Dobbel slippfest med tidligere student

Læreren og den tidligere studenten på Bachelor i tekst og skribent, ved Westerdals institutt for kreativitet, fortelling og design, var sammen for å snakke om sine respektive bøker og lese noen utdrag underveis.

– Bakgrunnen for at det er en dobbel slippfest er at jeg skulle ordne min egen. Jeg var seint ute og tenkte at det må jo skje noe mer enn at bare jeg sitter her, så jeg sendte en melding til Bård tidlig på morgenen. Hørte ingenting hele dagen, sier Sæteren.

Jeg ble bestandig så inspirert av å lese tingene dine når jeg fikk lese deg sånn skikkelig nært.

Utpå ettermiddagen ringte Torgersen og fortalte at han hadde skrevet «Vær stille», om radikalisering av en  høyskolelærer. Han hadde heller ikke planlagt noen slippfest, tenkte lanseringen av roman nummer ni skulle bli av den stille sorten siden han ikke følte han hadde en funnet en riktig knagg å henge den på. Så da Sæteren tok kontakt ble han veldig glad.

–  Vi har tidligere jobbet tett sammen. Og jeg ble bestandig så inspirert av å lese tingene dine når jeg fikk lese deg sånn skikkelig nært, og i den første romanen din («Steinen», red.anm.) gjorde du noen ting som jeg ikke forsto og som jeg tenkte var ekstremt frekt å gjøre.

Flere ganger når jeg har blitt feig så har jeg tenkt på den boka di. At jeg må våge å strekke meg like langt.

Sæteren er en av mange fra tekst og skribent som har utgitt bøker, og i denne romanen vekslet han mellom forskjellige virkelighetsplan.

– Flere ganger når jeg har blitt feig så har jeg tenkt på den boka di. At jeg må våge å strekke meg like langt. Så da du kom med ny roman var jeg spent på å lese og så var det en dystopi! Og jeg tenkte at jeg har gått fra å skrive dystopiske ting tidligere til å denne gangen å forsøke å bevege teksten inn mot det utopiske, sa Torgersen.

Det var noe med dystopi and utopi together in perfect harmony som føltes veldig forlokkende.

Han tenkte høyt på hva som var forskjellen på de to tingene, og om de egentlig hørte sammen:

– Det var noe med dystopi and utopi together in perfect harmony som føltes veldig forlokkende, sa Torgersen. 

På leit etter Gud

De senere årene har førsteamanuensisen vært opptatt av myter og religiøse tekster, reist mye i Sørøst-Asia. Han liker å skrive når han er på tur. I den siste boka handler det om en mann bare drar fra alt: Kona, tre unger og studentene sine. Han vil finne Gud der ute. Torgersen mener at åpningen av boka gir hele premisset:

«Jeg ville så gjerne bli religiøs. Hele jeg ville det. Trengte det. Jeg visste ikke hva religiøs innebar. Men jeg visste at jeg ville bli det. Det var like sikkert som at jeg ville puste, eller pisse, eller pule, som jeg ikke ville like sterkt lenger. Men jeg ville bli religiøs. Det ville jeg. Og jeg sier ikke det nå fordi jeg har funnet ut at det var feil. Tvert imot. Dette handler ikke om at jeg var en som ville tro, og en som begynte å tro, og så angret, innså at jeg hadde gått meg bort, og angret. Jeg angrer ikke. Men jeg gikk meg bort, inn i en labyrint jeg ikke ville ut av.»

Det er en bok som virkelig prøver å gjøre noe litt ukonvensjonelt og den tør å ta noen sjanser underveis.

Sæteren gir sin tidligere foreleser de beste skussmål oppe fra podiet i Hagegata 22 den 22. september:

– Jeg har lest boka til Bård, som er veldig bra og veldig spennende. Det måtte jeg selvfølgelig sagt her nå, men den er veldig kul. Det er en bok som virkelig prøver å gjøre noe litt ukonvensjonelt og den tør å ta noen sjanser underveis. I tillegg har den en energi og en kraft som jeg synes er kjempekul.

Det den tidligere studenten liker veldig godt i boken er at det er en fyr som ikke vil snakke, men være stille. Komme nærmere en eller annen slags sannhet.

Han er ikke skrivelærer. Han er god i geografi han.

– Og så bare stikker han! Han er skrivelærer...

– Han er ikke skrivelærer. Han er god i geografi han, retter Torgersen til mye latter i salen.

Uansett faglig bakgrunn så slutter denne læreren å snakke i timene og får sparken. Han flytter ut i en campingvogn utenfor skolen og sitter der for å veilede studentene i å være stille. Til sist taues campingvogna ut i skogen, og det oppstår en taus sekt rundt bokas hovedperson.

Intervjuet av NRK

I forbindelse med bokslippet ble Torgersen intervjuet av programmet «Åpen Bok» i NRK P2. Der forteller han at som en del av researchen til den siste boka dro han mye til et bestemt sted i skogen. Kunne være der i flere dager, sov i telt og skrev analogt. Dette gjorde han året rundt, for å se naturen endre seg.

Bård Torgersen aka Lord Bård aka 1349 Rykkinn er en multikunstner som har holdt det gående med sin kreative utforskning i fire tiår. Han debuterte med sin første roman i 2005, den het «Alt skal vekk».

Da han i 2019 kom ut med sin åttende roman «Lengter knuser slår» sa han:

– Jeg er en forfatter som kan bruke alle virkemidler. Tekst, lyd, bilde, bevegelser, rom. Hvorfor ikke?

Han er vanskelig å sette å bås. Forfatter. Journalist. Tømrer. Musiker. PR-rådgiver. Førsteamanuensis. Torgersen definerer kunstnerrollen vidt. I oktober 2020 ga han ut albumet «Ny tromme» med sin musikalske duo Universet.

I 2021 slapp han hybriden «Hvile i fred» som var halvvegs dikt/halvvegs roman. Sammen med albumet fra 2020 og den ferske boka fra er alle disse tre reiser inn i det mytologiske. 

Bokomslaget til «Vær stille» er laget av billedkunster Marius Engh, som også var til stede under slippfesten. Torgersen har tidligere hatt en 24-timers performance i utstillingsrommet hans.

I sommer var førstelektoren i London på European Poetry Festival.

En uttafor verden

Studentens bok er kun på 89 sider, men er ifølge Torgersen er den veldig metta med mange karakterer. Den beveger seg fra det hverdagslige til det drømmeaktige og febrile.

I din tekst så er det alle disse fragmentene eller bitene. Men samtidig så har du klart å få til en sykt intens utvikling som vokser ut av de små tekstene.

– I min bok følger vi én person som har som prosjekt å bryte ut og du kan følge denne reisen. Det er en dramaturgisk utvikling som du kan tegne med spenningskurver, mens i din tekst så er det alle disse fragmentene eller bitene. Men samtidig så har du klart å få til en sykt intens utvikling som vokser ut av de små tekstene. Jeg blir veldig fasinert av komposisjonen, sier tekstlæreren.

«Jeg vil ikke reddes» er Sæterens andre roman og her brenner sola i ei bygd i forandring. Ferja til fastlandet er ødelagt og fyret har slutta å lyse. Det går et dyr rundt i skogen og noen patruljer lusker i fjella. Folk dør og forsvinner. Og de som klamrer seg fast, gjør så godt de kan for å gi dagene retning i en kaotisk og ensom tilværelse.

– Det blir jo kanskje atomkrig i løpet av kvelden, så jeg lurte på om det var noen du ville takke, spør Torgersen Sæteren på slutten av kvelden.

Jeg må takke kona mi, som sitter der, og som har lest alle bøkene mine. Hun kommer med et sylskarpt blikk hver gang.

Han er kjent for sin galgenhumor blant kollegaer. Dette var også noe han fortalte litt om i intervjuet med NRK. Begge takker sine redaktører og forlag, som er Oktober og Flamme. De takket også flere, blant andre sine kjære. Torgersens kone er redaktør, så hun vet ifølge mannen hva hun skal se etter.

– Jeg må takke kona mi, som sitter der, og som har lest alle bøkene mine. Hun kommer med et sylskarpt blikk hver gang som jeg er livredd for å få, men som jeg alltid trenger. Da går jeg i kjelleren i to dager.

Som et siste råd til salen på Tøyen sa Torgersen:

– Tusen takk til alle dere som kom hit i dag. Superhyggelig! Ta vare på dere selv og husk når flyalarmen går at det ikke er noen vits i å gå i kjelleren.