Ingrid danser med eliten
Samtidig som Ingrid Schade tok en bachelorgrad i dansekunst ved Kristiania, konkurrerte hun mot 600 andre om en plass i Valencia Dancing Forward. Nå har hun hovedrollen i en av kompaniets storslåtte oppsetninger.
– Egentlig trodde jeg at det var bortkastet å søke – det er jo så mange gode dansere som konkurrerer om en plass. Så nå sitter jeg her og klyper meg i armen, sier Ingrid og ler.
Valencia Dancing Forward er et lite, men anerkjent kompani for nyutdannede dansere. Etter flere auditionrunder får tolv dansere tilbud om en seks måneders kontrakt og muligheten til jobbe med en rekke kjente koreografer.
– Mange andre store kompanier og arrangører er også interessert i det vi driver med, så på mange måter er Valencia Dancing Forward et slags europeisk utstillingsvindu for dansere, forteller hun.
– Fantastisk å komme til Kristiania
Ingrid har alltid visst at hun vil danse. Det er hennes helt unike måte å uttrykke seg på.
– Å danse gir meg en spesiell frihetsfølelse. Jeg er veldig til stede i meg selv når jeg danser, sier hun.
Etter videregående fikk hun plass på Northern School of Contemporary Dance i Leeds, men så kom pandemien og nedstenginger. Da bar det hjem til Norge og dansemiljøet der.
– Jeg var veldig nysgjerrig på det norske dansemiljøet og visste at Kristiania – tidligere Norges Dansehøyskole – var kjent for høyt nivå. Derfor søkte jeg meg inn på tredjeåret av Bachelor i dansekunst, slik at jeg fikk fullført utdanningen min.
Ingrid forteller at overgangen var stor. Mens skolen i Leeds bestod av mange store klasser, er det maks 15 studenter på spesialiseringen i samtidsdans ved Kristiania.
– Og det var helt fantastisk. Det er selvfølgelig litt krevende fordi små klasser er avhengige av at alle yter sitt beste, men det var også en unik mulighet til å få individuell oppfølging. Jeg ble sett og fulgt opp, og vi ble alle veldig trygge på hverandre, forteller hun.
– Et godt og trygt klassemiljø
En typisk dag på Kristiania innebar mye fysisk trening: Før lunsj var det gjerne ballett, spesialiseringsdans og improvisasjon. Etter lunsj fulgte som oftest danseteori, forestillingsarbeid eller workshoper.
– Som danser elsker jeg å bli pushet, og det blir man på Kristiania. Samtidig skal jeg ikke legge skjul på at jeg kjente på presset, noe mange dansere gjør. Jeg grublet mye på hvordan det ville gå med meg etter studiene, om jeg var god nok, og hvem jeg egentlig var som danser.
For Ingrid var det rett og slett litt skummelt å følge drømmen. Heldigvis var de flere om bekymringene.
– Som dansestudent er du i et miljø hvor de fleste føler på det samme, og for oss var det helt naturlig å dele tankene med hverandre og bearbeide dem sammen. Dessuten var pedagogene flinke til å støtte og følge oss opp.
Et studium som gir mye praktisk erfaring
Dansestudentene ved Kristiania har flere oppsetninger i løpet av et undervisningsår. Den første forestillingen Ingrid var med på, var et samarbeid med CODA International Dance Festival. Til sammen hadde studentene over 20 forestillinger i løpet av året.
– Studiet gir mye sceneerfaring og mange anledninger til å jobbe med ulike koreografer, ofte med forskjellige tilnærminger til prosesser og bevegelsesspråk. Dette gjorde at jeg fikk pushet og utfordret meg, noe som igjen førte til at jeg utviklet meg som danser.
CODA-samarbeidet husker hun som en av de mest lærerike opplevelsene ved Kristiania. Forestillingen fant sted utendørs, og koreograf og professor i dans, Kari Hoaas, lot studentene selv utvikle koreografien basert på omgivelsene.
– Vi fikk beskjed om å gå dit forestillingen skulle være, observere og ta inn omgivelsene, for så å gå tilbake til dansestudioet og videreutvikle koreografien, forklarer Ingrid.
I dag beskriver hun det som en erfaring hun ikke ville vært foruten.
– Jeg trodde først at jeg ikke ville like den måten å jobbe på, men så viste det seg å være en veldig givende opplevelse. Jeg tror studiet har gjort meg mer åpen for nye ting og lært meg at jeg ikke må la meg begrense av egne fordommer og forventninger. Dessuten var klassemiljøet veldig trygt, noe som gjorde at vi kunne prøve og feile uten å bekymre oss for hva andre sa.
Kapret sin første hovedrolle
Ingrid oppdaget Valencia Dancing Forward kort tid etter at hun begynte ved Kristiania. Da ble nemlig noen norske dansere som hun fulgte på Instagram, tatt opp som medlemmer. Så ble det mars og tid for ny opptaksrunde. Ingrid sendte inn en søknad og en showreel fra ulike forestillinger.
Det gjorde 600 andre også.
60 ble invitert til audition. Ingrid var en av dem.
Prøvene gikk over en hel dag, og etter hver gjennomkjøring ble stadig nye dansere eliminert. Til slutt sto tolv igjen. Seks kvinner og seks menn. Én Ingrid.
– Siden den tid har alt gått utrolig fort. Ti dager etter at jeg kom med flyttelasset mitt til Spania, sto jeg på hovedscenen i Valencia og fremførte et verk sammen med kompaniet, 70 korister og et helt symfoniorkester. Og jeg hadde hovedrollen. Det var en ekstrem ut av meg selv-opplevelse.
Selv om kompaniet stiller høye krav, og dagene er hektiske, elsker hun det.
– Det er jo dette livet jeg har drømt om. Nå prøver jeg å ta et lite skritt tilbake og nyte at jeg faktisk er her. Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe, bortsett fra at jeg vil fortsette som utøvende danser, avslutter hun.
