Popstjerna Dagny ga bransjeråd til studentene

– Vi har fått storfint besøk av den råeste, mest hardtarbeidende artisten i Norge, så gi Dagny en stor applaus, sier timelærer Olav Tronsmoen idet han introduserer henne for studentene på Bachelor i populærmusikk og Bachelor i låtskriving og produksjon ved School of Arts, Design, and Media.

Salen er fullsatt. I tillegg følger mange med på stream. Her skal Dagny Norvoll Sandvik dele sine tips og triks fra en høy barkrakk, hun som til tider hadde fem jobber hjemme i Tromsø for å spare opp penger for å dra til London og satse på musikken som 21-åring.

Som barn drømte jeg om alt mulig annet, jeg skulle bli astronaut, arkeolog, ballettdanser og fotballkeeper.

Denne første helgen i februar skulle hun egentlig ha startet Norgesturneen sin, men den er blitt utsatt til første helgen i mars. Da åpner hun i hjembyen Tromsø med to utsolgte konserter. Til sommeren skal Dagny spille på Øyafestivalen og være headliner på Bukta.

– Jeg kommer fra en musikalsk familie og vokste opp med to foreldre som driver med bossanova og jazz. Det var hverken pop eller rock i vårt hus, men det var alltid musikk og det var alltid musikere rundt. Som barn drømte jeg om alt mulig annet, jeg skulle bli astronaut, arkeolog, ballettdanser og fotballkeeper, forteller hun studentene.

Forelska i London

Faren var gitarist og tidlig i tenårene lærte han yngstedatteren Dagny fire grep på gitaren. Musikk viste seg å være det morsomste hun dreiv med, så hun fortsatte. Og fortsatte litt til. Det ble musikklinja på videregående og læreren ordna små spillejobber for henne i hjembyen.

Vi spilte mye på puber rundt omkring i byen og hoppet på alle konsertmuligheter som kom vår vei.

Men Dagny lengta ut. Hverken Oslo eller Bergen, der søster og i dag manager Juna bodde, frista så det ble London i januar 2012. Hun hadde vært der på en tilfeldig skrivetur før og blitt forelska i en engelskmann som drev med musikk. Så det var egentlig bare ham hun kjente da hun flytta dit. De starta band sammen og faren hans jobba i musikkbransjen.

– Vi spilte mye på puber rundt omkring i byen og hoppet på alle konsertmuligheter som kom vår vei. Og det ble jo litt etter hvert.

Men det kom til et punkt der hun begynte å kjenne at det sto veldig stille. Det var da moren til bestekompisen og trommeslageren, han som i dag er kjæreste med søstera og bor i Norge, kom med noen sannhetens ord til Dagny. For hans mor jobba også i musikkbransjen.

– Hun satte seg ned med meg en dag og sa sånn «ser at du har skikkelig lyst til å drive med musikk, men et eller annet «connecter» ikke med folk». For et eller annet gikk ikke framover, det ble bare veldig mye av det samme og etter hvert begynte det å gi mindre og mindre mening. Så det var da jeg bestemte meg for å vrake alle låtene jeg hadde og bare skrive noe helt annet.

Lave skuldre og rullings

Magien skjedde da Dagny traff musiker Sam McCarthy. Han var en eks-Camden rock’n’roller som hadde surra seg borti litt for mye moro i storbyen.

Vi bare kom til et sted der vi kunne leke oss veldig, og skrive musikk uten at det var et press om hva det skulle være.

Nå hadde han flytta hjem til foreldrene i Portsmouth og hadde et skur i bakhagen der han dreiv med musikk. Han inviterte Dagny ned.

– Jeg tror det at han hadde så lave skuldre, satt liksom bare i skuret sitt og røykte rullings og var veldig kul på alt. Det gjorde at vi bare kom til et sted der vi kunne leke oss veldig, og skrive musikk uten at det var et press om hva det skulle være eller hva hensikten var.

Fram til da hadde Dagny kun spilt kassegitar, men Sam introduserte henne for å begynne en låt med trommer eller rocke på en elgitar. De gjorde en del sessions i lag og den femte gangen skrev de monsterhiten «Backbeat».

«At the end of the day» så er det viktigste man har – og det eneste man har – i bunn og grunn musikken.

I mai 2015 spilte Sam og Dagny inn en EP der låten ble med. Hun hadde da bestemt seg for å flytte hjem igjen til Norge for å studere, og dette var en slags siste greie de skulle gjøre sammen. Men skjebnen ville det altså annerledes: Norge måtte vente.

Gjennombruddet

I august 2015 ringte Apple. De hadde fått tilsendt «Backbeat» av streamingekspertene AWAL, som hjelper mange uavhengige artister, og ville gjerne spille den på radio. Det skjedde en onsdag i september. Dagny forteller at de fikk låten ut på Spotify den fredagen. Etterpå ble ingenting det samme. Denne ene låten forandret alt.

– Historiens moral er at alt kommer ned til musikken. Det synes jeg er litt viktig da, for i en verden der det er så utrolig mange greier... Vi skal snakke om sosiale medier, vi skal snakke om TikTok og alle disse tingene som skal være så viktige. Men «at the end of the day» så er det viktigste man har – og det eneste man har – i bunn og grunn musikken. Låten.

Studentene i salen sitter som trollbundet når Dagny forteller om sin musikalske reise, den uten studier å støtte seg på. Hun lærte bransjen ved å kaste seg ut i det og kommer med «do’s and don’ts». De er mange som skal finne sin egen vei og skal snart få stille henne spørsmål.

I 2018 flytta Dagny til Oslo og begynte etter hvert på albumet «Strangers/Lovers», hvor hun jobbet med ulike produsenter og låtskrivere. «Someboby» gjorde hun sammen med Donkeyboy-brødrene Cato og Kent i Drammen. I 2020 vant hun P3 Gull-prisen «Årets låt» og Spellemannprisen for «Årets låt» med akkurat denne sangen.

Det med skrivesperre er vanskelig; å skjønne hvorfor jeg plutselig er i en god periode og hvorfor jeg ikke er det.

Hun har etablert seg som en stor liveartist og i desember i fjor slapp hun «Pretty» skrevet sammen med en annen tungvekter i det norske poplandskapet, nemlig Astrid S. Per uke 4 i 2022 ligger den fortsatt inne på VG-lista og A-lista hos P3.

De aller beste rådene

Studentene får stille spørsmål. Mange spørsmål. De spør Dagny om råd ved skrivesperre. Hun parerer med å spørre salen om de kanskje heller har noen råd til henne der.

– Det med skrivesperre er vanskelig; å skjønne hvorfor jeg plutselig er i en god periode og hvorfor jeg ikke er det. Men som regel kan det hjelpe å sette meg i en posisjon som ikke er helt hverdagslig. Hvis jeg kjenner på en følelse, for eksempel forelskelse, da synes jeg alltid at det er lett å skrive. For det er en veldig tydelig følelse jeg ikke kjenner på hele tiden.

Til syvende og sist tror jeg bare at det handler om å bestemme seg for at det er kanskje ikke så farlig.

Hun har flere tips, som å reise. I høst var hun endelig tilbake i London etter et mange år borte fra byen. Da merket hun seg luktene, de høye lydene og hvordan det var å være i spillesessions der igjen. Noe løsnet da hun kjente på dette. Et annet råd er bøker, hun leser gjerne på engelsk i stedet for norsk. Da kan hun kanskje plukke opp enkelte ord eller setninger.

– Til syvende og sist tror jeg bare at det handler om å bestemme seg for at det er kanskje ikke så farlig. Kan vi ikke bare prøve å ha det gøy og prøve å gjøre noe vilt, og heller «faile» på å prøve å gjøre noe vilt enn å prøve å gjøre det samme en har prøvd på i månedsvis på nytt. Så kan kanskje det åpne opp? Vi er jo musikere fordi det er gøy!

Møt folk med en åpenhet, og kanskje mest av alt vær hyggelig mot folk.

Spillegleden er stor hos Dagny. Iveren likeså. Noe er sikkert tilfeldig her i livet, men det aller beste rådet hun kan gi til studentene er å sette seg selv i situasjoner der ting kan skje.

– Vær aktiv, spill, skriv! Bli god på instrumentet ditt. Møt folk med en åpenhet, og kanskje mest av alt vær hyggelig mot folk. Det synes jeg jo er noe som bør komme ganske naturlig. Ingen har rett til å være en «douche», liksom. Og den andre tingen er å fortsette. Det var så mange ganger det butta imot, men jeg hadde aldri noe andre ting jeg likte like godt som musikken. Og så løsnet det jo til slutt. Så ikke gi deg, ikke slutt!