• Tekst: Elisabeth Ivarsflaten

    Elisabeth Ivarsflaten er professor ved Institutt for politikk og forvaltning, Universitetet i Bergen. Hun leder forskningsgruppen Democracy and Citizenship og er forskningsdirektør for Digital samfunnsvitenskap (DIGSSCORE).

    Les mer om Elisabeth Ivarsflaten her

Lokalvalgene til kommunestyrer og fylkesting burde (normativt sett) handle om de partiene og politikerne som stiller til valg og de saksfeltene de rår over. Det gjør de også, men i varierende grad.  

I tillegg til at lokalvalgene handler om det de burde handle om, så er det velkjent at de også i noen grad gjenspeiler regjeringens popularitet. I Norge finner lokalvalgene alltid sted 2 år etter stortingsvalget og de pleier dermed å være preget av regjeringsslitasje. Når vi i valgresultatene i år observerer at lokale kandidater for regjeringspartiene var i motvind, så er det altså helt vanlig.

Det som er uvanlig i årets lokalvalg er ikke vindretningen fra det nasjonale nivået, men vindstyrken. Prisen lokale kandidater for regjeringspartiene måtte betale for regjeringsslitasjen ser ut til å ha vært uvanlig høy.

Det er det sikkert flere grunner til, men det er sannsynlig at den særlig høye misnøyen med dagens regjering er et viktig bakteppe. To figurer basert på data fra Norsk medborgerpanel laget av Soran H. Dahl, doktorgradsstipendiat ved Institutt for politikk og forvaltning, UiB, viser dette. Her har vi fulgt tilfredshet med regjeringen og sympati med de ulike partiene i det norske systemet i snart ti år. Siste måling før lokalvalgene ble foretatt i juni, altså før valgkampen. Spørsmålene ble jevnlig stilt ved inngangen av lokalvalgåret (2015; 2019; 2023).

                                                             Figur 1:  Tilfredshet med regjeringen (%) 2013-2023.

Figur 1 viser trenden for tilfredshet med regjeringen. Til tross for en liten korrigering tidlig i juni i år (før skandalesommeren), så er tilfredshetsnivåene med dagens regjering lavere enn det de var selv i 2019-2020 da Solbergs regjeringer var på sitt minst populære (like før første Covid-nedstengning). 

Figur 2: Sympatibarometer for norske partier 2013-2023.

Det samme gjenspeiler seg i sympatibarometeret i figur 2. Der ser vi at Arbeiderpartiet har vært godt likt av en stor andel velgere i en lang periode, men at denne trenden ble brutt i 2023. Da ser vi for første gang i tiårsperioden at det er like mange som liker og misliker Arbeiderpartiet. 

For Senterpartiet er utviklingen enda mer dramatisk. Partiet hadde en solid vekst i sympati i forbindelse med distriktsopprøret, men denne trenden er nå ikke bare reversert, den har fått fart i feil retning. Misnøyen var på det høyeste nivået vi har målt for Senterpartiet i forkant av årets lokalvalgkamp.

test test
                               Figur 3:  Negativ vurdering av den nasjonale økonomien (%).

Hvorfor regjeringen er så upopulær er et annet spørsmål. Det har også antakelig mange forklaringer, men vi har tidligere pekt på misnøye med den nasjonale økonomien, og at regjeringen holdes ansvarlig for dette, som en underliggende faktor (1).  Ved inngangen til valgkampen var det ingen tegn til forbedring i velgernes vurdering av den nasjonale økonomien. Den var på rekordlave nivåer som vist i figur 3.

Selv om det er for tidlig å konkludere, så er det mye som tyder på at lokalvalgene i 2023 var misnøyevalg der sentrale bakenforliggende faktorer var mangel på tilfredshet med regjeringen, lav sympati for regjeringspartiene og negativ vurdering den nasjonale økonomien.

Fotnote:
(1) Faleide, Ingrid Kvåle og Elisabeth Ivarsflaten (April 2023). «Velgervandringer fra Stortingsvalget 2023 til våren 2023.» Medborgernotat, Institutt for Politikk og forvaltning, Universitetet i Bergen. https://www.uib.no/medborger/162107/velgervandringer-fra-stortingsvalget-2021-til-v%C3%A5ren-2023