– Improvisasjonsdans er et bilde på livet selv
Vi har alle vært der. Stått i et gap, stått fast. Hva gjør jeg nå? Hvordan skal jeg komme videre? – Vi som er improvisasjonsdansere oppsøker slike uforutsigbare situasjoner i dans, og vi må alltid ta valg og handle for å komme videre, sier Hilde Rustad, nyslått professor i dans ved Institutt for scenekunst på Kristiania.
– Det finnes to karriereveier hvis man har ambisjoner om å bli professor i dans, forklarer Hilde Rustad når hun stiller opp på intervju om karrieren sin og hvordan hun har havnet der hun er i dag. Anledningen er tiltredelsesforelesningen hun holdt i Kristianias lokaler i Urtegata 9, torsdag 19. januar.
– Du kan enten bli professor på vitenskapelig eller kunstnerisk grunnlag. Mitt professorat er innenfor den vitenskapelige tradisjonen. Du må ha publisert så og så mange artikler i tidsskrifter og oppnådd så og så mange poeng, i tillegg må du bidra med nok annen formidling, undervisning og veiledning for å nevne noe, sier Rustad.
Fakta Hilde
Blir man professor på kunstnerisk grunnlag, derimot, er det selve de kunstneriske verkene som er veien inn til professoratet. Kari Hoaas her ved Kristiania er et eksempel på det siste.
– Jeg bruker selvsagt min kunnskap og mine erfaringer som danser når jeg forsker på og skriver om dans, men det er de vitenskapelige arbeidene som danner grunnlaget for professoratet, sier hun.
En annerledes dansevei
Det var ingenting som tilsa at Hilde Rustad skulle ende opp der hun er i dag, som danseprofessor ved Kristiania. Hun er oppvokst på Flisa på 70-tallet, et lite tettsted ved Glomma i det som den gang var Hedmark fylke. Noe dansetilbud fantes ikke, her var det tradisjonelle aktiviteter som fotball og korps som dominerte barne- og ungdomskulturen. Men NRK, allmenkringkasteren, viste dans på TV, og det husker Hilde Rustad godt:
– Kjersti Alveberg lagde mange ballettkoreografier for NRK på 70- og 80-tallet. I et av disse programmene danset Marianne Skovli soloen “Exodus” som gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg ble veldig fascinert, sier Rustad.
Noen år tidligere ble det satt opp et kort kurs i jazzdans på Sønsterud i nærheten av Flisa, med danselærere fra Elverum som ønsket å gi Flisa-barn smaken av dans. Hilde ble med og syns det var morsomt.
– Selv om jeg fra ung alder forstod at dans appellerte til meg, avskrev jeg å bli danser. Jeg trodde man måtte begynne med ballett som 3-åring for å komme noen vei. Da jeg begynte å studere på Blindern på 80-tallet, forstod jeg at det fantes alternative veier til dansen, sier Rustad.
På sitt aller beste er improvisasjonsdans i en gruppe opplevelsen av at improvisasjonen nærmest får sitt eget liv, og at valgene gir seg selv.
For å gjøre en lang historie kort: da Rustad studerte teoretiske fag på Blindern, begynte hun å ta jazzdansklasser som ble arrangert av studentidretten. I tillegg til fotballsko (hun var en svært habil fotballspiller) gikk hun til innkjøp av dansesko. Etter en danseklasse oppstod et øyeblikk som ble helt avgjørende for hennes framtid.
– Anne Hellum, som var en av jazzpedagogene jeg fulgte på Blindern, tok meg til side etter en klasse. “Jeg tror du kan bli profesjonell danser, jeg synes du skal satse på dansen”, sa hun. Det ble et vendepunkt. Jeg hadde neppe blitt danser uten den tilbakemeldingen, sier Rustad.
Postmoderne tradisjon
Improvisasjonsdans og kontaktimprovisasjon er og har vært Rustads to lidenskaper innen dansefaget. Det er først og fremst disse to danseformene hun underviser i og er utøvende i. I improvisasjonsdans utfører danseren bevegelser uten en forhåndsbestemt koreografi. Danseren fokuserer på å uttrykke seg selv og improvisere i øyeblikket, til forskjell fra både klassisk dans og moderne dans som begge er strengt koreografert og opptatt av det narrative, å fortelle en historie. Kontaktimprovisasjon er en form for improvisasjonsdans, oftest i duettform, hvor det er et premiss at danserne er i fysisk kontakt med hverandre. Her handler det om å utforske mulighetene denne situasjonen gir, og å arbeide med og mot tyngdekraften, og gjerne inkludere løft og fall.
– Disse to dansesjangerne hører inn under postmoderne dans som oppstod og utviklet seg i USA på 60- og 70-tallet. Improvisasjonsdans ble et bilde på det anti-autoritære. Dansesjangerne kan forstås som et opprør mot at koreografen skal bestemme hva danseren skal gjøre. I improvisasjonsdans har danseren råderett over sitt eget uttrykk. Bevegelsen i seg selv og det kroppslige uttrykket er nok. Det handler ikke om at utøveren skal uttrykke følelser eller en fortelling, sier Rustad.
En sentral skikkelse i overgangen mellom moderne og postmoderne dans var Merce Cunningham. Hun ble kjent for sine avantgardistiske koreografier og samarbeid med sin livspartner, komponisten John Cage. Det var Cage som kom opp med ideen om en komposisjonsworkshop for dansere. Workshopdeltagerne, som inkluderte flere av Cunninghams dansere, viste sine koreografier i en kirke i New York, og oppstarten av Judson Dance Theater i 1962 regnes i dag som oppstarten av postmoderne dans.
– Et eksempel på postmoderne dans er hvordan Cunningham jobbet med koreografi og Cage med å komponere musikk, og at de først under forestillingen brakte dansen og musikken sammen. Danserne måtte på premieren danse til musikk de ikke hadde hørt før. Da må det oppstå noe helt nytt og originalt, sier professoren.
Frihet og lammelse
Frihet og valg er dermed sentrale elementer i improvisasjonsdans. Når ingen forteller deg hva du skal gjøre, når alt er mulig, kan imidlertid resultatet for en fersk student i danseimprovisasjon bli den totale handlingslammelsen.
– Det er dette som gjør improvisasjonsdans så spennende. Hva skal jeg gjøre nå? Hvor og hvordan skal kroppen bevege seg nå? Hvis man begynner å tenke for mye kan ting gå i stå, man får ikke gjort noe. Og samtidig: noen ganger er det sånn det er, og da må man stå i det også, uten å bli for selvkritisk. Kanskje kan man tenke: dette “gapet” jeg befinner meg i nå er også et spennende sted å være, sier Rustad engasjert.
Selvaksept når dansing er vanskelig er altså en svært viktig del av improvisasjonsdans. Rustad argumenterer for at kunnskap som tilegnes gjennom å jobbe med improvisasjonsdans kan være overførbart til livet selv, særlig når man står i vanskelige valgsituasjoner.
– På sitt aller beste er improvisasjonsdans i en gruppe opplevelsen av at improvisasjonen nærmest får sitt eget liv, og at valgene gir seg selv. Som danser går du opp i det som skjer og improvisasjonen blir til gjennom handlinger du gjør og det som skjer mellom utøverne. Det handler om å være til stede i øyeblikket, og å være åpen for mulighetene situasjonen gir: å følge impulser og å bruke hele deg og alle dine erfaringer, og samhandle med de andre i ensemblet. Det kan oppleves som magisk, sier hun.
En del av samtidshistorien
Rustads karriere fra å være student ved School for New Dance Development i Amsterdam rundt 1990, og fram til dagens karrierehøydepunkt i 2023, er også en fortelling om utviklingen innenfor den norske universitets- og høyskolesektoren i den samme perioden.
– Hadde jeg vært student på 70- eller 80-tallet, ville det ikke vært mulig for meg å gjennomføre en akademisk løpebane innen dans, sier hun.
De mulighetene Rustad har fått, og valgene hun har tatt, ble til gjennom ulike reformer innen høyere utdanning. For eksempel ble forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid ikke sidestilt før i 1995, i Lov om universiteter og høgskoler.
– Jeg har vært heldig og kunnet bruke mine erfaringer som dansekunstner, improvisasjonsdanser og koreograf både i kunstnerisk forskning og i vitenskapelige arbeid. Slik jeg forstår det bygger min form for profesjonskunnskap i dag på en syntese av mitt vitenskapelige, pedagogiske og dansekunstneriske virke, utviklet gjennom flere tiår, avslutter danseprofessor Hilde Rustad.
