Mannskoret som ikke liker kormusikk

Hver tirsdag møtes de på Kampen Bistro for å synge og drikke. Her går det i norske og internasjonale rockeklassikere, men aldri så mye som en strofe fra DumDum Boys. Og det med god grunn. 

Å være flue på veggen under en øvelse er som å ha gått feil og i stedet havna på standup-show med et titalls munnrappe menn. Dirigent Diesen bryter ut i latter gang på gang. Mannskoret stilte kun ett krav til ham da han ble ansatt, noe han heldigvis kunne love.  

– Alle over 35 år reiser seg, sier Diesen så strengt han bare klarer på sin syngende dialekt. 

Det knaker i knær, rasler i ryggrader og hugger til i hofter. Til slutt står alle. De begynner med å rulle på skuldre. Tøye både til høyre og venstre. Pusten dras helt ned i lungene og brått brummes det på en mørk tone.  

Det markedsføres gjerne som koret for folk som ikke liker kormusikk. Her får du høre låter og verk presentert med grundig og ektefølt innlevelse.

Gutta starter på A-a-a-a-a. De synger snille toner og de med trøkk i. Så er de klare og glir rett inn i en klassiker fra 1999.

1. «Driti deg ut»
(Jokke med Tourettes)

Etter at siste tone ebber ut deiser flere av gutta ned på stolene som står i en smal halvsirkel i det avlange rommet. Helt innerst ligger en intim scene med et par gamle lenestoler. Noen nye, litt yngre korister kommer inn.

– Alle over 33,5 år reiser seg! 

De som har rukket å sette seg kaver seg opp igjen. Ett stykk prolaps i ryggen sitter limt til et sete på bakerste rad.  

Om dagen er Diesen studieprogramleder på Bachelor i låtskriving og produksjon ved Kristiania, men én kveld i uka holder han i tillegg orden i et rom oppe i andre etasjen med rustrøde vegger og tunge, mørke plysjgardiner.

Under koronapandemien ble det korøvelser i alt fra parkeringshus til Zoom. 

Siden februar har de endelig kunnet øve som normalt. Sammen. Så akkurat nå er dirigenten ivrig etter å holde tempoet oppe. 

Snart skal Mannskoret ha sin første offisielle opptreden siden februar 2020. Diesen finner toner og andre tendenser å terpe på før det store vårsleppet på Youngstorget. 

2. «Dead End Street»
(The Kinks)

– Kom igjen, opp å stå! 

Arbeidernes dag er farlig nær for 34 mann fordelt på fire stemmer.  

– Hva tror du er hemmeligheten til Mannskorets suksess? 

– Det markedsføres gjerne som koret for folk som ikke liker kormusikk. Her får du høre låter og verk presentert med grundig og ektefølt innlevelse, fra en brokete forsamling menn. Flere av dem har for så vidt mer enn normal erfaring og suksess fra ulike deler av underholdningsverdenen, så publikum får nok ofte vel så mye underholdning gjennom alt som skjer mellom og rundt låtene, sier Diesen. 

Ut av dette koret kommer det stemmer eller lyd som en har hørt før, eller ansikter som en drar kjensel på.

Han trekker fram at det finnes utrolig mange forskjellige kompetanser i koret, alt fra profesjonelle musikere til skuespillere og komikere.

– Vi har veldig mange som er vant til å levere et underholdningsbidrag. Så om det er gjennom musikk eller gjennom tekst eller gjennom scenisk fremføring eller over radio eller gjennom TV – ut av dette koret kommer det stemmer eller lyd som en har hørt før, eller ansikter som en drar kjensel på, sier Diesen.

Ryktet forteller at det er vanskeligere å bli medlem av Mannskoret enn Hells Angels, og for å bli med i gjengen må den håpefulle finne seg tre «faddere» i koret som kan anbefale ham. Men det er bare første hinder.

Deretter må han sende inn en søknad hvor han forklarer sin motivasjon for å skulle bruke alle tirsdagskvelder i resten av sitt liv på å synge i et mannskor på Kampen. Til sist må han prøvesynge for dirigenten. 

Gutta setter seg ned mellom sangene. 

– OPP! Stå med beina litt fra hverandre, sier Diesen høyt.

3. «Folkestadvisa»
(Valkyrien Allstar)

Noen sitter fortsatt, om enn ganske så breibeinte. 

– Det der kalles for manspreading, kommer det kontant fra en fersk tenor. Han forklarer at det er sånn menn sitter på T-banen, og at guttungen hans bruker det ordet hele tiden. 

Diesen har vært en del av denne gjengen etter at deres forrige dirigent, Ivar Krogh Hovd, døde. Og ja, gutta sang i hans begravelse. For det som først var ment som en spøk i korets statuetter ble til alvor da deres musikalske overhode gjennom ti år fikk uhelbredelig kreft.  

I dokumentaren «For vi er gutta» følger kameraene Hovds siste kraftanstrengelser våren 2016. Filmen er en hyllest til vennskap og mannlig sårbarhet. Den fikk publikum og jurymedlemmer til å le og gråte om hverandre og hentet hjem en hel haug med priser, her er oversikten.

Mot slutten av filmen kommer diskusjonen om å ansette en ny dirigent opp.

– Hvordan fant Mannskoret fram akkurat til deg?

– Jeg ble foreslått å søke på jobben av en bekjent som er fan av koret. Deretter måtte jeg inn på en lengre dirigentaudition med flere flinke kandidater, er jeg blitt fortalt. Under audition brukte jeg blant annet «Alle fugler» som utgangspunkt til en kjapp oppvarming. Da jeg fikk jobben var eneste eksplisitte krav at koret ALDRI skulle synge den flere ganger, he-he. 

4. «Why does it Hurt When I Pee»
(Frank Zappa)

Gjennom to tiår er det naturlig at det har vært litt utskiftning i mannskap, og det hevdes fra en sikker, intern kilde at over 60 hedersmenn har vært innom.

I mange år var hele DumDum Boys medlemmer, derav regelen om å ikke synge låter fra den notepermen. Blant dagens kormedlemmer finner vi vokalist Prepple (Per Øivind Houmb), som ellers var initiativtaker til Mannskoret, bassist Aslak Dørum og fast keyboardist Mikael Lindqvist i tillegg til manager Steinar Vikan. 

Dette er deres fritidsklubb og en må jo passe på å ta vare på det, sånn at de får lov til å kjenne på at her er det lov til å ha litt lavere skuldre.

Godt og blanda, hvitsnipp med blåsnipp. Flere har tatt en pause for så å gjøre comeback. Her skal det visstnok være minst to bra trommiser, tre-fire bassister, et utall gitarister og flere habile pianister – i omtrent alle sjangre.

– Det er en styrke at det er veldig mange her som rett og slett er vant til å skape opplevelser. Vi har jo noen som har gjort det siden 60-tallet og noen som har gjort det siden 90-tallet. Eldstemann var i sin tid popstjerne og spilte også sammen med Jens Book-Jenssen, sier Diesen entusiastisk.

Musikklæreren som holder til på Kristianias School of Arts, Design, and Media, Institutt for musikk, er ikke ukjent med at folk rundt ham stjeler rampelyset. Bare i 2021 var det ti tidligere studenter blant de Spellemannpris-nominerte. Han lar seg ikke affisere av til dels høy stjernefaktor – de med munnharper og andre statuetter hjemme på peishylla. 

– Hysj, sier Diesen. 

Det blir så tyst som det bare kan før de bryter ut i svensk samklang.

5. «Personliga Person»
(Cornelis Vreeswiijk)

Dirigenten ber gutta stoppe, for så å begynne på nytt et sted midt i. Det var en kamerat som hang seg fast i en S-s-s-s-s.  

– Det der går på rundgang, sier en tenor. 

– Ja, det er min tur neste gang, stemmer en bass i. 

Gutta er skyhøye på ren solidaritet. 

– Det er en fantastisk og raus gjeng som er med i Mannskoret. Dette er deres fritidsklubb og en må jo passe på å ta vare på det, sånn at de får lov til å kjenne på at her er det lov til å ha litt lavere skuldre, sier Diesen. 

Mellom sangene fra andre etasje ler Diesen hjertelig. Under selve øvingen begrenser han seg til noe smiling her og der. 

Paal Ritter Schjerven, som er superveteran i koret og har vært med siden tidlig 2003, trives svært godt med Diesen og hans særegne triks. 

– Til å være sørlending så er han veldig autoritær. Men han klarer, på den måten han er, å få til det som mange dirigenter ofte sliter med og det er jo nettopp det å få oss til å følge med. For du hører vi er en ganske verbal gjeng, så på en måte er det et kor fullt av vokalister, sier Schjerven. 

Han legger til at akkurat det ikke er det letteste når en skal synge som gruppe. 

6. «Hjernen er alene»
(deLillos)

– Jan-Tore jobber mye med å få oss til å se at vi er i en sammenheng med andre, og at vi skal ha toner som smelter i hverandre slik at det blir én stemme på et vis. Det er han utrolig god på! Han har en veldig bra autoritetsteknikk, om vi kan kalle det for det, og det er at når vi ikke gjør det bra så smiler han, sier Schjerven. 

Denne dirigentteknikken gjør at vi klarer å prestere, for vi skjønner at nå må vi gjøre ham litt stoltere.

Så når dirigenten kanskje ikke sier noe, men heller begynner å blotte tanngarden sin på mer odde vis forstår koret at de er ute å kjøre og må skjerpe seg.  

– Det blir aldri roping og skriking fra hans side, det står vi for. Men vi ser det på blikket og smilet hans, at nå er det et eller annet som skjer her. Og det er jo veldig smart fordi det er en ikke-verbal måte som gjør at vi fortsetter å synge og han slipper å rope sånn «ro ned», sier Schjerven. 

Han tror det må være et eget sørlendingsgen akkurat det, og sier at det fungerer helt perfekt i Mannskoret. 

– Denne dirigentteknikken gjør at vi klarer å prestere, for vi skjønner at nå må vi gjøre ham litt stoltere. Det er viktig for oss at han forstår at... sånn ja, nå er det bra igjen, sier Schjerven.

7. «CC Cowboys»
(Imperiet)

Tirsdag 17. september 2002 møttes ti venner og venners venner på Vålerenga bydelshus. Foruten Houmb var det Espen Thoresen, Hasse Lindmo, Atle Antonsen, Geir Schau, Jo Raknes, Nils Andersen, Stein Kvae, Ivar Neergaard og Sverre Knudsen.

Ann-Renate Synnes Aass ble første dirigent, en student som ennå ikke var uteksaminert fra Norges musikkhøgskole. Selv oppsummerer de starten slik på hjemmesiden: «Noen kunne noter, noen kunne synge, noen kunne begge deler. Mange ingen av delene. Dette var dømt til suksess.» 

Den 23. september 2022 er planen å fylle Rockefeller for å feire den runde dagen med egenkomponert mat og drikke. Opp igjennom har det ikke manglet på forslag til egen merchandise.

– Selv om vi har hatt mange ubrukelige ideer, som Mannskoret-logofiskepudding og batikkskjorter, har det ikke blitt noe greie på det. Akevitten funka, og nå fant noen kloke korhoder ut at alle liker pølse og øl, sier Schjerven. 

Åkeberg Skoglunn Pølsemakeri er satt i sving med å lage en helt egen wienerpølse. Fra før av har Mannskoret eget brennevin, men til den store bursdagsfesten blir det eget øl. De satser på en kor-Kölsch og kjører motstrøms i den store IPA-bølgen. 

8. «A New England»
(Billy Bragg)

Stemmebånd vibrerer jamt mellom låtene, det snakkes på inn- og utpust. 

– Herregud for en skravlekveld, ropes det fra en kant til en annen. 

– Opp å stå, sier Diesen nok en gang til alle som har satt seg mellom sangene. Igjen. 

Men de må øve på. Snart gjelder det, de skal stå på en større scene igjen.

Som dirigent fungerer Jan-Tore veldig annerledes enn det vi var vant med, fordi han har en helt annen bakgrunn enn klassisk kor.

– Det morsomme med denne gjengen er at oppdragene ofte kan være utradisjonelle, som da vi ble spurt om å delta som hologrammer på verdensturneen til Zappa Plays Zappa (bandet ledes av Frank Zappas eldste sønn Dweezil, red. anm.), sier Diesen. 

Ingen har helt oversikt over hvor mange oppdrag det har blitt siden starten, men i tillegg til egne konserter regner gutta med et sted mellom 100 og 200. De har sunget seg gjennom Berlin og Praha, de har vært i København.

Sammen har de stått på de fleste av Oslos scener og vært rundt omkring i Norge.

Merittlisten er lang, her er ti høydepunkt: 

• Åpningsuka på Operaen i Bjørvika sammen med Seigmen 
• DDR i Spektrum 
• Magnet på Stavernfestivalen 
• Før Raga Rockers på Øya 
• Over Oslo 
• Norwegian Wood 
• To ganger på Steinkjerfestivalen, første gang sammen med Svartlamon Hardkor 
• Feiret Knutsen & Ludvigsen på Rockefeller 
• Sunget før A-ha på en flåte i Vågen i Bergen 
• Før Black Sabbath og Ozzy Osbourne på Tons of Rock i Halden 

På festningen i Halden sang de for 10.000 mennesker. Den store helten fra dokumentaren «For vi er gutta» rakk aldri å stå på scenen med dem. En uke før Black Sabbath-konserten tok de avskjed med ham i sykesenga hvor han lå og dirigerte mens smertepumpene gikk for full maskin. Gutta sang med gråten i halsen.

Mannskorets aller siste opptreden for den sesongen ble bisettelsen til Hovd.

9. «Gutta»
(Jokke & Valentinerne)

Andersen har vært med fra første tone ble sunget og er i dag korets «informasjonsminister», forfatter på nettsiden og en av dem som holder liv i sosiale medier. Det var han som skisset ned korets logo bakpå et noteark allerede i 2002. Han var styreleder da Hovd døde og var med på å ansette hans etterfølger. 

– Som dirigent fungerer Jan-Tore veldig annerledes enn det vi var vant med, fordi han har en helt annen bakgrunn enn klassisk kor. Han er en gammel synth-poper som har drevet med rytmisk musikk og studioproduksjon. Det betyr at han en litt annen tilnærming enn en klassisk kordirigent vil ha, sier Andersen. 

Denne rytmisk tilnærmingen passer gutta godt, for her er det snakk om å få inn alle beats først.  

– Når rytmene er på plass så er det mye lettere å henge melodien på, i hvert fall for oss. Her er det mange gamle rockemusikere som også har den tilnærmingen: En må få på plass bass og trommer først, og så kommer resten. Så for oss fungerer det veldig bra og har gjort at vi er blitt et litt annerledes kor, sier Andersen. 

10. «Fritt liv»
(Raga Rockers)

– Passer repertoaret til gutta også for deg? 

– Jeg synes koret utfordrer positivt med tanke på låtvalg, og vi har etter hvert funnet en veldig bra samarbeidsmodell med et eget musikkutvalg der vi drar veksler både på min og korets kompetanse. Vi er alltid på utkikk etter nye «klassikere» i korets ånd. Jeg opplever at de på deilig og forfriskende vis utfordrer tanken om hva kor og mannskor er og kan være, sier Diesen. 

De skjønner at hvis det er et publikum som betaler for å komme på konsert, så bør det være verdt pengene.

Han gleder seg til hver eneste tirsdag.

– Her finnes det utrolig mange forskjellige kompetanser retta mot kulturnæring, så det er en spennende gjeng og de er veldig høytpresterende. Jeg trenger ikke oppfordre så veldig sterkt før de skjønner at hvis det er et publikum som betaler for å komme på konsert, så bør det være verdt pengene. Og det er veldig deilig, sier han.

Ofte når han kommer hjem, føler Diesen at han mer har vært på en bandøvelse enn korøvelse.

– Det er en veldig varm og sammensveiset gjeng der man kan snakke om mye. Vi ler av hverandre, men fellesskapet er fundamentert i musikk og en eller annen avgrenset musikksmak som de har funnet ut at de kan enes om. Og det er jo også så klart i bevegelse, det er en gjeng som utfordrer seg selv og hverandre i valg av låter av og til.

Dirigenten synes det er deilig at det kan stå noen kamper.

– Her er det lov til å mene ting og si ifra om det. Det er plass til det.

11. «Kanskje kommer kongen»
(Knutsen og Ludvigsen)

Når Kong Harald V skal dele ut Kong Olav Vs kreftforskningspris 2022 den 9. mai er det i hvert fall én sang som skal synges, og det eksisterer ikke noe kanskje der. Kongen kommer til Universitetets Aula, bare en 100-meter unna slottet. 

– Det står også i korets regler at vi skal ha det artig sammen. Jeg tror nok det skinner igjennom på konserter, sier dirigenten. 

Men på øvelsen sliter de med å stramme seg opp. Dongeriskjorte, stikkegenser, rød, hvit eller svart T-skjorte støtter seg inntil stolrygger etter hvert stjernenummer. For det er stort sett himmelske toner de leverer, men...  

– Dere må stå, sier Diesen. 

– Men vi har jo ikke stått sammenhengende i 50 minutter på over to år, kommer det kontant. 

– Må ikke bruke opp kroppen nå da, før 1. mai, sier en korbror støttende. 

De øver inn repertoaret til sin første offentlige opptreden på det som kjennes som evigheter siden. Tolv låter på rappen, bare én sang til så er det pause. En odør av gamp, ispedd moden mann, har lagt seg oppunder de vinrøde takplatene.

– Det er ikke mer luft igjen her, hoies det.  

Andersen griper resolutt til nærmeste messingstake og setter den i klem i en av de øverste gluggene på vindusrekka. Det får briste eller bære. Snart skal de få stime ut på takterrassen for å lufte lunger og svale svelg. 

12. «Verdiløse menn»
(Jokke med Tourettes)

På hjemmesiden oppsummerer Mannskoret sin historie så langt: «Ann-Renate tok koret gjennom barnehagen, Ivar gjennom barneskolen og Jan-Tore gjennom den vanskelige puberteten. Mannskoret begynner å bli voksent. Det fungerer på alle måter, og vi er bedre til å synge enn noen gang. Vi har det morsomt og trivelig sammen og vi skal synge i hverandres begravelser.» 

Andersen mener at de med sin tredje dirigent har fått en helt ny angrepsvinkel, for de prøver ikke lenger å angripe repertoaret klassisk koralt. Han synes akkurat det er noe av det mest spennende med Diesen.  

Ifølge Andersen setter Hovd fortsatt sitt preg på koret, for den avdøde dirigenten skal ha vært en fantastisk arrangør. 

– Veldig mange av de sangene vi synger er hans arrangementer. Jan-Tore har ikke arrangert noe, men han tolker de arrangementene veldig godt og på en annen måte enn Ivar. Kanskje egentlig på en måte som ligner oss mer, så sånn sett er han på sett og vis mer en av oss i utgangspunktet, sier Andersen.  

Vi har en tone og en stil som er særpreget og ganske røff, men han har klart seg fint han!

Diesen har funnet sin stamme og har litt samme musikalske bakgrunn som mange i Mannskoret. Han omtales som en super fyr på alle måter. Kreativ og morsom å jobbe sammen med, alltid med nye idéer til hva de skal gjøre og hvordan de kan organisere seg. Diesen har dratt dem med inn i studio også. 

 – Jan-Tore har et veldig sterkt ønske om å være en del av fellesskapet og har jo måtte navigere seg inn. Vi har en tone og en stil som er særpreget og ganske røff, men han har klart seg fint han!

Etter hver øvelse setter dirigenten seg ned sammen med Mannskoret for å ta en øl.  

– Han er en av gutta, avrunder Andersen.