Putins nyttige idioter i Europa

KOMMENTAR: Ketil Raknes om politisk kommunikasjon

I september 2015 ble Ildar Dadin den første personen i Russland som ble fengslet på grunn av en ny lov som forbyr offentlige protester som ikke er godkjent av myndighetene. I 2016 ble han overført til den beryktede straffekoloni nummer 7 i Karelia. Fengselet er kjent for at fengselsbetjentene ofte torturerer fangene akkompagnert av musikken til Lyube, en av Vladimir Putins favorittrockegrupper.

Mens Dadin oppholdt seg i straffekoloni nummer 7, klarte han å smugle ut et brev til sin kone Anastasia Zotova der han fortalte om daglig tortur og ydmykelser. Han beskrev hvordan han gikk til sultestreik for å protestere mot all torturen, og at vaktene da dro ned undertøyet hans og sa at de ville la de andre fangene voldta ham om han ikke ga opp streiken.

Med fare for å utsette Dadin for enda verre tortur, valgte Zotova å publisere brevet mannen hadde smuglet ut fra straffekolonien. Siden Dadin var en profilert opposisjonell, vakte det skarpe internasjonale protester og Dadin ble til slutt satt fri.

Videreføring av Gulag-systemet

Dadin og mange andre russiske fangers opplevelser viser hvordan historien gjentar seg selv i dagens Russland. Ifølge menneskerettighetsaktivister er det moderne fengselssystemet i Russland en direkte videreføring av Gulag-systemet fra det gamle Sovjetunionen. Mange av straffekoloniene ligger på samme sted som de gamle Gulag-leirene. Tortur og korrupsjon er utbredt, og respekten for individers rettigheter er like lav.

Fangehistoriene fra russiske fengsler er rystende lesning om mennesker, som i likhet med Gulags ofre, befinner seg i en rettsløs verden der sadistiske fangevoktere kan gjøre som de vil. Fanger blir voldtatt, kastet ut i snøen og urinert på og får fingerneglene trukket ut. Motstand er nytteløst siden systemet beskytter sine egne.

Når det kom ut bilder av en fange som hadde fått neglene trukket ut, var myndighetenes forklaring at det var selvforskyldt, fordi «han hadde bitt dem av selv».

Stalins ugjerninger møtt med skuldertrekk

Ifølge historikeren Anne Appelbaum er Gulag-systemet et av det 20. århundrets verste forbrytelser mot menneskeheten. Fra 1929 frem til Stalins død i 1953 regner man med at 18 millioner fanger passerte gjennom dette massive systemet for straffarbeid, mens rundt seks millioner ble sendt i eksil eller deportert. Selv om tallene er usikre, antar man at rundt tre millioner fanger døde under ydmykende og grusomme forhold.

Appelbaums bok om Gulag var et fåfengt forsøk på å skape en bevissthet om ofrene for Stalins terror. Utgangspunktet for boken hennes var hvordan nazistenes ugjerninger fylte oss med skrekk, mens Stalins ugjerninger stort sett ble møtt med et skuldertrekk.

Stalin er rehabilitert under Putin

Ingen er noensinne blitt stilt til ansvar for Sovjetunionens massive overgrep mot egne borgere. Under Putin er Stalin fullstendig rehabilitert, og over 50 prosent av russerne mener at Stalin spilte en positiv rolle i Russlands historie. Resultatet er at en av det 20. århundrets verste massemordere i dag blir hedret med statuer, malerier og T-skjorter.

Dagens Russland er et land hvor opposisjonelle tortureres, fortidens forbrytelser skyves under teppet og makten konsentreres hos en stadig smalere og korrupt elite. Under den kalde krigen var en av KGBs paradegrener spredning av såkalt desinformasjon, der målet var å destabilisere vestlige demokratier.

Det siste tiåret har Putin løftet denne aktiviteten opp på et enda mer aggressivt nivå enn under den kalde krigen, med trollfabrikker, hacking og spredning av falske nyheter. Målet er å skape splid i vestlige demokratier og finne nyttige idioter som kan hjelpe Russland med å nå sine geopolitiske mål.

Putin beundres av høyrepopulister

Under den kalde krigen var det kommunistene som hadde rollen som Moskvas nyttige idioter. I dag har europeiske høyrepopulister overtatt den rollen med stor iver. For kommunistene var hatet mot kapitalismen og skepsisen til USA så sterk at de trodde livet kunne være bedre i Østblokken. For høyrepopulistene er angsten for islam og forakten for liberale politiske motstandere så sterk at de tror at livet sammen med Putin er bedre.

Ifølge brexit-lederen Nigel Farage er Putin den statslederen han beundrer aller mest. Da Marine Le Pen var på besøk i Russland, var budskapet at «Russland og Frankrike bør samarbeide for å redde verden fra globalisering og islamsk fundamentalisme». Lederen for Italias Lega Nord, Matteo Salvini, har gått enda lengre og har vært i Moskva og undertegnet samarbeidsavtale med Putins parti. Det samme har Frihetspartiet i Østerrike.

Det alle disse partiene har felles, er at de ønsker oppheving av sanksjonene og tettere bånd til Russland. At Russland brøt folkeretten under annekteringen av Krim og jobber målrettet for å undergrave europeiske demokratier, tar de ikke så tungt.

Aggressiv og konservativ nasjonalisme

Hva er det som gjør at Europas høyrepopulister drømmer om tettere bånd til den korrupte propagandamaskinen i Kreml? Svaret finnes i den aggressive og konservative nasjonalismen som Russland har omfavnet i stadig sterkere grad det siste tiåret.

I et spesialnummer om Russland i tidsskriftet Arr, beskriver Russland-kjenneren Iver B. Neumann et Russland som gradvis har vendt seg bort fra å bli en del av den europeiske sivilisasjonen til fordel for ideen om at «Russland er stort gjennom sin overlegenhet for et Europa som nå er råttent og dekadent».

I 2013 holdt Putin en tale der han hevdet at Europa gjennomgikk en «moralsk krise» ved å «implementere politikk som sidestiller store familier med homofile partnerskap, tro på Gud med tro på Satan». Putin beskriver Europa som «impotent og kjønnsløst», og i Kremls propaganda er det vanlig å kalle Europa for «Gayropa», et kontinent som gradvis blir ødelagt av sekularisme, feminisme og manglende respekt for tradisjonelle verdier.

Putins apokalyptiske retorikk om kristendommens svakhet i møte med islam finner gjenklang hos høyrepopulister som mener å se mange av de samme tegnene i sine egne land.

Antivestlige partier i EU-land

Ifølge en rapport fra European Council of Foreign Relations kan stadig flere politiske partier i EU-land betegnes som «antivestlige». Det vil si at de ønsker seg et internasjonalt system som er bedre tilpasset Russlands interesser, der EU og NATO svekkes. De høyrepopulistiske partiene utmerker seg som den sterkeste fløyen her, men i flere europeiske land er også partier ytterst på venstresiden fulle av denne typen strømninger.

Skandinavia og Baltikum utmerker seg som en region der selv de høyrepopulistiske partiene ikke gir etter for russernes propaganda. Her er demokratiene så sterke og naiviteten overfor Russland så svak at den russiske propagandaen ikke får fotfeste til tross for iherdige forsøk.

Carl I. Hagen forsvarte russernes rett til å ta over Krim

Samtidig ser vi i Norge de samme tegnene til at både ytterste høyre og venstre har en tendens til å fremstille Russland bedre enn det er. Under den russiske invasjonen av Krim gikk Carl I. Hagen på russisk TV og forsvarte russernes rett til å ta over Krim og ga uttrykk for at «NATO bør holde seg unna Russlands bakgård».

Også i Rødt og SV gjør NATO-refleksene fra den kalde krigen at analysene av Russlands intensjoner og motiver blir naive. Etter invasjonen av Krim presterte SV, mot ledelsens ønske, å vedta en resolusjon der det var NATO som var problemet i Ukraina og ikke Putins brudd på folkeretten. Det begge sider glemmer, er at å støtte seg på Putin i kampen for en bedre verden er like naivt som å inngå en pakt med Hells Angels for å bekjempe organisert kriminalitet.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 10. november 2019.

Photo: By Kremlin.ru, CC BY 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=4993007

Tekst: Doktorgradsstipendiat Ketil Raknes, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.