Skikk og bruk i politiske fjernsynsdebatter

Etter NRKs partileder-debatt den 8. september, 2023, skrev Sofie Marhaug fra Rødt på Facebook: «Støre er ikke en god debattant. Han vrøvler. Og han lyger så det renner av ham. […] Kanskje Støre ikke lærte noe om terrawatt timer på Sciences Po.» TV2 laget raskt en sak på FB-oppdateringen: «Raser etter Støre-sekserne: Kaller kommentatorene maktkåte og servile». Marhaug fant norske kommentatorer «pinlige», fordi de ga Støres debatt-deltakelse høye terningkast.

Marhaugs FB-oppdatering er en retorisk uskikk. Det vil si språkbruk som enten er usaklig, uærlig eller uredelig. Usaklig retorikk retter seg mot personen fremfor saken, uærlig retorikk lyger, og uredelig retorikk lurer, forvansker og fordreier. Innlegget til Marhaug er et usaklig person-angrep fordi det bruker kallenavn og spekulerer i motiver («servile», «maktkåte»), Henvisningen til «Sciences Po» er en listig måte å angripe Støre på, fordi det antyder at statsministeren har gått på en så fin fransk skole at han har ikke forstår vanlige folk. Problemet med uskikker er at de fjerner oppmerksomheten vår fra saken og politikken, og flytter den mot  irrelevante forhold og personer. Slik undergraver uskikker våre muligheter for å treffe et opplyst valg når vi stemmer. 

Usaklige, uærlige og uredelige retoriske grep er ikke uvanlige i politisk valgkamp. Men den norske kommunevalgkampen 2023 var overraskende skikkelig – i hvert fall hvis man dømmer ut fra partilederdebattene på NRK og TV2, som jeg har undersøkt. Tonen var omgjengelig, det var ikke mange avbrytelser og generelt holdt politikerne seg til saken og unngikk å angripe motstandere personlig. Kort sagt: i debattene opptrådde politikerne stort sett skikkelig og redelig.

De krangler jo bare

Forskning viser at politikere unngår å svare på journalisters spørsmål, spekulerer i motpartens motiver, tilskriver motstandere onde hensikter og angriper dem personlig. Sådanne retoriske usikker og uredeligheter har vi hatt mange av i norsk politisk debatt. Det opplever også norske velgere, som oppfatter fjernsynsdebatter som «krangling» og «kjekling». Velgerne synes at tonen i debattene er negativ og kritikkorientert, og opplever at politikerne bryter med gode normer for samtale- og argumentasjonsskikk. Som seere faller vi av, når politikerne kjemper om ordet og resonnementene blir brutt opp. Men det ser altså ut til at politikerne ikke snakket slik i 2023.

For å finne av dette har jeg for det første analysert debattene og sett etter uredeligheter. Dem var det få av. For det andre har jeg undersøkt avisenes kommentarer for å se om kommentatorene oppfattet politikerne som uredelige. Det gjorde de stort sett ikke. Altså: politikerne opptrådde stort sett retoriske skikkelige og redelige i de politiske debattene, og det var også slik de ble oppfattet av kommentatorene.

Om en ytring fungerer som en retorisk uskikk avhenger av situasjon og retorisk stil. Man kan være både hard, kritisk og morsom uten å være uredelig. Slike vurderinger krever dømmekraft og er ikke eksakt vitenskap. Med dette forbehold, kan jeg si at de debattene jeg har undersøkt i gjennomsnitt hadde omtrent 5-6 retoriske usikker per debatt. I betraktning av at debattene varer mellom halvannen til to timer er det overaskende få uskikker.

Motiv-spekulasjoner og personangrep

Det finnes mange uskikker, men blant de vanligste er motiv-spekulasjoner og personangrep.

Motivspekulasjoner er å spekulere i motpartens motiver fremfor å svare på argumentene som blir fremført. I NRKs avsluttende debatt, for eksempel, sa Marie Sneve Martinussen fra Rødt at «laksebaronene, Høyre og FrP» ønsket å «lage politisk sirkus i stortingssalen for å trenere lakseskatten». Sett fra motpartens synspunkt, var målet snarere et legitimt ønske om å endre en skatt de mener uhensiktsmessig.

Person-angrep kan være direkte angrep på en motstanders karakter, for eksempel ved å bruke nedsettende betegnelser eller kallenavn, som i eksemplet med Marhaug ovenfor. Slike angrep kom stort sett ikke i partilederdebattene.

Mer vanlig er person-angrep som kritiserer motparten for idiotiske synspunkter, som motparten ikke har. Fordi man angriper en konstruert utgave av motparten, kalles dette en stråmann. I TV2-debatten på Deichmanske bibliotek, for eksempel, sa Sylvi Listhaug at hovedproblemet i skolepolitikken er: «synet på dem som er gode i praktiske rettede fag. De er liksom dumme, de er B-laget. Nei, det er de ikke.» Dette er en stråmann, fordi de andre partilederne naturligvis ikke mener, at elever, som er gode i praktiske fag er dumme.

Derfor avviste Kirsti Bergstø fra SV da også stråmannen: «Vet du hva: alle som har snakket inntil nå har snakket opp yrkesfag, har snakket opp å ha en praktisk og variert skoledag. Nå lager du kunstige [skiller].»

Dette var bare noe få eksempler på retoriske uskikker i valgkampens 2023, som det altså ikke var mange av, og dem som kom, var ikke særlig alvorlige.

Under  NRKs debatt i Stavanger sa programleder Atle Bjurstrøm: «Det er angrep i vilden sky». Og ja, det var mange angrep i partilederdebatten, men angrepene var stort sett rettet mot politikken, slik politisk retorikk skal gjøre. Uskikker og uredeligheter bør vi unngå, men kritikk og saklige angrep er nødvendige for at vi velgere kan vurdere de foreslåtte politiske løsninger i forhold til hverandre.