Håndbok i mobiljournalistikk på prestisjefylt liste

– Jeg forventet ikke dette, visste ingenting om det. Faktisk så fant jeg det ikke ut før min medforfatter Dr. Ivo Burum postet det på Facebook, sier Stephen Quinn om den nye berømmelsen av boken «The Mobile Journalism Handbook: How to Make Broadcast Videos with an iPhone or iPad».

Det finnes flere mobiler enn folk på planeten vår, og trente personer kan enkelt bruke disse for å dokumentere og skaffe sentrale opplysninger.

Boken, utgitt på Routledge for seks år siden, endte opp på 34. plass på denne listen fra Book Autority. Dette sies å være et nettsted der kun de beste bøkene blir omtalt, og kritikerne inkluderer blant andre Bill Gates, Krystal Ball og Seth Rogen. Den australske professoren er smigret over at boken er anbefalt av høyt respekterte tankeledere og eksperter.

– Boken vår kom i 2015. Det kjennes som veldig lenge siden, men det fine er at vanligvis vil en bok som ikke selger godt enten bli glemt eller bli gitt ut på nytt. Vi er aldri blitt spurt om å skrive en 2. utgave.

Quinn mottar fortsatt et honorar for boken hvert halvår.

MOJO-magien

Denne boken er den første som noensinne er viet spesielt til opplæring av borgerjournalister, studenter og mediefolk til å produsere videoer av høy kvalitet kun hjulpet av en mobil. Mobiljournalistikk forkortes ofte til MOJO på engelsk.

– Hva fikk dere til å innse at verden trengte en slik tekstbok?

– Dr. Burum og jeg så at for journalister ville mobilen bli et stort og viktig verktøy når det kom til innhenting av nyhetsstoff. Den har virkelig revolusjonert måten folk samler informasjon på. Det finnes flere mobiler enn folk på planeten vår, og trente personer kan enkelt bruke disse for å dokumentere og skaffe sentrale opplysninger.

I land som Filippinene og Russland har mobilen lenge vært et viktig verktøy for å rapportere. De er små og diskré, og folk blir ikke overveldet av dem.

Dette er særlig viktig i regimer hvor ytringsfriheten er under press. Årets Nobels fredspris tildeles to journalister. Maria Ressa og Dmitry Muratov hedres for deres innsats for ytringsfrihet, som er en forutsetning for demokrati og varig fred.

– I land som Filippinene og Russland har mobilen lenge vært et viktig verktøy for å rapportere. De er små og diskré, og folk blir ikke overveldet av dem slik de kanskje kan bli dersom de får store TV-kameraer opp i ansiktet.

Quinn har intervjuet den Manilla-baserte journalisten Ressa flere ganger, og hun er med i kapittel 3 Citizen-aided news in the Philippines i andre utgave av «Asia’s Media Innovators», publisert i 2010. På den tiden var hun senior visepresident for nyheter og aktuelle saker i ABS-CBN som er den største TV-stasjonen der nede.

– Den gang så jeg hennes energi, talent, teft og driv. Hun er også et nydelig menneske med dyp medfølelse for det filippinske folk.

Professoren legger til at hennes hjemland huser mange av de som var de første til å ta i bruk mobiljournalistikken.

Utfordringen som endret alt

For Quinn begynte det hele i september 2007. Han besøkte en avisredaktør I havnebyen Geelong, som er den nest største byen i delstaten Victoria etter hovedstaden Melbourne.

– Jeg fortalte ham om denne nye tingen kalt MOJO, og han sa: «OK, dersom det er så kult så bevis det for meg!»

Det var et par dager før den store cupfinalen i australsk fotball, og et av de lokale lagene hadde spilt seg helt til topps. Om et par timer skulle hjemmelaget holde en pressekonferanser, så Quinn tok med seg sin Nokia N90 og stakk ned på pressekonferansen. Hans gamle mobiltelefon var en av de få modellene som hadde et videokamera.

Med praktiske folk som journalister kan du ikke bare snakke om det. Du må bevise det.

Opplegget var slik at stjernespilleren ville møte pressen i rundt ti minutter, men han ville ikke svare på noen spørsmål bare lese opp sin uttalelse. Etter det ville han returnere til spillernes skur på banen.

– På den tiden filmet ikke folk med mobilene sine, og bare noen få tok bilder. Så idet stjernespilleren forsvant ut igjen gikk jeg opp på siden av ham. Han trodde sikkert at jeg var en supporter som ville ta et bilde, men jeg stilte ham samtidig noen spørsmål og filmet svarene.

Quinn streamet videoen tilbake til avisens nettside og redaktøren ble så imponert at han kjøpte et par Nokia N90 til bruk i redaksjonen. Han tok poenget!

– Med praktiske folk som journalister kan du ikke bare snakke om det. Du må bevise det.

Demonstrasjoner verden over

Etter dette fikk professoren mange henvendelser fra en rekke medieselskap, først og fremst aviser som var medlemmer av The World Association of Newspapers and News Publishers (WAN-IFRA). I flere år reiste han verden over for å demonstrere MOJO.

– Ingen betalte meg lønn, men de dekket både flyreise og opphold slik at jeg fikk sett mange interessante deler av verden. Jeg gjorde alltid en livedemonstrasjon for å vise hva som var mulig.

Vanligvis ville han intervjue noen blant publikum og vise det på en stor skjerm slik at folk kunne se at det var en direktesending. Og slik gikk det altså til at Quinn ble involvert i mobiljournalistikk.

Quinn begynte å bruke iPhone i 2008 fordi der var det apper som lot ham redigere videoene på mobilen.

– Til å begynne med var det kun iOS som tillot deg å ha flere videoredigeringsspor, og du trenger minst to for å lage en brukbar video.

Når det kommer til fart og profesjonalitet så har Dr. Burum og jeg alltid argumentert for at ekte mobiljournalistikk gjøres fra en mobil.

Han hevder at å være en «fullblods» MOJO betyr å gjøre hele jobben på en smarttelefon.

– Lenge filmet folk med mobilene sine og overførte bilder og video til PC-er eller laptoper for redigering, men når det kommer til fart og profesjonalitet så har Dr. Burum og jeg alltid argumentert for at ekte mobiljournalistikk gjøres fra en mobil. Og inntil nylig var det kun mulig på produkter med Apple sitt operativsystem.

Det er kun de siste årene at det finnes plattformer som lar deg redigere med både iOS og Android.

– Så du vil si at en «hardcore MOJO» gjør alt fra sin smarttelefon?

– Ja, fordi det går så mye kjappere og er så mye lettere når du bruker den touch funksjonaliteten.

Siden starten har MOJO spredt seg fra å være et journalistisk verktøy til å bli brukt i en rekke andre felt. For eksempel så har frivillige organisasjoner delt ut mobiler for at folk skal kunne filme grusomheter i Afrika. Makten til å rapportere legges i hendene på folket.

Det er hodet ditt som gjør deg til en journalist. I større og større grad skiller jeg mellom å undervise intellektuelle prosesser versus knappetrykking.

– Dette verktøyet er også blitt førstevalget for en rekke kreative folk. Lady Gaga gjør sine musikkvideoer på en smarttelefon og folk i Hollywood har begynt å lage filmer. «Tangerine» ble nominert til flere Academy Award-priser og hele Steven Soderbergh «Unsane» fra 2018 er filmet på en iPhone.

Historien om historiefortelling

«The Mobile Journalism Handbook: How to Make Broadcast Videos with an iPhone or iPad» er ikke bare en steg-for-steg-guide til mobilteknologi og apper. I boken understreker de to forfatterne viktigheten av å ha en historie og bedrive historiefortelling.

Quinn har en iPhone 11 til sitt norske SIM-kort og en iPhone 12 for livet sitt i Storbritannia. Han holder opp sin nyeste mobil og sier at denne tingen her ikke gjør noen til en journalist.

– Det er hodet ditt som gjør deg til en journalist. I større og større grad skiller jeg mellom å undervise intellektuelle prosesser versus knappetrykking. Mye av undervisningen knyttet til mobiljournalistikk blir gjort av det jeg kaller for «knappetrykkere», sagt med andre ord så er det de som viser hvordan studenter bruker den siste programvareoppdateringen, de siste appene eller den nyeste mikrofonen.

Hvem som helst kan peke et mobilkamera mot noe som skjer og få et brukbart opptak, men kunsten er å ta det opptaket og gjøre det om til en reportasje.

Quinn mener de kanskje glemmer at teknologi endrer seg – programvare oppdateres og maskinvare byttes hele tiden ut. Men de prosessene han kaller for estetiske prinsipper når det gjelder filming og den magiske redigeringsprosessen er de samme nå som før.

– Jeg er mye mer interessert i å lære bort disse livslange prosessene. Lærer jeg noen å ramme inn riktig kan han eller hun bruke et hvilket som helst kamera. Lærer jeg noen å redigere ordentlig kan de gjøre det på et hvilket som helst utstyr.

Han mener dette står i motsetning til noen som bare lærer bort hvordan den siste oppdateringen virker på en iPhone eller mikrofon. Quinn mener det er en nøkkelforskjell, og at altfor mange som lærer bort knappetrykking i stedet for mobiljournalistikk som en intellektuell prosess.

– Hva er det vanskeligste med MOJO slik du ser det?

– Det er den kreative delen. Hvem som helst kan peke et mobilkamera mot noe som skjer og få et brukbart opptak, men kunsten er å ta det opptaket og gjøre det om til en reportasje. Å lære seg historiefortelling er en sentral ferdighet, og det gjelder innen alle former for journalistikk.