Journalistikk på grensen

Anders Nilsen er hjemme fra et fotooppdrag på grensen mellom Syria og Libanon. Dette er hva som møtte ham i felten.

Av Anders Nilsen, journalist og høyskolelektor ved Høyskolen Kristiania.

I senter av en av Europas største utfordringer finner vi flyktende mennesker. Flyktninger fra krig, redsel, usikkerhet, matmangel, gale individer og en situasjon som ofte ikke kan skyldes på individet som flykter. I Libanon, som deler grenser med Syria, har de fått føle trykket til de flyktende familiene. Skal vi tro tall fra NORAD er det godt over en million syrere har tatt seg inn til relativ trygghet i Libanon. Trygg betyr ikke det samme som verken bekvem eller behagelig og trygghet bidrar heller ikke til å brødfø familier som har etterlatt sine hjem til krigende fraksjoner.
Mange hjem er nå en krigsskueplass, soverom er blitt snikskytterreder eller skyttergraver, og representerer ikke lenger en trygg plass der barn sovner omringet av familiens trygghet og tilstedeværelse. Opplevelsene er mest tydelig i ansiktene til barna. Har du noen gang sett vedvarende redsel og frykt i et par barneøyne så glemmer du det aldri.

Mahmoud i Libanon

Kneisset, Libanon. Lille Mahmoud på 9 år fremstår som langt eldre enn sin reelle alder og han burde sittet på en skolebenk istedenfor å arbeide med overlevelse som er blitt en ufrivillig heltidsjobb for ham og hans familie.

På oppdrag for Leger Uten Grenser

Anders Nilsen dro til grensen mellom Syria og Libanon for å skildre virkeligheten. Her i Al Qubayiat, Libanon.

Jeg har nettopp kommet hjem etter å ha reist inn i disse grenseområdene sammen med Leger Uten Grenser. Vi har produsert det visuelle grunnlaget til en innsamlingsaksjon for syriske flyktninger. Forhåpentligvis har vi klart å dokumentere det faktum at flyktningkrisen ikke er over selv om stridighetene i Syria og Irak er i ferd med å avta. Store masser med familier og barn er fordrevet fra sine hus og barndomshjem og befinner seg spredt rundt om grensen mellom Libanon og Syria. Noen har kommet seg helt inn i de større flyktningeleirene inne i Beirut, som Shatilla og Borj- el Baranjeh.

Se filmen her:

Sentralt i denne krisen står et yrke: Journalisten. Journalistikk kan bidra til å utgjøre en forskjell i hvordan folk oppfatter spørsmålet hvorfor ting er som det er, og hvilke mange grå nyanser som skiller sort fra hvitt. Verden består av nyanser og det er i nyansene man finner forståelse for hvordan ting egentlig er og ikke hvordan vi tror det er.

Jeg oppfatter meg selv som heldig i å få lov til å jobbe med dette faget. Å kunne arbeide i hjertet av historiske hendelser, turbulens, utfordringer, konflikt, redsel og i et landskap der det finnes motstridende syn på hva som er riktig og galt. Journalistikkens viktige evne til å oversette eller forklare nyanser er det som bidrar til folks meninger. Det gir også et et informativt bakteppe til våre makthavere, og våre folkevalgte politikere, som igjen gir et grunnlag til å foreta kalkulerte beslutninger. Journalistikk er viktig. Ingen er tjent med ekkokamre basert på falske nyheter, rykter eller fremmedfrykt. Vi trenger fakta, og personifisering av historiene som er komplekse og vanskelige å forstå.

Vi trenger sannheten og dens nyanser.

Å være journalist, eller en historieforteller, starter med et ønske om å bidra, oversette eller engasjere seg i temaer som er større enn deg selv. Hvis vi skal ha en fremtid som folk forstår seg på så må historiefortellerne, debattantene og granskerne ta sitt ansvar ovenfor sitt publikum. Den etablerte fremtiden for nyutdannede journalister har vært tåkete, og kanskje ikke lovende med tanke på å havne på lønningslista til et mediehus eller en TV-kanal. Det er likevel fortsatt et stort digitalt rom som både lar deg generere økonomi og treffe interesserte øyne med din tolkning av verden rundt oss. Det sitter et enormt publikum der ute som er umiddelbart tilgjengelig for din stemme og dine fortellinger om verden. Jeg kan ikke tenke meg en bedre jobb enn en der man føler at man både er tilstede i hendelsene og der man bidrar til en debatt. Frisk luft får man og.

Historiefortelling

Det å stå midt oppe i en konflikt og håndtere humanitære kriser der de skjer er ingen enkel oppgave. Det er en komplisert situasjon som ofte legges i hendene på enkeltindivider i noen få utvalgte organisasjoner. I midten av dette står de utøvende menneskene som kalles feltarbeidere. Deres hverdag er ofte preget av mange inntrykk og opplevelser. Det ligger i arbeidets natur at denne yrkesgruppen både blir preget av å stå midt i dette, men de utvinner samtidig en mye større forståelse for hvorfor ting er som det er og konsekvensen av det.

Det finnes ingen fasit på hvordan man kan overføre følelsene av å se folk på flukt eller skape en inngående forståelse for hva som skjer til et publikum som sitter 5000 kilometer unna og som er opptatt med dagligdagse gjøremål som fotballtrening med barna og planlegge hytteturen i helgen. Denne utfordringen er stor og det er akkurat det vi har arbeidet med de siste 14 dagene gjennom å bygge en situasjonsforståelse, planlegging av logistikk og reise. Oppgaven er å dra inn i disse områdene for å kunne fortelle om virkeligheten slik den er. Vi reiste fra Beirut gjennom Tripoli og inn i et område som heter Wadi Khaled. Her, helt på grensen av Syria, bor det syrere under enkle presenninger i stekende sol på sommeren og bitende kulde på vinteren. Det finnes ingen infrastruktur rundt dem. Det er helt øde med unntak av noen få sporadiske hus i det beinharde landskapet. Det er disse forholdene vi skal dokumentere og forsøke å visualisere slik at noen der hjemme kan engasjere seg.

Å oppleve virkeligheten

Kneisset i Libanon

Kneisset, Libanon: Under improviserte tak bor det opptil 4 familier i hver enhet.  20- 25 mennesker sover på den samme bakken og hverdagen handler om ren overlevelse på et sted som ikke har noen infrastruktur.

Dette yrket, journalist, er for meg verdens beste unnskyldning for å kunne bry seg om omverdenen. Pressekortet er en invitasjon inn i en sak, eller en situasjon, der jeg skaper plass til mitt kamera og mine ord. Jeg har da også skapt denne plassen for meg selv her i Libanon, helt på grensen av et lite episenter av hendelser og mennesker som er med på å sette dagsorden i de fleste aviser og nyhetssendinger. Jeg lever med et ekstra gir fordi jeg er her, og min visuelle stemme skal fortelle deg hva jeg ser her og hvorfor du bør bry deg om noe som skjer 5000 kilometer unna deg og din hverdag.

Subjektivitetens virketrang

Jobben her nede kan ansees å være bestillingsjournalistikk, og av den grunn kan man argumentere at det vi leverer er subjektivt og at det mangler den objektiviteten som vi alltid tilstreber å ha som historiefortellere. La meg med en gang fortelle deg at det er absolutt ingenting galt i subjektivitet, eller følelser, sinne, virketrang eller empati i vårt yrke. Det er tvert i mot en drivkraft og delvis motivasjon for å gjøre jobben. Man kan isolere og visualisere ting man er opptatt av for så å gå inn i det med sin journalistiske ekspertise. Hemmeligheten er å la alle bli hørt og slippe til. Men det skal godt gjøres å ikke være enig om den basale virkeligheten vi ser her nede. Jeg har ingen problemer med å stå for innholdet i det vi skal lage fordi vi skal portrettere hverdagen og virkeligheten, som med sine tilfeldigheter gir en upåvirkelig regi til innholdet. Jeg liker den utfordringen.

Alt er egentlig ganske vanskelig bortsett fra å finne motivasjonen og svare ja på denne type jobb. Utformingen av jobben er opp til den journalistiske og historiefortellende verktøykassa jeg har fått gjennom utdannelse og erfaring. Teknisk ekspertise, kunnskap om dramaturgi og historiefortelling, men kanskje viktigst av alt: erfaring i å møte mennesker, snakke med mennesker på tvers av kulturer og bakgrunn. Det er her i dette møtet at svarene blir styrt av den tilliten de får til meg som journalist. Resten av oppdraget og løsningen av det filmatiske og journalistiske kommer sammen ved hjelp av god planlegging og evnen til å sette opp et slags manus eller en dramaturgisk oversikt over hvordan vi skal fortelle denne historien og hva vi må ha med av konflikt eller følelser.

Alle disse elementene er ting jeg foreleser om i et klasserom for journalistikkstudentene og høyskolestudenter på Høyskolen Kristiania. Jeg underviser i dette fordi jeg mener det er viktig og fordi jeg mener at historiefortelling er en essensiell ingrediens i å få folk til å lytte, eller få deres oppmerksomhet for et lite sekund. Drømmen er alltid at oppmerksomheten skal vedvare og at vi kan starte en samtale. Jeg kan ikke tenke meg et mer støyende og pulserende sted enn det digitale rom, et rom som jeg skal entre med min historie og forsøke å finne din oppmerksomhet. Dette er det desidert vanskeligste aspektet ved all historiefortelling og ofte er det litt ute av din kontroll. Er det noe jeg har lært av det digitale rom så er det at likes ikke på noen måte trenger å representere empati eller at du bryr deg. Den heller nok mer mot høflighet og lynraske tommelbevegelser som blir utført uten de store vurderingene først.

Jeg har sluttet å ta likes personlig eller som et bevis på noe dypere. Hva skal vi si til hvem, hvor, hvordan med hvilken hensikt ? Mye av det vi skaper er ikke tilfeldig, men gjennomtenkt før man trykker på record på videokameraet eller pauser virkeligheten med et kamera. Man vet hvilke spørsmål man skal stille for å få subjektene dine til å svare innenfor det landskapet vi som historiefortellere skal portrettere og dokumentere. Det er mye arbeid, men jeg elsker det.

Anders Nilsen er emneansvarlig for valgfaget Multimedial historiefortelling og visuell merkevarebygging.
Han underviser videre i dokumentarfoto og historiefortelling for journalistikkstudiet ved Høyskolen Kristiania.

Følg Anders på Instagram @Instagramanders