The Lord of the Things

Torgersen undrer seg nærmest over alle ting her på jord. Han skriver om angsten. Livet. Brorskapet. Døden. Tiden som renner ut. Selv fyller han gjerne minuttene, dagene og årene med ord. Den 8. oktober slapp han albumet «Ny tromme» der han samarbeider tett med musiker og produsent Kenneth Ishak. I høst holder de flere konserter i Oslo.

– Hvilket univers kommer disse tekstene dine fra?

– Veldig mange av tekstene på dette albumet er ting som har blitt skrevet ned når jeg har vært ute på reise, ting jeg har sett, ting jeg har tenkt, som jeg har jobbet videre med. Mytologi og religion har opptatt meg i stor grad de fem, seks siste åra. Jeg har forsøkt å lage noe som er personlig og nært, men som samtidig kan inneholde noe underlig og eventyrlig.

Skrivinga blir et ritual, å spille den inn blir et ritual, å spille live blir et ritual. Prosesser jeg kan gå inn i, hvor jeg slipper vekk fra meg selv.

– Hvor nær ligger denne stemmen i låtene din egen indre stemme?

– Jeg vet ikke om jeg har én egen stemme. Men det er jo i utgangspunktet mine observasjoner og tanker. Men jeg har brukt mye tid på å bearbeide dem, først som tekst på papiret, så som opplest tekst, og så til slutt til musikken. Når teksten møter musikken til Ishak er det i hvert fall ikke lenger bare min indre stemme. Det blir vårt felles utrykk. Skrivinga blir et ritual, å spille den inn blir et ritual, å spille live blir et ritual. Prosesser jeg kan gå inn i, hvor jeg slipper vekk fra meg selv.

Mentormotoren

I likhet med så mange av sine studenter på Tekst og skribent er Bård Torgersen aka Lord Bård aka 1349 Rykkinn et multitalent. Men ulikt alle sine studenter har læreren holdt det gående i snart fire tiår med sin grensesprengende utforskning. Sitt kvalitetshåndverk.

Torgersen underviser ved Westerdals institutt for kommunikasjon og design, og fungerer gjerne som mentor for sine studenter etter at de er ferdige med utdannelsen.

Da tidligere student Nina K. Lillebo ga ut bok på Aschehoug i mars 2019 sa hun om Torgersen: «Jeg merka hans engasjement, han var like dedikert til historien min som jeg var. Så jeg stolte blindt på ham. Jeg skrev med penn så jeg ikke kunne pusse ut, og Bård gikk foran meg og dytta janteloven unna meg så jeg fikk gå i fred».

– Hvorfor strekker du deg så langt for å hjelpe talenter med å slå ut vingene?

– Det er hyggelig at studenter opplever det sånn. Jeg er veldig glad i å jobbe med dem. Å lese tekster som ikke er ferdige. Det er en unik mulighet til å få innblikk i hvordan andre ser, opplever, føler om verden. Jeg er yrkesskada, jeg synes ofte «profesjonelle» utgitte tekster er for ferdige, for strukturerte, for lite direkte. Så det er spennende å jobbe med dette, å få studentene til å klare å lande tekster, ferdigstille dem, uten å ta bort for mye, bli for flinke. Jeg håper alltid at de ikke ender opp med å gjøre for mange kompromisser på veien. At de klarer å holde tunga rett i munnen, at de klarer å ta imot innspill fra andre, men at de ikke mister seg selv. 

Jeg er yrkesskada, jeg synes ofte «profesjonelle» utgitte tekster er for ferdige, for strukturerte, for lite direkte.

– Hvordan var det med din egen selvtillit da du var ung?

– Den vekslet mellom hybris og avmakt. Jeg hadde et behov for å bli sett og hørt. Og det ble jeg. Jeg fikk gjort masse, men ble vel møtt med like mye hoderyst som klapp. Men jeg var trassig.

– Hvor mange album har du gitt ut?

– Oi, det har jeg ikke helt oversikt over. Som bandmedlem har jeg vært med på rundt sju full-lengde album, men enda flere singler, og samlealbum, som soloartist har jeg gitt ut tre full-lengde.

– Hva henspeiler albumtittelen «Ny tromme» på?

– Det var Kenneth Ishak som sa det i studio. «Jeg har lagt en ny tromme på denne låta». Det var åpenbart at det måtte være tittelen. Det virket håpefullt. Hele verden trenger vel en ny tromme nå.

Dagen etter plateslippet hadde Torgersen og Ishak konsert i Ila kirke i Oslo, hvor de samarbeidet med teaterregissør Jon Tombre. Deretter var de på Grorud litteraturfestival 13.–17. oktober 

Konserten som skulle vært på Blå nede ved Akerselva før jul er utsatt på ubestemt tid på grunn av koronanedstengingen av Oslo. Den blir en gang i 2021. I mellomtiden kan dere lytte til noen musikalske smakebiter fra duoen som kaller seg for Universet.

Musikalske sceanser

Torgersen leker stadig i dette skjæringspunktet mellom musikk og tekst.

Det er fint å sitte å skrive alene. Men jeg har ikke noen tro på at det er det eneste saliggjørende, tvert imot. 

– Hva er det som drar deg inn hit i dette rommet – gang etter gang?

– Å jobbe med andre er en ting. Det er fint å sitte å skrive alene. Men jeg har ikke noen tro på at det er det eneste saliggjørende, tvert imot. Å jobbe med en annen, eller flere, kan løfte teksten, gjøre den bedre. Det andre er at teksten får et helt annet liv når den møter musikk, og også live når den kommer ut i et fysisk rom. Og det er spennende at utrykket aldri blir likt fra framføring til framføring. De siste åra har akkurat det vært noe av det som har opptatt meg mest. Framføring i fysiske rom, i møte med publikum. Igjen har det religiøse vært viktig. Jeg har vært på flere reiser Sørøst-Asia og vært med på forskjellige religiøse ritualer, hvor musikken og frambringingen av tekster står helt sentralt. Det har mildt sagt vært mind blowing, seansene kan ofte vare i time etter time. Folk går dit for å hengi seg helt. Både de som spiller, og de som er publikum, og ofte viskes grensene mellom de to størrelsene ut. Det er dit jeg vil. Jeg vil tillate meg å være andre, utslette meg selv, iscenesette det.

– Hva sier studentene om din side som utøvende kunstner? Kommer de på konserter og slikt? 

– Jeg forsøker å leke litt med det også. Kan ikke helt se hvorfor jeg ikke skal se på det som å undervise som også å være en del av det kunstneriske virket. Studentene og jeg jobber jo sammen i en kreativ prosess. Jeg deler av min erfaring, og de deler av sin, til hverandre og til meg. Jeg jobber hardt for å gjøre det som skjer på skolen til å bli en reell skapende arbeidssituasjon. Det blir for kjedelig, både for dem og for meg, hvis jeg hele tiden trygt inntar rollen som lærer, og de som studenter. Jeg synes både de og jeg bør spørsmålstille rollene våre, og det vi gjør sammen. Det kan være veldig effektivt å sette ting på spissen, isenesette. Det er jo først når undervisningen er reelt dynamisk og levende at det begynner å bli utfordrende og produktivt. 

Det blir for kjedelig, både for dem og for meg, hvis jeg hele tiden trygt inntar rollen som lærer, og de som studenter.

I 2005 debuterte Torgersen som romanforfatter og har gitt ut åtte bøker. Han står også bak sju diktsamlinger og har etablert seg som en markant og kritikerrost forfatter. Ettertraktet oppleser og festivalopptreder. Vinteren 2019 slapp han sin åttende roman. «Lengter knuser slår» fikk strålende kritikker. Her kan du lese saken vi skrev om ham i den anledning.

– Hva er det som fascinerer deg med ord?

– At det kan fange så mye og være så presist, og likevel være så forvirrende og upresist. Å jobbe med dette tosidige aspektet av språket er noe av det som opptar meg. 

Tiltrekkes av magien

– Har ordet makt eller magi for deg?

– Begge deler. Men jeg tiltrekkes mer og mer av det siste, det fantastiske språket kan åpne for. At det kan være det motsatte av et instrumentelt verktøy, som benyttes for å komme fram til et på forhånd utvalgt, entydig mål. Og det er når språket er det motsatte av instrumentelt, at det i hvert fall for meg, underminerer makt, på et helt grunnleggende nivå.

Det er mye som virker uoversiktlig nå. Umulig å si noe sikkert om hvordan verden vil være om fem år.

I en tekstene på det nye albumet skriver Torgersen: «Jeg er redd for det bestemte, det absolutte. Jeg vil være åpen. Jeg dør når jeg lukker meg».

– Jeg er spent på tida framover. På skolens rolle i åra som kommer, på hvilke studenter som vil komme til oss. Hva de vil si til verden. Og på hva jeg selv kan få til med dem, og av egne prosjekter. Det er mye som virker uoversiktlig nå. Umulig å si noe sikkert om hvordan verden vil være om fem år, avslutter Torgersen.

 Men det som er sikkert er at vi lever i et uendelig univers.