– Dette er en ekstremt bransje­nær utdannelse

Martina Cecelia Befring har alltid likt å skrive. Gjennom 31 år har det blitt skrevet en del dagbokinnlegg, noveller, korte historier, nedskrevne tanker og sinte leserinnlegg som har blitt lagret i mapper og ikke sendt inn til aviser. Hun har brukt penn og papir, tastaturet eller telefonen for å sortere følelser gjennom tekst.

– Selv om jeg foretrekker å skrive kreativt, likte jeg faktisk sakprosa mye bedre på ungdomsskolen. Da fikk jeg mindre røde streker i teksten og kommentarer i margen, ler Martina. 

Kastet trygge rammer ut vinduet for å følge lidenskapen

Allerede som 15-åring fortalte hun foreldrene sine at det var film hun ville jobbe med som voksen. Drømmen ble ikke glemt, men lagt på hylla til fordel for det mange kanskje anser som mer fornuftige valg.

– Jeg tror jeg hang meg opp i forventningene man ofte møter på i samfunnet, og søkte trygge retninger karrieremessig. På et studium i Skottland hadde jeg filmskriving som valgfag. Det var så gøy at jeg til slutt innså at det var på tide å satse på det som gav meg glede, sier Martina.

Til slutt endte hun opp med å søke tekstforfatterlinja på Westerdals. Under intervjuet fortalte hun at hun gjerne ville skrive for film, uten å vite at skolen nettopp hadde utviklet en manus-linje.

– Da jeg så reklamen for bachelorgraden i manus, opplevde jeg det som et kall fra oven.

Fra 2016 til 2019 tok hun en Bachelor i manus på Westerdals, som i løpet av samme periode ble en del av Kristiania. Selv om hun likte de fleste fagene, skilte likevel noen seg ut.  

– Noe av det morsomste å jobbe med for min del var scenetekst, hvor man fikk se hva som skjedde med manuset i møte med skuespillere. Å høre replikker man har skrevet spilt ut foran seg er enormt givende. Det blir enklere å justere teksten, og plutselig kan det komme noe gull fra en av skuespillerne, som løfter manuset. Det liker jeg mest med manusarbeid. At manuset er i bevegelse og lever sitt eget liv, sier Martina.

Gjesteforeleser fungerte som en skamfjerner

Selv om studiet har vært spennende, morsomt og givende, forteller Martina at det også har vært utfordrende. Noe av det tøffeste har vært møtet med sin egen indre kritiker.

– Kommentatorsporet var på hele tiden. Det kan være ekstremt frustrerende. Jeg forstod raskt at jeg måtte legge selvkritikken fra meg for å få gjort noe, men det var vanskelig i begynnelsen, sier hun.

En av nøkkelpersonene som hjalp Martina med å legge selvkritikken på hylla, i det minste frem til hun hadde fått ord ned på papiret, var filmskaperen Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, en av gjesteforeleserne hennes.

– Etter intensive timer med ham følte jeg meg mye friere skriftlig. Alt var plutselig lov. Noe av det fineste jeg tok med meg fra utdanningen min, var forståelsen for at man skriver best fra egen hjertebank. Og da må man våge, prøve og ikke være så redd for å feile. Et av de tryggeste stedene å skrive er jo i klassemiljøet hvor alle vil deg vel, og du har lærere og veiledere som hjelper deg, sier Martina. 

– Apropos lærere, manuslinja er som en gullgruve når det kommer til kompetanse. Det er veldig dyktige lære der. Hun som leder manuslinja, magiske professor Siri Senje, er også god på å ta med studentene ut i «felten», slik at man får oppleve bransjen på nært hold. Det fører til at man blir inspirert og får oppleve hva som kan komme ut av det vi lærer, sier Martina. 

Har allerede vært involvert i to store spillefilmer

Da Martina stod med en bachelorgrad i hånda i 2019, fant hun seg en «vanlig» dagjobb, og brukte fritiden på å skrive. Likevel tok det ikke lang tid før manusarbeid ble en fulltidsjobb.

– Det var bacheloroppgaven min som åpnet døren inn til bransjen. En venninne i regiklassen tipset faktisk filmproduksjonsselskapet, Friland, om at jeg skrev noe de kanskje kunne vært interessert i. Så sendte jeg inn oppgaven min, og de tok kontakt, sier hun.

Friland ønsket å kjøpe opsjon på bacheloroppgaven til Martina, og i samme periode jobbet de med filmen «Battle: Freestyle». Siden oppgaven til Martina hadde samme målgruppe som filmen, ble hun til slutt hentet inn for å jobbe med manuset.

– Det er veldig gøy at bacheloroppgaven ble et direkte springbrett inn i denne bransjen. Nå har jeg jobbet masse med Battle, og jeg har nettopp avsluttet arbeidet med en annen spillefilm som heter «Jentetur». Den kommer på kino vinteren 2022, forteller hun.

– Å sitte i møte med Netflix er noe av det sykeste jeg har opplevd

I forbindelse med arbeidet rundt «Battle: Freestyle», har Martina også opplevd å sitte i et digitalt møte med en av verdens mest kjente strømme-giganter.

– Jeg måtte faktisk klype meg litt i armen da jeg ble invitert i en Zoom-konferanse med Netflix. Battle er samprodusert med Netflix, og å sitte i møte med dem er kanskje noe av det sykeste jeg har opplevd.

Nå arbeider også Martina på sin tredje spillefilm. Den er svensk, og hun er medforfatter på prosjektet. 

En bransjenær utdanning med vekt på samarbeid

Noe av det Martina har satt mest pris på under utdanningen, er det tette samarbeidet man oppretter på tvers av ulike linjer. Regilinja, skuespillerlinja og manuslinja har alle felles prosjekter, forteller hun.

– Som student får man innsikt i de samme prosessene som eksisterer ellers i bransjen også. Det er gøy å se at idéer og prosjekter blir til noe mer gjennom slike samarbeid, og det blir lettere å legge til ting i porteføljen sin.

Nettverket man bygger seg som student på manuslinja, mener hun har vært verdifullt og avgjørende for arbeidet hennes i dag.

– Dette er en ekstremt bransjenær utdannelse. Vi får jo til og med mulighet til å pitche inn bacheloroppgaven til produsenter, før vi uteksamineres. Også er det helt gull å få inn gjesteforelesere med store navn, som Gjermund Eriksen. Han har jo til og med vunnet Emmy, sier Martina.

Oppfordrer studenter til å investere i studiet

Hvis Martina skulle gitt et råd til nåværende eller fremtidige studenter, så handler det om å investere i eget studieløp.

– Investerer du i studiet så kommer det til å lønne seg når du er ferdig. Det er jo flere oppgaver som ikke har karakterer, men de er likevel viktige, sier hun.