bråk fra iPhonen, som hopper bortover nattbordet med ujevne vibrasjoner, får meg til å glippe med søvnige øyne.

Ferien er over.

Slumrelevel 100: En ny infernalsk alarm hvert femte minutt.

Slumrelevel 100: En ny infernalsk alarm hvert femte minutt.

Å se meningsløse facebookvideoer, til klokken var langt over midnatt, var omtrent en like god idé som å sette lyden ”alarm” som vekkerklokke.

Kvart på sju, hver morgen. Igjen. Rettelse: de morgenene jeg har forelesning.

Alarmen får meg til å tenke følgende: ”Why do bad things happen to good people?”.

At det er like mørkt i rommet som da jeg la meg, for alt for få timer siden, er ikke særlig til hjelp. Skal jeg virkelig forlate den varme dyna, til fordel for å stappe mascarakosten på øynene mine? Stakkars, de klarer knapt å holde seg åpne.

I stedet strekker jeg en arm ut i det kalde rommet, og fomler rundt etter iPhonen min.

Like etter finner jeg den beryktede slumreknappen.

Lever farlig.

Meldingslyden vekker meg. Rommets nattemørke har forsvunnet. ”Hvilket rom har vi i dag?”. Jeg myser mot en alt for lys skjerm.

Overfor ser jeg klokken.

09.05.

Shit. Den var jo kvart på sju for bare 20 slumreminutter siden. Hvorfor går klokken fire ganger så fort om morgenen og etter klokken tolv på kvelden?

Å våkne på denne måten får den grufulle alarmen til å virke ordentlig koselig i forhold…

I løpet av tre minutter har jeg rukket å slenge på meg et lite gjennomtenkt antrekk, latt tannbørsten gli forbi tannraden og glemme å pakke Mac-lader. Før jeg stormer ut døren skal jeg ta en slurk vann av den klassiske bloggerkoppen – med den litt kleine setningen ”Baby it´s cold outside”. Fonten ser ut til å være hentet fra førstesiden til Dafonts skriveskrifter.

Med en litt for brå armbevegelse smeller jeg porselenet inn i fortanna. Jeg etterlater meg et smil (eventuelt et sjokkert gap) hvor halve fortanna mangler. I det minste er det slik det kjennes ut.

Lykke til med nytt semester, og måtte nyttårsforsetter mot slumring (og brukne tenner) slå til.

Tekst og foto: Tina Veronika Odberg Markeseth

 

Bilde der det står: Følg oss på sosiale medier.