Oljefondets risikable pengejakt

KRONIKK: Camilla Bakken Øvald om Oljefondet

Siden 1996 har det norske Oljefondet vokst til 10 000 milliarder kroner. Omtrent halvparten av markedsverdien er avkastning på fondets investeringer. Jakten på avkastning er imidlertid ikke risikofri. Høyskolelektor Camilla Bakken Øvald ved Høyskolen Kristiania skriver i denne kronikken om Oljefondets risikable jakt etter mer penger.

Første bud i finansforvaltning er å lære hvordan man ikke skal tape penger. Moderat risiko var derfor et viktig prinsipp da Oljefondet entret aksjemarkedet i 1998. Siden den gangen har viljen til å ta risiko blitt større.

I en global økonomi som er mer usikker enn på lenge, har Stortinget valgt å øke andelen som investeres i aksjemarkedet. Hensikten er å øke forventet avkastning. Kostnaden er høyere risiko for tap.

Risiko og avkastning

Tenk deg at du vant 100 millioner kroner i tipping. Etter jubelen har lagt seg, boliglånet er betalt og den nye bilen står i garasjen, kommer det store spørsmålet: Hvor gjør du av resten av pengene? Det avhenger av viljen til å ta risiko.

I finansforvaltning er det et bytteforhold mellom risiko og forventet resultat. Hvis du er villig til å ta høy risiko er forventet avkastning også høy. Utfordringen er at forventet avkastning er ikke det samme som faktisk avkastning. Det er en stor risiko for at du taper penger.

Den viktigste enkeltbeslutningen i Oljefondets strategi er valg av aksjeandel. I begynnelsen var den null. Alle innskudd ble investert i tilnærmet risikofrie verdipapirer. I 1998 ble det åpnet for å investere 40 prosent i aksjemarkedet.

Siden den gang har aksjeandelen økt, og i 2017 vedtok Stortinget å øke andelen som skal investeres i det internasjonale aksjemarkedet til 70 prosent. Det øker den forventede avkastningen – så lenge den globale økonomien fortsetter å vokse.

Usikkerhet i verdensøkonomien

De siste hundre årene har den globale økonomiske veksten vært eksepsjonelt høy sammenliknet med tidligere århundrer. Det er ikke gitt at veksten fram mot 2100 vil være like stor.

Europa har hatt et tiår med økonomisk krise, og selv om pilene peker oppover igjen, har krisen kostet. Mange land har rekordstor statsgjeld, de menneskelige kostnadene har vært store og den økonomiske verktøykassa er tom.

Nasjonalismen i Europa er på frammarsj, og Brexit og valget av Donald Trump som president i USA vitner om frustrasjon og manglende tillit til politiske ledere.

Oljefondets avkastning er nær knyttet til den globale økonomien. I dag er forventningene til den globale veksten usikre, og sannsynligheten for store tap er større enn store gevinster. Det gir grunn til å være mer forsiktig. I stedet har vi gjort det motsatte. Regjeringen gaper for høyt for å bli enda rikere.

Mye vil ha mer

Vinteren 2017 reduserte regjeringen den forventede avkastningen til Oljefondet fra 4 til 3 prosent. Usikkerhet i verdensøkonomien var en del av forklaringen. Samtidig la de frem et forslag om å øke aksjeandelen til 70 prosent.

Stortingsflertallet valgte å følge regjeringens anbefaling. Forventningen om vedvarende lave renter reduserer avkastningsmulighetene for obligasjoner og sikrere verdipapirer. Flere stortingsrepresentanter argumenterte for at risikoen må øke på grunn av lavere forventet avkastning. Politikerne frykter at markedsverdien ville synke.

Vi er vant til at Oljefondet vokser, og det er vanskelig å ta avgjørelser som gir lavere forventet avkastning. Hvem vil gå til valg med et Oljefond som har blitt mindre enn det var under forrige regjering?

Har vi blitt fartsblinde?

I løpet av noen få måneder høsten 2008 ble verdien av Oljefondet redusert med nesten 40 prosent, målt i utenlandsk valuta. En kombinasjon av flaks og dyktighet bidro til å øke verdien voldsomt de neste par årene, men det kunne gått annerledes.

De siste ukene har finanskrisen for 10 år siden blitt grundig omtalt, og mange advarer mot konsekvenser av en eventuell ny finanskrise. Finansdepartementet og Oljefondet gjentar stadig at vi må være forberedt på store svingninger i verdien av fondet. Det er fort å bli fartsblind når det advares om at Oljefondets markedsverdi kan reduseres med et par tusen milliarder kroner.

Risikofaktorer for en langsiktig strategi

Forvaltningen av Oljefondet bestemmes av eieren: staten Norge. I et demokrati betyr det deg og meg. Fremfor å godta høyere risiko i jakten på høyere avkastning, bør vi diskutere hva slags type risiko vi er villige til å ta og hva langsiktig forvaltning egentlig betyr.

Global Risks Report definerer klimatrusselen og sosial ulikhet som avgjørende risikofaktorer for økonomisk vekst. Hensyn til etikk og miljø i forvaltningen av Oljefondet kan redusere avkastningen, i hvert fall på kort sikt. Men hvis vi skal ta risikoen ved klimaendringene på alvor, må vi akseptere at den forventede avkastningen går ned. Det kan gi enorm gevinst på lang sikt

Den gangen Oljefondet ble etablert var politikernes evne til selvbeherskelse et sentralt tema. Ville politikerne klare å spare tilgjengelige penger?

I dag er politikernes viktigste utfordring å ikke la ønsket om stadig høyere avkastning definere hvor stor risiko vi skal ta i forvaltningen.

Referanser:

Camilla Bakken Øvald (2018): Drømmefondet. Hvordan Norge ble finansbransjens George Clooney og veien videre for Oljefondet. Forlaget Manifest.

Denne artikkelen er publisert som kronikk i NRK Ytring 11. oktober 2018.

Illustrasjonsfoto: Foto: Norges Bank/Nils S. Aasheim.

Illustrasjonsfoto: Foto: Norges Bank/Nils S. Aasheim.

Tekst: Høyskolelektor Camilla Bakken Øvald, Institutt for økonomi og innovasjon ved Høyskolen Kristiania.