Da SV fikk laksen pisket

Jeg brukte mine ti første år som forsker til å studere norsk matkultur, og oppdaget matpakka, en merkelig historisk tilfeldighet som oppsto i et fattig land for 80 år siden. Noe av det merkelige er at det nå rike landet Norge har den fortsatt! Å spise kald medbrakt mat i fellesskap er en etnografisk ganske unikt, i hvert fall aparte. Jeg leverte min forskning.

I 2005 ble jeg spurt om å være med i Barneombudets måltidsutvalg, sammen med mange flinke folk med ulik kompetanse. Etter å ha gått igjennom tilgjengelig forskningen knyttet til ernæring og læring i ulike fag, var det åpenbart at offentlig bespisning er en god ide for barna, slik det er i nesten alle land i Europa. 

Vi ble enige om å begynne med lobbyvirksomhet forut for valget. Vi utarbeidet retorikken med det åpenbare: Sultne barn gir dårlig læring. Se til Finland, best i kantina, best i PISA!

For meg handler argumentene for offentlig bespisning ikke bare om likhet, ernæring og læring, men innehar også gastronomiske, sivilisatoriske og økonomiske argumenter. En sivilisasjon bør vel spise den samme maten i fellesskap, ikke bak en mur av matpapir. En slapp agurk på en skive leverposten som er blitt brun i kanten av å ligge i bunn av en sekk, har aldri vært en god ide for kvalitet for den med kunnskap om kjølelinjer og oppbevaring. Stordrift er også mer økonomisk lønnsomt. Alt dette er ikke hovedpoenget her, men det er en relevant del av saken, fordi pressens reaksjon ble en slags pietistisk ryggmargsrefleks som ligger så dypt at det gjorde vår lobby mislykket. 

Arbeiderpartiet og SV var selvsagte kandidater som ville støtte et slikt forslag. Å støtte de svakeste barna, ligger i de partienes gener. 

Senterpartiet var også for. Jeg vet ikke hva som var beveggrunnen, men hvis man ser f.eks. på Italia, er skolebespisningen knyttet til nærmat. Det vil si at det lages incentiver til at skoler prioriterer matens som blir produsert i skolenes nærhet. På den måten kan man igjen styre forbruket over på norskprodusert mat.

FrP var også med, og med det hadde vi flertall på stortinget, men som vi skal se var ikke et flertall nok når det gjelder lobby. 

At Krf ikke ville støtte forslaget er en selvfølge. Matpakka er jo et familieprosjekt. 

At Høyre ikke ville støtte prosjektet var merkelig og for meg en personlig skuffelse, fordi man kunne anta at de var opptatt av dannelse og økonomisk effektivitet. Jeg skrev fire artikler i Morgenbladet adressert til Høyre med de fire argumentene jeg beskrev over. 

Men det er ikke slik at det beste argumentet vinner, slik Habermas ideal tilsier, og heller ikke om det faktisk foreligger flertall om en sak. Politikk handler mer om posisjoner til et folk som skal forledes med show der pressen er rituelle ledere.  

Da valgkampen begynte var det bare SV som valgte å fronte saken. Siden politisk kommunikasjon ofte er svært barnslig, vil jo ikke ett parti fremme en sak som et annet parti også fronter. Et eksempel her: FrPs etos handler jo om å stile seg i opposisjon til sosialistene SV (og omvendt). Så de andre partiene satte seg stille på gjerdet. 

SV laget et enkelt valgkampstunt. De dro til en skole og serverte varm mat til barna. Og fikk påfallende stor pressedekning. 

«Vil servere kylling og laks til barna!» var essensen i overskriftene. Skriptet til pressen var en kobling av å sy puter under armene til barna og kaste penger ut av vinduet. Ha ha, skal barna få luksusmat til lunsj. Servert på fat! (helt uten referanse til Knudsen og Ludviksen).

Konklusjonen i et slikt pietistisk skript er jo forfall: Barna (neste generasjon som skal bygge landet) vil venne seg til luksus og ikke bli staute nordmenn slik vi andre har blitt med å spise tørre brødskiver, kålrot, melk og tran. De vil bli som søreuropeere som spiser kake til frokost og varm god mat til lunsj. De vil bli dekadente og late – eller svenske!  

De som var for skolemat, ble sett på som naive som sløser med skattebetalernes penger. I det skriptet vinner dermed en retorikk om forstandige økonomiske politikk. Selv om den er aldri så kortsiktig, og ikke innebærer ordet «investering». 

Sett med mine antropologiske briller, var reaksjonen forsåvidt elementær. For nordmenn skal luksus være noe man har gjort seg fortjent til. Arbeidslinja skal ikke brytes. Man skal belønnes i helgen med god mat når man har lidd nok gjennom hele uka. Dette fører til nordmenns mildt sagt merkelige holdning til god mat til hverdags. 

For meg ser det ut som om man lar en ideologisk og internasjonalt sett bisarr ryggmargsrefleks trumfe saklige argumenter. Det er som å debattere finansieringen av flyplasser med «billig» sprit og tobakk. Man skal være ganske dyktig på vikarierende argumentasjon for å støtte en slik finansiering. 

18 år senere fortsetter kampen om et offentlig skolemåltid, men politikere ble brent av erfaringen sin. Man har tydeligvis forstått at pressen kan være en uegnet arena for politikk. Da blir det mer sirkus enn handling. Kampen kjempes nå fra små aktører nedenifra. Fra kommuner og skoler som ser at barn og unge trenger mat og fellesskap og gjør sine prioriteringer i det stille.