Adopsjon: Industrien ingen så

Gjennom egen erfaring som adoptivmor og omfattende research avdekker Molvik Botnmark et system preget av manglende oppfølging og potensielle overgrep. Boken utfordrer tradisjonen med utenlandsadopsjon og stiller spørsmål ved etablerte praksiser.

Fra adoptivmor til kritisk røst

Botnmarks reise inn i adopsjonsverden begynte i 1998, da hun selv adopterte en sønn fra Sør-Korea, og senere en datter i 2001. På den tiden trodde hun, som mange andre, at adopsjonsystemet var et godt og robust system.

– Da vi adopterte, trodde jeg fullt og fast på at dette var til barnets beste. Samfunnsnarrativet var at vi reddet barn fra fattigdom og ga dem en bedre fremtid, samtidig som vi fikk oppfylt vårt barneønske.

Med årene som fulgte skulle dette bildet endre seg drastisk:

– Etter hvert som barna våre vokste opp, begynte jeg å se kompleksiteten og utfordringene de møtte i samfunnet rundt oss. Det var langt mer sammensatt enn den enkle "redningshistorien" vi hadde blitt fortalt.

Botnmarks syn på adopsjon endret seg ytterligere under arbeidet med boken:

– Jeg intervjuet mange adopterte om deres erfaringer. Samtidig kom det nye rapporter, blant annet fra Nederland og fra FN som pekte på mange illegitime strukturer i systemet. Samfunnets forståelse av utenlandsadopsjon har endret seg fra å være en god gjerning til å grense mot trafficking og menneskehandel, påpeker hun.

Dette perspektivskiftet har vært utfordrende for Botnmark, både som fagperson og som adoptivmor:

– Jeg spør meg selv: Hva har jeg vært med på? Hvordan kunne vi havne her? Som borger kan jeg ikke overlate dette temaet til de som har blitt utsatt for et etterspørselsdrevet system. Det er noe av grunnen til at jeg har skrevet denne boken, som også har vært et selvransakelsesprosjekt, sier hun.

Norge som spydspiss

Botnmark hevder i boken at Norge har spilt en sentral rolle i adopsjonsindustrien:

– Norge har vært en aktiv pådriver. Sammen med Sverige og Danmark troner vi på verdenstoppen i antall barn vi per capita har hentet fra utlandet.

I boken tar Botnmark utgangspunkt i adopsjon fra Sør-Korea. Det var her transnasjonal adopsjon ble institusjonalisert, og herfra spredte modellen seg til flere land i Asia, Sør-Amerika, Afrika og senere Øst-Europa. Hun stiller spørsmål ved motivene ved at praksisen har vedvart, spesielt i lys av flere av landenes økonomiske og sosiale utvikling.

– For eksempel er Sør-Korea blitt et velstandssamfunn. Adopsjoner herfra har bidratt til valutastrømmer inn i den Sør-Koreanske økonomien i over 70 år. Og vesten har opprettholdt dette fordi vi ønsket oss barn og dermed skapte en etterspørsel. Resultatet er at Sør-Korea ikke har vært motivert til å ivareta kvinners og enslige mødres rettigheter. I stedet har landet sendt fra seg én prosent av barna sine i årene etter Koreakrigen.

Botnmark kritiserer også mangelen på oppfølging i adopsjonsprosessen.

– Ingen fulgte oss opp. Vi gikk gjennom en prosess før adopsjonen, men den var enkel. Vandelsattast, ligningspapirer og et hjemmebesøk på halvannen time var alt. Konsekvensen var at mange adoptivforeldre som kanskje ikke hadde barnets beste som motivasjon, også fikk adoptere.

Hun sammenligner dette med prosessen for fosterforeldre:

– Som fosterforelder ville det vært et langt mer omfattende opplegg, både før og etter mottak av barnet.

Konsekvensene av manglende kontroll er alvorlige:

– Fra fra 1960-tallet og helt frem til 2000-tallet var kontrollen med adoptivfamiliene svak. Den dag i dag er det ingen særskilt oppfølging av adopterte og adoptivfamiliene. Nå er de fleste transnasjonalt adopterte her til lands blitt voksne, og kan fortelle sine historier. Det er mange mørke rom her, nesten daglig får jeg beretninger på e-post fra adopterte som har lest boken og som forteller hjerteskjærende historier. Det handler om rasisme og mikroaggresjon i egen familie, til ren omsorgssvikt og mishandling. Det gjør et voldsomt inntrykk,  sier hun.

Manglende kunnskap

Botnmark presiserer at det selvsagt ikke er slik at alle adopterte har vanskelige liv, og hun registrerer at det kommer kritikk mot hennes prosjekt som “svartmaling”. Likevel mener hun at dette er et spørsmål om solidaritet.

– At mange lever gode liv, kan ikke holde oss fra å avdekke den manglende kunnskapen om adopsjonssystemenes dysfunkjonelle strukturer og langtidskonsekvensene av utenlandsadopsjon.

– Vi vet svært lite om hvordan det har gått med de utenlandsadopterte. Vi mangler også kunnskap om strukturene bak systemet som bragte dem hit. Dette har ikke blitt undersøkt i stor nok grad, så her oppfordrer jeg kollegaene mine i akademia til mer forskning sammen med de adopterte selv.

Nye rapporter kaster lys over temaet

I 2021 kom to rapporter, en fra Folkehelseinstituttet og en fra Oslo Met/NIBR, bestilt av Bufdir. Den sistnevnte var nærmest banebrytende ved at den hendvendte til voksne adopterte som informanter, og ikke foreldrene deres, utdyper Botnmark:

– De adopterte forteller om opplevelser som skiller seg fra solskinnsfortellingene som ofte har blitt presentert tidligere. I rapporten avdekkes blant annet forskjellsbehandling, rasisme og fremmedgjøring på linje med det ikke-vestlige innvandrere opplever, sier Botnmark.

Botnmark ser boken sin som del av et større skifte:

– Vi står foran et paradigmeskifte i adopsjonshistorien og jeg håper jeg kan være med å bidra til denne endringen.

Botnmark mener vi ser starten på et adopsjonsoppgjør, og det er også grunnen til bokens tittel, understreker hun.

– Samtidig som det pågår en regjeringsoppnevnt granskning, belyser boken en historie som samfunnet vårt i stor grad har oversett. Dette er et felt fylt av blindsoner og kunnskapshull, og som samfunn har vi hittill overlatt det til de adopterte å håndtere konsekvensene alene, sier hun.

Botnmark ønsker en kollektiv samtale som kan bidra til mer kunnskap, erkjennelse og forhåpentligvis reparasjon av de skadelige konsekvensene av adopsjon:

– For selv om transnasjonal adopsjon har avtatt de siste årene, er det ikke over. Blant oss lever 20 000 adopterte som får barn og barnebarn. En adopsjon varer dermed ikke bare et helt liv, men også gjennom kommende generasjoner. Og det bærer vi som samfunn et kollektiv ansvar for, avslutter Kristin Molvik Botnmark.