Skandalenes tidsalder

Årets lokalvalgkamp har vært preget av politiske skandaler. Store deler av sommeren gikk med til den absurde historien om solbrilletyveriet til Rødt-leder Bjørnar Moxnes. Deretter fulgte habilitetssaken til kunnskapsminister Tonje Brenna og like etter måtte en gråtende kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen kunngjøre sin avgang. Befolkningen hadde knapt rukket å trekke pusten før Ola Borten Moes private aksjekjøp tvang han ut av statsrådsstolen. 

Akkurat nå står utenriksminister Anniken Huitfeldt og Høyre-leder Erna Solberg i fare for å miste sine posisjoner på grunn av ektemennenes tvilsomme aksjekjøp. Ifølge statsviteren Kim Hammerstad har Norge hatt 41 politiske skandaler i perioden 1945-2018. I den sammenhengen er seks skandaler på drøyt 3 måneder en skandaletetthet vi aldri har sett maken til i norsk politikk. 

I forskningen skiller man mellom det man kaller et overtramp og en politisk skandale. For at noe skal kvalifisere som en politisk skandale så må overtrampet få bred oppmerksomhet i nasjonale medier, være personfokusert og andre politikere må være villig til å kritisere overtrampet. Det er derfor i stor grad mediene gjennom sine redaksjonelle valg som bestemmer hvorvidt noe kvalifiserer som en politisk skandale eller ikke. Moderne politiske skandaler er med andre ord medierte. 

Det er også vanlig å skille mellom politikerskandaler og politikkskandaler. Solbrilletyveriet til Moxnes er et godt eksempel på en politikerskandale der politikerens private normbrudd får politiske konsekvenser. Politikkskandaler handler om at politikere har gjort grove feil i yrkesutøvelsen som politikere. Habilitetssakene til Tonje Brenne og Anette Trettebergstuen er politikkskandaler fordi de har brutt sitt eget regelverk og gitt fordeler til venner og kjente. Skandalene til både Ola Borten Moe, Erna Solberg og Anniken Huitfeldt er en blanding av politikerskandaler og politikkskandaler der private økonomiske normbrudd bryter direkte med den politiske rollen de er satt til å forvalte. 

Den begrensede forskningen vi har på politiske skandaler i Norge og Norden tyder på en sterk økning i antallet politiske skandaler fra 2000-tallet og fremover. Ifølge Sigurd Allern og hans kolleger var antallet politiske skandaler i Norden 32 i perioden 1980-89 og 33 i perioden 1990-99. I perioden fra 2000-2009 økte dette til 90 og videre til 101 perioden 2010-2016. Av Hammerstads 41 politiske skandaler i etterkrigstiden stammer hele 31, eller rundt 75 prosent, fra perioden 2000-2018. 

Forklaringen på det store økningen i antallet skandaler skyldes trolig ikke at politikerne har fått lavere moral, men at mediene ved hjelp av datastøttet journalistikk blir stadig flinkere til å se politikere i kortene. Endring i samfunnets normer spiller også inn der saker som tidligere ikke ble omtalt nå får bred omtale. I forskningen til Allern og hans kollegaer er kategorien trakassering i form av «uakseptabel, personlig adferd”-den skandaletypen som har økt mest siden 2000-tallet. Politiske skandaler med fokus på seksuelle overgrep og trakassering har også hatt en sterk økning i kjølvannet av #Mettoo. Medienes økte uavhengighet og kommersielle orientering spiller også inn siden politiske skandaler er svært godt stoff som trekker mange lesere. 

Skandalenes konsekvenser

De politiske skandalene kan påvirke oppslutningen til politiske partier, har personlige konsekvenser for dem det angår og kan påvirke tilliten til det politiske systemet. Et overraskende funn i forskningen er at den langsiktige effekten av politiske skandaler er helt marginal. Velgerne tilgir fort og skiller tydelig mellom politikernes moral og partiets verdier og moral. 

Samtidig tyder mye på at partier som opplever skandaler får redusert oppslutning på kort sikt. I denne valgkampen har det trolig hatt konsekvenser for både Rødt og Arbeiderpartiet. Rødts valgkamp sporet av fra starten, mens AP fikk i store deler av valgkampen et annet fokus enn de ønsket. 

Allern og kolleger peker på at rundt halvparten av de politiske skandalene ender med at politikeren må gå av eller må akseptere andre typer reaksjoner. Vi har ikke så mye forskning på hvordan håndteringen av skandalene påvirker utfallet, men hyppige skifter av beklagelsesstrategi øker trolig sjansen for at politikeren må gå av. Dersom man skal overleve må man velge en beklagelsesstrategi og holde seg til den. (1)

De personlige omkostningene for de som utsettes for politiske skandaler kan være betydelige. Intervjubaserte studier tyder på at de som utsettes for politiske skandaler opplever maktesløshet, depressive reaksjoner og kan bli traumatiserte. Fremveksten av sosiale medier gjør også at det samlede medietrykket oppleves som mye mer massivt enn før og offentligheten blir en slags gapestokk. 

Hva skandalene gjør med tilliten til det politiske systemet er et mer åpent spørsmål. Til tross for at andelen politiske skandaler har økt spesielt fra 2000-tallet og fremover så har den generelle tilliten til både rettsvesenet, stortinget og politikerne økt svakt i samme periode (2). At mediene avdekker politiske skandaler kan derfor være et tegn på at systemet fungerer og at normbrudd får konsekvenser. Rot med reiseregninger, aksjekjøp og habilitet tyder på at problemet er at vi gir våre folkevalgte for mye tillit og at strammere og tydeligere regelverk er det som må til både for å beholde tilliten og begrense antallet politiske skandaler. 

Fotnoter:
(1) Se f.eks Dørum Pettersen, Cecilie & Voldsnes Iversen, Maren (2021) «Skandaliserte politikere og deres forsvarsstrategier». Masteroppgave i strategisk kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.
(2) Basert på tall fra European Social Survey fra 2002-2021 innhentet fra Dag Wollebæk ved Institutt for samfunnsforskning