Når politisk satire ikke er noen spøk

Farjamis store synd var at han fikk de andre barna i klassen til å le. Over alt dro han med seg en liten notatbok der han skrev ned tall og stikkord, som for eksempel «dame, hund, supermarked». Dette var for at han skulle huske de ulike vitsene han diktet. Men til tross for denne hemmelige strategien skjønte rektor hva han drev med, og han ble straffet flere ganger på barneskolen.

Etter hvert som han vokste til ble situasjonen mer alvorlig. Da han gikk på videregående hadde hans uskyldige vitser utviklet seg til ramsalt satire. I tillegg til trøbbel på skolen fikk han problemer med foreldre, enkelte venner og visse tjenestemenn.

Persisk litteratur er full av ironi, og noen ganger knallhard politisk satire.

 – Persisk litteratur er full av ironi, og noen ganger knallhard politisk satire. For eksempel tilber fortsatt folk i Iran den store poeten Hafez (som levde fra 1315-1390, red.anm.).

På universitetet studerte Farjami informatikk, filosofi og kommunikasjon. Han begynte å skrive politisk satire og jobbet som freelance journalist for aviser og magasiner. På begynnelsen av 2000-tallet ble han med på byggingen av flere nettsider og laget en til seg selv også. Etterhvert ble han en velkjent blogger. I flere år brukte han pseudonymet MF. Få kjente til hans identitet.

– En gang sendte en venn meg en av mine satirer. «Lær av denne fyren her», sa han. «MF skriver mye bedre enn deg!» 

Over streken

Farjami har aldri opplevd full ytringsfrihet i hjemlandet, men han visste å holde seg innenfor de rammene som var satt av myndighetene.

 – I Norge kan dere kritisere alt og alle, men dersom en gjorde det samme i Saudi-Arabia kunne en ha blitt drept. Iran befinner seg et sted i midten av disse ytterpunktene. Iranere er muslimer, men de bryr seg ikke særlig om islam. På privaten kan vi vitse om Gud, politikk, ja egentlig alt – men bare ikke offentlig.  

Etter presidentvalget i 2009 strammet presteregimet grepet om folket. Tre opposisjonskandidater hevdet at det ble jukset med stemmesedlene og at valget var rigget. Folk protesterte i gatene i det som kalles for den persiske oppvåkningen. Noen omtaler den som Twitter-revolusjonen på grunn av massiv bruk av sosiale medier for å fortelle verden om den uretten de opplevde.

Etter kuppet ble livet tøffere og tøffere. Nettsiden min ble lagt ned, min daglige spalte i Teheran Today ble forbudt og til slutt hadde jeg ingen inntekt.

– Dette skjedde da jeg var på det mest populære. Etter kuppet ble livet tøffere og tøffere. Nettsiden min ble lagt ned, min daglige spalte i Teheran Today ble forbudt og til slutt hadde jeg ingen inntekt.

Samme året hadde Farjami introdusert stand-up komedie i Iran, men han kunne ikke fortsette å holde show. Han følte han tråkket over streken samme hva han gjorde. Landets satirikere kunne for eksempel ikke lenger tulle med presidenten eller regjeringen, slik de hadde pleid å gjøre.

– Jeg ble avhørt av informasjonsdepartementet Vezarat-e Ettelaat, med alle vet at de fungerer mer som KGB. I mai 2010, etter at jeg ble innkalt til mediaretten, forsto jeg at jeg måtte forlate landet så snart som overhodet mulig.

Farjami dro til Malaysia, hvor han ble til 2014. Der tok han sin doktorgrad ved University Science Malaysia, hvor han jobbet med en avhandling om politisk satire i Iran. Da ph.d.-utdanningen var ferdig måtte han forlate Malaysia, men i stedet for å dra hjem dro han til Tyrkia.

 I dag er YouTube, Facebook og Twitter forbudt i Iran. Det samme er kommunikasjonsplattformen Telegram som pleide å være svært populær blant iranere. Instagram er den eneste sosiale kanalen som er lovlig å bruke, for der legger folk for det meste ut bilder.

Det siste tiåret har det totalitære regimet forsøkt å stilne folks latter. Men iranere forteller fortsatt vitser i sine hjem og i lag med venner. Satire og humor lever i beste velgående fra munn til munn. Dess flere tabuer det islamske regimet pålegger folket, dess mer satire dikter folk opp.  

– Iranere tuller mer om islam, profeten, mullaene og religioner nå enn de gjorde under styret til den sekulære Sjahen av Iran (han ble avsatt under den iranske revolusjonen i 1979, red.anm.).

Hvorfor risikere alt?

Farjamis ph.d. handler om politisk satire som journalistisk sjanger de siste hundre årene. Han intervjuet ti prominente iranske satirikere, der kun fire fortsatt bor i hjemlandet. Spørsmålene han forsøkte å finne svar på var: Hvorfor lager noen satire når de vet at dette kan ha alvorlige konsekvenser? Hva er det som motiverer politiske satirikere?

Alle møtene måtte arrangeres i utlandet. Det tok over fire år å gjøre ferdig doktorgraden som han startet på i Malaysia og sluttførte i Belgia. Intervjuene ble oversatt fra morsmålet farsi til engelsk, slik håpet alle å unngå myndighetenes radar. Sluttresultatet ble publikasjonen «Iranian Political Satirists: Experience and Motivation in the Contemporary Era». I boken, som var hans sjette og ble utgitt i Nederland, fortalte han også sin egen historie.

I 2012, mens han fortsatt holdt på med sin ph.d. mottok han som forskerstudent en pris fra det internasjonale samfunnet for humorstudier for sin studie av politisk satire i den iranske pressen.

Jeg ble tildelt prisen fordi jeg ikke bare var en tilfeldig akademiker som valgte humorfeltet, men fordi jeg var en politisk satiriker som studerte politisk satire. 

– Jeg ble tildelt prisen fordi jeg ikke bare var en tilfeldig akademiker som valgte humorfeltet, men fordi jeg var en politisk satiriker som studerte politisk satire. Dette er svært sjeldent – komikere, satirikere eller avistegnere tar aldri doktorgrader.

Første stand-up klasse

I årene etter at Farjami forlot Iran har han konsentrert seg om humor og humorstudier. Han kom til Norge i juni 2019 gjennom organisasjonen Schoolars at Risk (SAR), der Høyskolen Kristiania er medlem.

Ved høyskolen har han i tillegg til å drive med forskning skrevet studieplan og undervist i stand-up komedie som fag – både praktisk og teoretisk. Dette er første gangen det er blitt undervist stand-up komedie i akademia i Skandinavia. Sammen med studentene har Farjami analysert show, og studentene har skrevet og fremført eget materiale på engelsk. 

– Fikk du kultursjokk av norske studenter? 

– På mange måter vil jeg si så absolutt! Men det jeg merket meg mest var hvor rasjonelle de var, eller jeg er ikke sikker på om jeg bruker ordet riktig. Det jeg mener å si er at jeg syntes de manglet fantasi og denne evnen til å innbille seg ting...

Før Oslo stengte på grunn av koronapandemien i mars, holdt Farjami tidenes første stand-up-show på farsi. Han kaller det et sexy show fritt for sexisme. Før han flyttet til hit laget han en forestilling om media for BBC, den ble filmet i London.

I april måtte dessverre Dr. Oliver Double fra University of Kent i Storbritannia avlyse sitt planlagte besøk til høyskolen. Der han underviser kan folk ta en mastergrad i komedie, der de lærer alt fra å skrive sitt eget show, engasjere publikum og få dem til å gapskratte.

– Finnes der en egen formel for en god vits?

– Der finnes ikke bare en oppskrift på dette, men for å gjøre det enkelt så kan en si at en trenger en innledning og en punch. I innledningen villeder man publikum, og i punchen presenteres noe uventet.

I innledningen villeder man publikum, og i punchen presenteres noe uventet. 

– Kan du fortelle favorittvitsen din?

 – De fleste av dem er persiske, men jeg skal forsøke å oversette denne: Et sirkus rykket inn en annonse i avisa. Der sto det at de var på jakt etter en hest med utrolige evner. En hest tok kontakt og forklarte at han hadde skikkelig lyst på jobben. «Kan du fly?» Spurte mannen. «Nei, jeg er en hest. Selvfølgelig kan jeg ikke fly», svarte hesten. «Kan du gå gjennom ilden?» «Nei, jeg er en hest. Selvfølgelig kan jeg ikke gå gjennom ilden». «Kan du gå på to bein, da?» «Nei, jeg er en hest. Selvfølgelig kan jeg ikke gå på to bein», svarte hesten. «Men hva kan du gjøre da?» «Hallo! Jeg snakker jo til deg!»

Det har vært en glede å høre Farjami spre latter på Høyskolen Kristiania. Han har sin siste arbeidsdag hos oss fredag 28. august. I september starter han på OsloMet.

– Hva skal du gjøre der?

– Hallo! Jeg vil jo snakke med dem.