Må du virkelig eie verden for å styre den?

Debatt: Kristin Undheim og Adina Broady Aasebø om bærekraftige investeringer

Kvinner eier fortsatt en brøkdel av verdens finansielle verdier. Selv i annerledeslandet Norge har norske menn 1216 milliarder mer (nærmere 60 prosent mer) i bruttoformue enn kvinner, ifølge DNB sin gripende og viktige #huninvesterer kampanje.

Det er ingen tvil om at så fundamentale skiller i eierskap mellom kjønnene gir skjevheter i makt og påvirkning og at vi alle bør kjempe for et mer likestilt samfunn.

Men er vi helt sikre på kampanjens velklingende, men bombastiske tagline: «Vi kan ikke styre verden hvis ikke vi eier den». Må vi virkelig det? Og i tilfelle, hva skal vi eie?

Å kunne disponere viktigere enn å eie

I forbrukermarkedet er eierskap gårsdagens nyheter. Vi er i ferd med å entre en æra der forbrukere verdsetter tilgang høyere enn eierskap og der den såkalte deleøkonomien blir stadig mer gjennomgripende.

Deleøkonomien har alltid vært en del av vår kultur, men teknologien endrer både måten og skalaen vi kan dele på. Vi leier ut leiligheten vår på Airbnb, bilen vår på Nabobil, henter gårsdagens brød med appen Too good to Go.

Selv klesskapet vårt legger vi ut på anbud. I vår ble Sigrun Syverud kåret til årets kvinnelige entreprenør av Innovasjon Norge med sitt Fjong; et av de første selskapene i Europa som ga folk mulighet til å leie – eller leie ut – klesplagg via en nettbasert løsning.

Med visshet om at klesindustrien er en av de mest forurensende i verden ønsket Syverud med Fjong å bidra til at vi kunne utnytte ressurser på en smartere måte.

Fjong, på samme måte som de andre deleøkonomiselskapene appellerer sterkt til bevisste forbrukere som søker nye, bedre og mer bærekraftige løsninger. Og ofte utfordrer løsningene våre veletablerte tanker om hva vi bør eie.

Hva kvinner vil

I vår materielle overflod er det ikke så underlig at fysiske ting og tang er noe av det første som møter motstand. Vi har intervjuet en stor gruppe skandinaviske kvinner om deres forhold til forbruk, og en stor andel av spesielt unge kvinner, omtaler eierskap av fysiske ting som en byrde. Vi vil ikke eie så mye, sier de, hvor mange pysjamaser og hagesakser behøver vi egentlig? Vi trenger tilgang, vi behøver å komme oss fra a til å, ikke en bil parkert i oppkjørselen.

Kvinnene forteller videre om sine utfordringer med å investere. Mange opplever å ikke ha kunnskap nok til å ta maksimalt gode valg. De peker også på at drømmen om å eie rett og slett står svakere hos dem en hos foreldregenerasjonen.

Hvis eierskap som idealmodell utfordres, og det framstår som uklart både hvorfor vi bør eie og hva vi bør eie, er det da systemet eller kvinnene som behøver å fikses?

Investeringsverden ble bygget av og for menn, på samme måte som NASA sine drakter for verdensrommet ble det.

Nytt blikk på investeringer

Kvinner kommer trolig ikke til å investere reelt mer over tid hvis vi bare fortsetter å hamre inn historier om investeringsgapet lenge nok.

Vi bør heller fokusere på hvorfor de skal eie, og gi nye løsninger på hvordan, og bidra til å besvare nye typer spørsmål: Hva er viktigheten av å investere? Hvilken betydning gir ulike investeringer? Er høyest, sterkest, mest voksende, nødvendigvis alltid best?

Hvis det finnes løsninger på globale problem som er riktige fra begynnelsen, kan vi investere i de i stedet for i selskap som «jobber for å finne mer «bærekraftige» løsninger? Kan vi investere i fellesskap, eller må eierskap handle om meg og mitt alene?

Det er noe underlig å se DNB og SHE conference gründeren krangle om hvem som eier emneknaggen «hun investerer». Krangelen går på eierskapet til ideen om eierskap.

Hva om framtidas verden ikke nødvendigvis skal eies, I hvert fall ikke alene, uten forpliktelser. Velkommen til kampen om eierskap på hashtag #hun leier, #hun deler, #hun byttehandler, #hun resirkulerer. Eller kanskje mest av alt, #hun velger.

Referanser:

Adina Broady Aasebø  og Kristin Undheim (2019): Passionistas. Women of influence. Boken baserer seg på intervjuer med mer enn 500 kvinner i intervjuet 500 kvinner i Oslo, Stockholm og København.

Denne artikkelen er publisert som debattinnlegg i Dagbladet 3. januar 2020.

Tekst: Høyskolelektor Kristin Undheim ved Høyskolen Kristiania og partner Adina Broady Aasebø i Cloud Media.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no.