Sjokoladeforbannelsen

KOMMENTAR: Runar Døving om matkultur

I min forskning på sjokolade ble jeg forelsket i Kvinneguiden som kilde. For en gjennomsnittlig norsk dame er det tydeligvis ikke lett å spise en sjokolade bare fordi man har lyst på den. Hun må fortjene det. Hun skal helst ha kranglet med sjefen eller barna, ha eksamen eller kjærlighetssorg.

Hvis ikke dukker gjerne metaforen «dritt» opp om varen. Det hentydes til den kroppslige reaksjonen kvalme. Kvalmen oppstår altså som kognisjon, noe som tilhører hjernen, men blir en fysiologisk sensasjon.

Der har vi sjokolade – midt mellom nytelse og oppkast.

Sjokolade, fordi du fortjener det

Sjokolade er omkranset med de samme strenge regler som alkohol. Det er en belønning for utført dont, fordi man skal ha fortjent det. Hvis ikke, blir det urent. «Urent er materie på feil sted», sier Mary Douglas så presist.

Hår er fint på hodet, men ikke i suppa – selv om håret er rent og dama fin. Samtidig finnes biologisk urenhet. Det gjelder å sortere.

Noen vakuumpakkede kyllinglår hadde overvintret på hytta til en venn. Jeg tok på meg oppdraget og gikk inn i skogen for å klippe dem opp og kaste dem. Lukt kan vanskelig beskrives med ord. Men jeg får ennå brekninger ved tanken. Dette var ikke mat for andre enn bakterier, det skjønte nesa, som ga klare signaler til hjernen om å gi signaler til brekningsrefleksen, selv om jeg skjønte poenget før jeg klippet. Forventninger er til å bli kvalm av.

Kvalme er interessant nok ikke spesifikt rettet. Du kan bli kvalm av angst, depresjon eller avsky (som på engelsk heter disgust, som blir en sirkeletymologi på kvalme).

Brudd på sjokoladereglene gir sjokoladeskam

Å bryte regler kan gi skam, og skam kan gi føringer på smak, og feil kan sette seg i hjernebarken og gi deg brekninger. Kvalme er moralsk, og derfor vittig nok kulturrelativt. Brudd på sjokoladereglene rir vårt lille lutheranske samfunn.

Her en liten historie:

En god, gammel venn brøt seg inn på Freia fabrikker på Dælenenga som ungdom. Sammen med to kamerater kom de seg inn i sjokoladefabrikken, der de laget selve sjokoladen. De spiste så det tøt ut av øra. Hjem stjal han med seg fire bæreposer med sine absolutte favoritter: Smil, Mandelstang og Monolitt. Det er helt utrolig mange esker som går i en bærepose. Det var enorme mengder sjokolade. Et eventyr.

Sjokoladen gjemte han på gutterommet. Allerede første dagen pirket han skyldtungt i middagen. Han la seg i redsel og glede, suttet litt mer på Mandelstangen under dyna og hadde mareritt om mamma og politiet.

Så gikk dagene, småspisende av sjokolade og redd til kvelds. Mamma ble mistenksom og lurte på om han var syk, så han ble hjemme fra skolen, men ble ikke bedre av det. Sjokoladen bak Hardy-guttene kastet store metaforiske skygger. Te og Donald ga bare mer skyld.

Den evige kvalmen

Grådig, angrende, redd, men hva skulle han gjøre? De rike kan bare gi og gi, mens tyven må liste seg rundt med sin nyvunne rikdom. Han kunne jo ikke, som dem, kjøpe seg venner, hvorfor skulle han ha så mye sjokolade?

Kunne han kaste verdens beste sjokolade? Det river og sliter i den unge gutten. Sjokoladen må daglig gjemmes, papiret må ut i søpla uten at noen ser det. Kvalmen kommer opp i superlativ. Til slutt spiser han bare geleen fra Monolitten og kastet resten, med gråten, hjertet og brekningsrefleksen i halsen.

Forbrytelse trenger straff som er åpen for all verden, og gir nåde. Raskolnikov ble ikke lettet før han til slutt ble tatt. Men min venn ble aldri det. Han måtte leve med skammen, redselen og den evige kvalmen, og latteren fra sine venner som enn i dag kan kjøpe en Smil og slemt spørre ham om han vil ha en bit.

Regner ikke sjokolade som mat

I Anthony Burgess’ A Clockwork Orange går hovedpersonen frivillig inn i en aversjonsterapi. Alex blir festet til en stol, injisert med droger, tvunget til å se filmer med sex og vold, akkompagnert av sin favorittkomponist, Ludwig van Beethoven. Alex blir siden kvalm hver gang han hører Beethoven, og av vold.

Skam og avsky er utmerkede hindringer for inntak og utøvelse. Vår kultur trenger ikke aversjonsterapi når vi har kulturell indoktrinering som holder rent og urent på plass.

 I en undersøkelse kollega Unni Kjærnes gjorde ved Sifo, var det en ekstrem underrapportering av sjokolade. De sammenlignet med engrostallene og fant at kun en brøkdel ble rapportert, der nordmenn ellers var svært presise. Årsaken var selvfølgelig at nordmenn ikke regner sjokolade som mat og dermed noe man har «spist», men noe dritt man har puttet i seg.

Fri deg fra sjokoladeskammen

I Frankrike har de et lett måltid klokken fem som de kaller goûter, mellom déjeuner (lunsj) og diner (middag). Det består gjerne av sjokolade og brød, det er særlig for skolebarn det er litt for lang tid mellom de to måltidene.

Der er altså sjokolade en del av måltidsstrukturen og ikke ansett som godteri, men mat. Da blir det næringsrikt, med masse godstoffer for kroppen.

Jeg har her en absolusjon til landets kvinner:

Herved er sjokolade ikke lenger en belønning i det norske postlutheranske måltidsmønsteret, men mat. Du er fra nå fri fra skyld og skam og kan spise sjokolade når du vil, hvor du vil og med hvem du vil.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 27. april 2018.

Bildet viser M Foto: Kjetil Ree – Eget verk, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=62478477

Tekst: Professor Runar Døving, Institutt for markedsføring ved Høyskolen Kristiania.