Formidling på høyt nivå

Hvem får studentene til å glemme å sjekke mobilen? Det lurer Morgenbladet på, og vil derfor finne Norges beste formidlere. Førstelektor ved Høyskolen Kristiania Ole Petter Hjelle sto igjen etter nominasjonsrundene som den foreleseren med soleklart flest enkeltnominasjoner og er videre til finalen. 

I mai blir den endelige listen over Morgenbladets utvalgte forelesere annonsert. Før resultatet foreligger ønsket vi å finne ut av hva førstelektor og lege Ole Petter selv legger i god formidling, og hans tanker rundt det å bli nominert. Vi tok derfor en prat med den populære foreleseren.

Hva synes du om å være den foreleseren med flest enkeltnominasjoner i en landsdekkende kåring som dette?

Det er overveldende! Og det er veldig gøy å bli satt pris på av studentene.

Hva mener du kjennetegner en fantastisk formidler?

Det er ikke noe fasitsvar på det, men noen ting må være på plass; engasjement, formidlingsevne og faglig sikkerhet. Målet med forelesningene mine er ikke at studentene skal lære seg alt, men at de skal inspirere studentene til å ville lære seg mer. At man tenner en glød og en interesse for faget. Sist, men ikke minst, er det viktig at studentene føler seg sett. At det skapes en atmosfære som er trygg og god i klasserommet slik at studentene tør å bidra. Aktive studenter lærer mer enn passive studenter.

Har du noen spesielle pedagogiske virkemidler?

Når jeg forbereder undervisningen min bruker jeg mye tid på å tenke over hvordan jeg skal vinkle stoffet, lage praktiske oppgaver og få aktivert studentene mest mulig. Jeg unngår også å bruke slides med kulepunkter og mye tekst.

Hjernen vår er ikke spesielt god til å forholde seg til mye tekst og tale samtidig. Dessuten leser studentene minst tre ganger så fort som foreleseren snakker.

Så når foreleseren er ferdig med kulepunkt nr. én har studentene lest alle syv kulepunktene og det blir fristende å ta fram mobilen og sjekke Facebook. Jeg prøver å bruke mye bilder som jeg beskriver og snakker rundt i presentasjonene mine. Dette aktiverer flere sentre i hjernen hos studentene og gjør at de lettere tilegner seg stoffet, og samtidig klarer å holde konsentrasjonen oppe. Dette er godt dokumentert ved PET-studier av hjernen til studenter som blir eksponert for forskjellige undervisningsformer. En annen metode jeg bruker mye er storytelling. Vi mennesker elsker å høre på historier. Derfor bygger jeg gjerne opp temaene rundt historier og selvopplevde pasienthistorier for å forklare sykdommen. Min erfaring er at det skaper en helt annen interesse når man forteller om trebarnsfaren Petter med en stressende jobb som fikk hjerteinfarkt, enn om jeg drukner studentene i kulepunkter med årsaker til hvorfor et hjerteinfarkt oppstår. Vi elsker å høre på historier, spesielt hvis det er følelser involvert. Bare tenk selv; de gode historiene du har blitt fortalt, de husker du resten av livet.

Hvorfor tror du din formidlingsmetode skiller seg ut og blir lagt merke til?

Jeg tror jeg har en fordel ettersom jeg også jobber klinisk med pasienter. I fagene jeg underviser kan det fort bli teoritungt og abstrakt. Ved å løfte teorien og koble det opp mot noe praktisk gjør at studentene sitter igjen med en større forståelse for hvorfor ting er som de er i menneskekroppen. 

Du jobber også som lege ved siden av, og har fått mye oppmerksomhet etter at du startet en treningsgruppe med pasientene dine. Er det et mål for deg å tilnærme deg oppgaver annerledes enn ”normalen”?

Det har ikke vært et mål, men jeg opplevde at jeg ble lei av å bare sitte og fortelle pasientene at det er viktig å være fysisk aktive – det vet de selvfølgelig fra før. Og her er det en viss parallell til undervisning. Det er fort gjort at undervisningen blir veldig teoretisk og man glemmer den praktiske relevansen av det man lærer. Da er det vanskelig å forstå stoffet. Når jeg underviser prøver jeg å koble teorien mot praksis, så godt det lar seg gjøre. Jeg tar med pasienter fra egen praksis, gjør små kirurgiske inngrep (på meg selv) i timen, tar blodfortynnende medisiner og måler blødningstid for å vise hvordan medisinen virker, osv. Målet er hele tiden å koble teorien mot det praktiske. Jeg tror vi som privat høyskole har et fortrinn når det gjelder god formidling – vi stimuleres til å bli gode på formidling fordi studentene våre forventer det – i større grad enn de gjør ved offentlige høyskoler. Det skjer noe med studentenes forventninger til undervisningskvalitet når de betaler en del av skolepengene selv.  Vi ønsker lykke til i kåringen!