Lobbyisme: De beste påvirkerne lar politikerne skinne

Lobbyisme er myteomspunnet for de uinnvidde og det finnes lite norsk forskning som har sett på hvordan organisasjoner helt konkret jobber for å påvirke politiske partier og enkeltpolitikere.

 – Det finnes en del statsvitenskapelig forskning som sammenligner organisasjoners ressurser med politisk gjennomslag i politiske prosesser. Dette gir oss noe innsikt, men forskningen er først og fremst kvantitativ. Jeg har godt mer kvalitativt til verks, sier Ketil Raknes, som blant annet har bakgrunn som politisk rådgiver for den tidligere SV-politikeren Bård Vegard Solhjell (SV). Han var også statssekretær i miljøverndepartementet fra 2012-2013, under Stoltenberg II – regjeringen. I dag er Raknes instituttleder ved Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.

Politikerens venn

Tidligere forskning om lobbyisme har i liten grad tatt opp hva lobbyister som snakker med politikere faktisk sier, hva slags argumenter de velger og hvorfor de velger noen argumenter foran andre, utdyper Raknes:

 – Hvorfor er noen lobbyister bedre i jobben sin enn andre? Hva er det de gjør som andre ikke får til?, spør Raknes om i doktorgradsavhandlingen som har tittelen Lobbyspeak: Understanding the rhetoric of lobbyists.

Helt konkret har Raknes tatt for seg Stortingets Energi- og miljøkomité over to parlamentariske perioder. Han har både intervjuet politikerne i komiteen og personer i mektige og mindre mektige organisasjoner som har det til felles at de er aktive lobbyister inn mot den samme stortingskomiteen.

 – Den folkelige oppfatningen av lobbyisme er at man må sette politikere under press for å få gjennomslag: Du må demonstrere og banke i bordet, du må true politikerne med velgerflukt om de ikke gjør sånn eller slik, sier han.

Er det noe stortingspolitikere ikke etterspør, så er det kjeft og kritikk. Dét markedet er ganske godt mettet

Virkeligheten er derimot stikk motsatt, ifølge Raknes: de mest profesjonelle og beste lobbyistene er svært opptatt av å unngå konflikt. De ønsker å posisjonere seg som politikernes venner og støttespillere. Som noen de kan snakke med når de trenger råd, og som kan gi dem gode og aktuelle fakta om et felt de ikke kan så mye om selv.

 – Men lar politikere seg lure av den typen taktikk? De skjønner vel at lobbyisten spiller et spill som handler om å få politiske gjennomslag i en konkret sak?

 – Begge parter er klar over rollespillet og relasjonen er derfor et tveegget sverd. Politikerne trenger kunnskapen, men kunnskapen fra lobbyisten kommer alltid med en “tvist”. Likevel må informasjonen være sannferdig. Dersom lobbyisten blir tatt i løgn, er relasjonen til politikeren ødelagt for alltid. Det er også begge parter klar over. De gode lobbyistene er flinke til å fremstille fakta edruelig, men på en slik måte at informasjonen i det store og hele tjener deres interesser, forklarer Raknes.

Journalisten og kilden

Når Ketil Raknes beskriver forholdet mellom lobbyister og politikere, sammenligner han det med profesjonelle kilders forhold til journalister: Gode kilder vet hva en god nyhet er, kanskje har de selv jobbet som journalist og vet dermed hvordan journalistene tenker. De er også gode til å fange opp det aktuelle nyhetsbildet og spiller inn relevante saker som passer inn i samfunnsdebatten, men som også tjener deres egen sak.

 – Lobbyistene gjør noe av det samme: de forsøker å posisjonere seg slik at politiske forslag de kommer med, oppleves som relevante og faktisk blir lyttet til, sier han.

Et svært godt eksempel på vellykket lobbyisme Raknes nevner, er oljebransjens kampanje for redusert skatt under korona-pandemien. Her kom de med riktig forslag til riktig tid og fikk det gjennom i Stortinget.

– Avtalen var så god at til og med Erna Solberg, som var statsminister den gang, i ettertid har innrømmet at den var overflødig, sier han.

Eksempler på lobbyisme som derimot ikke fungerer er det mange av, og Raknes nevner spesielt debatten om grunnrenteskatten i fjor høst. Før jul truet lakselobbyen regjeringen med masseoppsigelser og fraflytting fra kystkommuner i Nord-Norge hvis ikke finansministeren utsatte vedtaket om grunnrentebeskatning. Rop og skrik fra distriktene i nord ble møtt med skuldertrekk fra regjeringskorridorene.

 – Lakselobbyen snakket med utestemme og manglet troverdighet. Da er det vanskelig å påvirke politikerne. Overskuddet i oppdrettsbransjen kommer til å være rekordhøyt også i framtiden, selv med grunnrentebeskatning, noe flere medier også skrev om, sier Raknes.

Det er heller ikke lett å påvirke politikere hvis man først og fremst er ute etter å fortelle dem om alt som er galt, hevder Raknes.

 – Er det noe stortingspolitikere ikke etterspør, så er det kjeft og kritikk. Dét markedet er ganske godt mettet. Politikerne ser etter interessante politiske løsninger som kan gjøre dem mer populære eller få partiet til å fremstå best mulig, sier han.

Ikke dyrt å være smart

En av grunnene til at Raknes valgte å studere Stortingets energi- og miljøkomité, er at den tiltrekker seg alt fra store og mektige bedrifter og organisasjoner med sterke lobbymuskler, til små miljøvernorganisasjoner med relativt sett færre ressurser og med mindre kapasitet til å prioritere lobbyisme.

 – Det var interessant å sammenligne de store aktørene med de små. Selv om det generelle bildet er at de store kan jobbe mer strategisk med lobbyisme og dermed har større sjanse for å flytte politikk i sin retning over tid, finnes det gode eksempler på at også små aktører får gjennomslag, sier han.

Raknes nevner spesielt miljøstiftelsen Zero, en organisasjon med rundt 25 ansatte, og som jobber for å finne praktiske løsninger på klimakrisen.

 – Zero kan mye om miljøspørsmål og har spesialisert seg på å designe politiske løsninger som passer inn i det til enhver tid rådende politiske landskapet. Det gir gjennomslag. De har vært flinke til å ansette personer med politisk bakgrunn og som i tillegg har høy ekspertise innenfor klima- og miljøspørsmål, sier han.

Eksperten og generalisten

Noe som virkelig kan utnyttes til lobbyistenes fordel er ekspertise, ifølge den nå uteksaminerte doktorgradsstudenten. Stortingspolitikere er som regel generalister som i utgangspunktet har begrenset kunnskap om de politikkområdene de forvalter. I motsetning til regjeringen, har politikerne på Stortinget få politiske rådgivere å spille på, og de har ikke noe embetsverk rundt seg som kan brukes som eksperter. Her kan lobbyistene fylle et tomrom, mener Raknes:

 – Flinke lobbyister har virkelig mulighet til å spille politikere gode hvis de jobber på den riktige måten. Politikere jobber hele tiden med den vanskelige øvelsen å balansere ulike interesser mot hverandre. Når det kommer til stykket, ønsker politikere kindereggløsninger som avveier ulike interesser på en god måte og som fikser flere problemer samtidig. Målet til en god lobbyist er å hjelpe til med å finne slike kindereggløsninger, og som samtidig tjener deres egne interesser, sier Raknes. 

Dårlig skolevei – hva nå?

God lobbyisme trenger ikke handle om storpolitiske spørsmål som grunnrenteskatt eller hvordan løse energikrisen. Et foreldreutvalg som ønsker å gi barna en tryggere skolevei kan også ha nytte av å lære om hvordan en profesjonell lobbyist tenker.

– Mange opplever det politiske systemet som stort, komplekst og vanskelig. Og det er helt riktig at det er vanskelig. Ta et enkelt eksempel som å få en tryggere skolevei der du bor. På et FAU-møte jeg var med på fikk jeg nettopp en slik henvendelse: “Du som er i politikken, du kan sikkert ordne det.” Men så enkelt er det jo ikke, man kan ikke bare ringe en kjenning i kommunen og be om å få en tryggere skolevei. Norge er ikke Albania, sier Raknes.

Det man faktisk må er å bruke tid, bedyrer doktoranden: å finne ut hvilken etat i kommunene som har ansvaret for veien, få informasjon om hvordan saksgangen i kommunen fungerer, finne ut av hva som konkret skal til for å få lagd en fartsdump i veien osv.

 – Et par år med systematisk jobbing, så er kanskje veien blitt tryggere for de yngste. Fortere går det ikke, slår Raknes fast og minner om at svært mange av oss er lobbyister, uten at vi reflekterer over det.

– Mange av de sakene folk engasjerer seg i lokalt, i et idrettslag eller ved en skole, handler ofte om å påvirke utformingen av offentlig politikk. Da er man i praksis lobbyister. Jeg har i mange år ivret for en demokratisering av lobbyvirksomhet, å gjøre det enklere for flere å påvirke politikere. På samme måte som penger er ulikt fordelt i samfunnet, så er kunnskapen om hvordan du påvirker det politiske systemet også fordelt ulikt, sier han.

Det var også bakgrunnen for at Raknes sammen med Bård Vegard Solhjell skrev boka Jakta på makta  – 12 råd for effektiv påvirkning i 2018. Nå er Raknes fem år eldre og en doktorgrad klokere:

 – Hva ble du mest overrasket over i ditt doktorgradsprosjekt, og som du ikke fikk formidlet den gang?

 – Det overrasket meg hvor forsiktig de gode lobbyistene er. De er lite konfronterende og mest av alt opptatt av å bygge gode relasjoner med politikerne. De får politikerne til å skinne og framstå som vinnere, istedenfor å ta æren selv. Idealet er å innta rollen som den hjelpsomme vennen, avslutter Ketil Raknes.