✕  Lukk søk

Må vi gå i tog på kvinnedagen?

Jeg har kvinnelig sjef, er fornøyd med lønna og føler meg ganske privilegert.

For min del handler ikke kvinnedagen så mye om hvor mange ledere som er kvinner, eller hva hvert kjønn får i lønn. Det er viktige temaer, men jeg kan ikke relatere til dem. Det er ikke temaer jeg må forholde meg til i hverdagen. Heldigvis. Faktisk møter jeg ofte jenter som føler det samme som meg.

Må vi egentlig gå i tog på kvinnedagen?

Under skriver jeg om mine opplevelser fra det siste året. Mine grunner.

To "feministknoker" snakker til hverandre. En spør om man må kunne abortloven for å gå i tog på kvinnedagen. Nei, svarer den andre.

Selv om det generelt står veldig bra til, havner jeg ofte i ubehagelige situasjoner, utelukkende basert på mitt kjønn og min kropp. Det er rett og slett sånn at smarte, sterke, morsomme og tøffe damer må forholde seg til at enkelte menn trakasserer og ser ned på dem, kun basert på kjønnet de har på trykk i passet sitt.

Må vi fremdeles gå i tog på kvinnedagen? JA, det må vi. For selv om du ikke tenker at noen av parolene snakker til deg, og på det jevne føler deg ganske likestilt den mannlige kollegaen din, opplever fremdeles altfor mange damer at de må tolerere dritt fra både kjente og fremmede hver dag. Under skriver jeg om mine opplevelser fra det siste året. Mine grunner. I følge SSB er det 2 643 139 kvinner i Norge, og med tanke på den enorme #metoo-bølgen som har feiet over landet det siste året, vil jeg tro det finnes ufattelig mange ulike opplevelser av trakassering.

Les også: Bør du søke tekst og skribent?

Jeg synes det er skummelt å skrive sort på hvitt hva som er for drøyt. Er jeg feminist nok? Eller er jeg for feminist? Det er så mange fordommer knyttet til feminisme og kvinnedagen at jeg er redd for å si noe feil, men jeg må likevel si noe. For hver dag kommer det kommentarer som er så langt over streken, at man skulle tro det var verdensrekordholder i lengdehopp, Mike Powell som leverte dem.

Men så er det mannen du går forbi på gata. Eller møter i en nattåpen kiosk.

Kropp og sinn scannes og analyseres.

Mine grunner til å gå i tog på kvinnedagen:

  • Jeg har måttet forholde meg til at en vilt fremmed mann spurte meg om hvilken bh-størrelse jeg bruker, for etter å ha scannet og analysert kroppen min, kunne han se at det ikke var en av de vanlige størrelsene. Kanskje jeg hadde tatt silikon? Det ville han gjerne vite i køen på en nattåpen kiosk. 
  • På jobb i døren på et utested har jeg blitt spurt om kunden kunne slippe gratis inn, hvis han ga meg telefonnummeret sitt.
  • I samme jobb har jeg også fått spørsmål om hvor mye penger som måtte vippses til meg, for at jeg skulle bli med en guttegjeng hjem fra byen da kvelden var over, så de «kunne gjøre hva de ville med meg».
  • Jeg har fått beskjed om at jeg uansett var latterlig stygg, da jeg svarte at dette var fullstendig uinteressant.
  • Jeg har vært på byen og danset med venner, og opplevd at noen plutselig har befølt meg nedover kroppen, helt uten noen kontakt før dette.
  • Jeg har syklet til stranda i badetøy i 30 varmegrader, og blitt ropt etter og plystret på av vilt fremmede, godt voksne menn. Og fått høre av andre at jeg må ta det som et kompliment, for de gjør det bare fordi de likte det de så.

Det er vanskelig å levere et bra motsvar i hetens øyeblikk. Det er vanskelig å tenke at det er de som er problemet. Det er vanskelig å ikke synke ned på deres nivå. Det er vanskelig å ikke ta seg nær av kommentarer. Det er vanskelig å ikke føle seg mindreverdig i slike situasjoner. Det er vanskelig å være jente, av og til.

Jeg kan ikke kjøpes

På kvinnedagen synes jeg ikke det er vanskelig å være jente. På kvinnedagen står vi sammen. Enten det er for rettigheter over egen kropp, for flere kvinnelige ledere, eller fordi man er så ufattelig lei av ekle, trakasserende og frekke kommentarer og blikk. På kvinnedagen sier vi fra om at dette finner vi oss ikke i. Både kvinner og menn markerer at slikt kan vi ikke, og skal vi ikke forholde oss til.

Les også: Opptaksprøvehjelpen

Holder hender

Ingen skal analysere og vurdere min kropp. Ingen har noe med hvilke størrelser jeg bruker. Jeg er ikke et produkt som kan kjøpes,  for hverken mobilnummer eller penger. Min kropp er først og fremst noe funksjonelt. Den kan danse. Den kan sykle. Den kan bære meg hver eneste dag. Den er ikke et seksuelt objekt for alle andre, og jeg skal kunne gå kledd i hva jeg vil uten at det antyder noe som helst. Det er ikke et kompliment å bli seksualisert på en helt vanlig sykkeltur ned til badeplassen, det er faktisk trakassering.

Det synes i hvert fall jeg. Og når det handler om meg og min kropp, så er det hva jeg synes som har noe å si.

Jeg har det generelt ganske bra, men jeg finner meg ikke i å bli behandlet dårlig.

Derfor går jeg i tog på kvinnedagen. 

Bilde av instagram ikon med teksten @hkristiania