Styrketrening, super-PT og samhold

Min tid som PT-student.

En personlig fortelling om å være menneskelig, feile og komme seg på bena, med riktig støtte og riktig innstilling.

For noen av oss nærmer det seg eksamenstid. Det kan i hvert fall føles slik. For min del, som studerer Personlig Trening, står det hele tre eksamener på rekke og rad for tur i januar. I grunnleggende ernæring, Ernæring og Prestasjon og PT-rollen … og jeg føler at januar er rett rundt hjørnet.

personlig-trening-hoyskolen-kristiania-foto-christina-carare-1

Jeg husker tilbake til den siste eksamen jeg hadde i PT-studiet. I juni i sommer. Det var en praktisk og muntlig eksamen, hvor vi kunne bli spurt om alt «mellom himmel og jord» som vi hadde lært frem til da i studiene Anatomi og Fysiologi, Treningslære og Aktivitetslære. Studiene som jeg altså hadde tatt på deltid, på ett år, kokte nå ned til en halvtimes eksamen, som jeg enten kunne få Bestått eller Ikke Bestått på.

Jeg pleier å drives av utfordringer, og elsker å prestere, å presentere, å lære. Jeg pleier å håndtere stress forholdsvis greit, og skjerper faktisk fokuset da.

Men akkurat før denne eksamenen, denne helgen i juni, stoppet det opp for meg. For kanskje første gang hittil i livet. personlig-trening-hoyskolen-kristiania-foto-christina-carare-2personlig-trening-hoyskolen-kristiania-foto-christina-carare-3  personlig-trening-hoyskolen-kristiania-foto-christina-carare-5

Vi var på siste helgesamling i Treningslære, og sammen med vår lærer på styrketrening, Frank Idar Sande, holdt vi på å forberede oss til eksamen. Vi skulle gå i rollen som personlig trener, demonstrere og veilede i ulike styrkeøvelser. Over flere helgesamlinger hadde vi brukt tilsammen flere timer hvor vi jobbet praktisk med å lære og terpe på teknikk på styrketreningsøvelser. Nå hadde vi i tillegg hatt praktiske innleveringer, hadde besvart alle oppgaver og fått samtlige godkjent, for å gå opp til eksamen. Vi var godt forberedt.

Jeg fikk i oppgave å vise en stående bicepscurl med stang til min «kunde». Fortelle hvilke muskler som trenes, hvordan utføre øvelsen, hva en bør unngå, hvorfor. Fra studiene, Frank Idar sine instruksjoner og gjennomgang av øvelsen selv, visste jeg utførelsen:

  • Ha et supinert grep
  • Stå med stangen hengende foran deg og ha strake albuer
  • Bøy i albuene og løft stangen helt opp mot brystet før du senker den kontrollert tilbake
  • Viktig å fiksere ryggen og minimere «merbevegelse» med overkroppen
  • For ekstra isolering : Sørg for at overarmen ikke beveger seg fremover når du løfte vekten. Videre bør overarmen ikke bevege seg bakover under senkingen av vekten
  • Kan også gjøres med EZ-stang hvis det er ubehagelig å bruke rett stang
  • Trener primært: m.biceps brachii
  • Assisterende muskler: m.brachialis, m.brachioradialis m.fl

Likevel skjedde det noe uventet. Det stoppet opp for meg, der jeg sto. Det stoppet opp fullstendig. Jeg hadde ingen tanker i hodet. Jeg klarte ikke å stokke frem noe start, midtdel eller avslutning på hvordan øvelsen så ut. Jeg frøs.

personlig-trening-hoyskolen-kristiania-foto-christina-carare-13 personlig-trening-hoyskolen-kristiania-foto-christina-carare-15

Jeg så meg rundt om i rommet. Medstudenter og Frank Idar fulgte interesserte med. Men jeg fikk ikke ut ett ord. Ikke klarte jeg heller å vise øvelsen. Starte med det, liksom. Og ta meg inn igjen etter et par repetisjoner.

Jeg lo litt av det. Nei, huff, det står helt stille, sa jeg og smilte. Snudde meg bort et øyeblikk. Prøvde å skjerpe fokuset. Dette kan du, Christina, sa jeg inni meg. Pustet inn, og snudde meg tilbake.

Ingenting. Det gikk opp for meg at i morgen skulle jeg ha eksamen. Kanskje i nettopp denne øvelsen. Hva om jeg står sånn foran sensor også i morgen? Hva om det stopper opp for meg foran sensor også i morgen? Det har skjedd nå, det kan skje igjen. Tenkte jeg.

Så kjente jeg en tristhet inni meg. En sorg. Om at jeg skulle mislykkes på eksamen. Jeg har aldri mislykkes, i mine øyne. Jeg hadde kommet så langt, ett år med studier, og jeg skulle stryke på en siste eksamen om kropp og trening. Jeg har aldri strøket i hele mitt liv.

Haken begynte å dirre, og en klump begynte å vokse i halsen. Øynene ble fuktige – og jeg prøvde å holde masken, foran medstudenter og super-PT Frank Idar.

Nei, huff, gjentok jeg, det står visst stille.

personlig-trening-hoyskolen-kristiania-foto-christina-carare-24 personlig-trening-hoyskolen-kristiania-foto-christina-carare-23 personlig-trening-hoyskolen-kristiania-foto-christina-carare-27

Jeg kan ikke helt huske hva som skjedde de neste minuttene. Jeg tror jeg sank litt sammen. Gikk ut av rollen som PT, og ble PT-student. Tårene kom og stemmen skalv.

«Kunden» min gikk ut av rollen som kunde, og ga meg rommet jeg trengte. Og de første støttende ordene kom umiddelbart etterpå. Det var Frank Idar:

Dette går fint. Du gjør en veldig god jobb.

Han snakket i sitt sedvanlige rolige, men bestemte stemme. Den som på en måte oser autoritet og samtidig kunnskap om faget sitt. Ja, for den gjør det.

Begynn med å vise kunden øvelsen. Så kommer du på fremgangen i det underveis og du kan fortelle om hvordan utføre fra start til slutt, fortsatte Frank. Og jeg var enig. Men selvtilliten hadde tydeligvis sunket. Jeg ville gjøre alt topp, kunne alt, gå inn i rollen og vite hva jeg skal si, vise fra A til Å. Men klarte det ikke. Hverken å gå i rollen igjen, eller starte med å vise øvelsen.

Du er så flink, Christina, sa mine medstudenter. Jeg følte at de virkelig mente det, at de støttet meg. Nei, rettelse, det visste jeg. Jeg visste at de støttet meg. Jeg støttet dem. Vi støttet hverandre.

Såpass godt kjent hadde vi blitt gjennom fem helgesamlinger sammen, hvor vi trente, lærte, jobbet, og spiste sammen fra morgen til kveld.

Jeg satt og så på de andre studentene øve seg i rollen som PT som forberedelse til eksamen. Etter en liten stund spurte Frank Idar igjen om det gikk bra med meg. Det gjorde det. Jeg holdt på å komme tilbake til meg selv, fra et sted som var litt langt nede.

personlig-trening-hoyskolen-kristiania-foto-christina-carare-32 personlig-trening-hoyskolen-kristiania-foto-christina-carare-31 personlig-trening-hoyskolen-kristiania-foto-christina-carare-29  personlig-trening-hoyskolen-kristiania-foto-christina-carare-28

Så var det tid for en pause.

Jeg fikk et par gode klemmer av jentene. Rosende ord ble igjen utvekslet. Jeg følte meg styrket på nytt – og ville prøve meg på nytt. Jeg gikk i rollen som PT og Silje, en av mine koselige medstudenter, var min kunde. Vi gikk begge i rollen.

Hei, Silje, sa jeg. Jeg skal nå vise deg en stående bicepscurl, så skal du få prøve deg. Jeg guider deg underveis og gir deg litt tips. Okay…. En, to, tre…

Og slik gikk det. Inntil jeg hadde gjort min oppgave som PT, informert og motivert kunden. Hun utførte øvelsen som tatt rett ut av (skole)boken. Jeg hadde klart bestått oppgaven under en eksamen.

Så var pausen over.

Det var på tide å øve oss mer foran hverandre før eksamen. Andre øvelser, andre type spørsmål. Jeg var klar. Klar som et egg, med et smil om munnen. 🙂

personlig-trening-hoyskolen-kristiania-foto-christina-carare-7  personlig-trening-hoyskolen-kristiania-foto-christina-carare-18 personlig-trening-hoyskolen-kristiania-foto-christina-carare-33

Hvis du har kommet så langt i dette innlegget, så skal du nå få poenget med hvorfor jeg forteller deg dette. Hvorfor jeg blotter et øyeblikk som er ulikt, utypisk meg.

For det første, har vi alle stunder hvor vi kjenner ekstra på presset, hvor vi er lei oss, eller hvor vi ikke helt kjenner oss selv igjen, eller blir usikre. Dette er å være et menneske. Ingen er sterke hele tiden. Jeg tror på å være ekte og ærlig. Verdsetter dette, og lykke, mer enn noe annet. Derfor er det ingen skam i å fortelle at jeg «frøs» foran eksamen, foran medstudenter, foran PT-Frank. Jeg kom jo sterkt tilbake, det er det som teller, for meg. Og neste dag, besto jeg eksamen. Med glans  🙂

For det andre, ville jeg gi dere et innblikk i helgesamlingene vi har hatt i PT-studiet med Frank Idar. Han er utrolig flink å lære bort om teknikk på styrketrening og en meget dyktig lærer. Meget motiverende, spør dere meg. Vel, jeg tipper hans kunder har en del positive ting å si, de også. Frank Idar er tross alt «Super-PT-en som jobber fulltid, og tjener over 1 million kroner i året.» Det har vært utrolig givende og interessant å lære om styrketrening fra Frank Idar!

personlig-trening-hoyskolen-kristiania-foto-christina-carare-8 personlig-trening-hoyskolen-kristiania-foto-christina-carare-11 personlig-trening-hoyskolen-kristiania-foto-christina-carare-26

For det tredje, tenker du kanskje at som nettstudent får man nok ikke et samhold til sine medstudenter. I beg to differ. Dette sier jeg ikke bare basert på PT-studiet som jeg tar. Jeg har også vært nettstudent i journalistikk hos Høyskolen Kristiania, og også ble jeg godt kjent med mine medstudenter, flere som jeg fremdeles har kontakt med i dag. Det er takket være spesielt samlinger i nettstudier (ja, i flere av studiene inngår det obligatoriske samlinger) og muligheten som skolen legger opp til for å samarbeide med sine medstudenter via Luvit, høyskolens læringsportal. Slik er det enkelt å få god kontakt og skape gode relasjoner med sine medstudenter. Til tross for at man er nettstudent.

Jeg for min del gleder meg til å fortsette de gode relasjonene med mine soon-to-be PT-kolleger fra rundt om i hele Norge, når vi består alle tre eksamer i januar 2017! 😀

Takk som leste!

Sporty hilsener,

Christina Mihaela

Blogg