Er fritid helsefarlig?

KRONIKK: Runar Døving om fritid

For hundre år siden var det vanlig å ha 50 arbeidsuker i året og mer enn femti timers arbeidsuke. Nå er vi nede i 35 timers arbeidsuke, og det er like mange fridager som arbeidsdager.

Økt fritid har vært et av de mest sentrale krav i norsk politikk, selve kjernen i arbeiderbevegelsen, med mål om bedre velferd og folkehelse. Men hvor sunn er fritiden? Blir det mer velferd, eller er fritiden først og fremst en sfære som er full av pølser, fyll, vold og latskap?

Roten til alt ondt

Samtidig som økt fritid er et uomtvistelig gode, er fravær av arbeid paradoksalt nok roten til alt ondt. Arbeidslinjen rir landet som en ureflektert mare. Det er kun gjennom arbeidet vi får våre rettigheter i Norge. Nordmenn må arbeide hele uken for å få rett til helg og lørdagsgodt. Vi må arbeide hele året for å få rett til sommerferie, og hele livet for å ha rett til pensjon. Vi har et anstrengt forhold til dualismen ytelse og nytelse, som særlig går ut over alt vi putter i oss. Det er like sosialt vanskelig å takke nei til kake eller vinglass til fest som å si ja takk til en dram tidlig mandag morgenen.

Gledesdreper

Nordmenn generelt har altså et forhold til arbeidet som gjør oss til utpregede av-og-på— vesener. Vi er asketiske til hverdags og løsslupne i fritiden. Vi smører brødskiver og spiser pellets til frokost, ordner matpakke til barna, og drikker knapt lettøl til lunsj på hverdagen.

Når fredagen kommer er vi forpliktet til å skeie ut, glede oss til vin, spiser foran TV-en og ikke bry oss det sunne og ordentlige – tvert imot. Det er ikke tilfeldig at det heter hverdagsmat, fredagspils, lørdagsgodt, søndagsfrokost og juleribbe. Å bry seg om helse i fritiden er å være gledesdreper.

Harmoni

Det er i vår ideologi og kultur en balanse mellom det gode og det onde, mellom trim og disiplin, mellom arbeid og belønning, mellom kneipp og kake. Det er denne balansen mellom ytelse og nytelse som vi tror skaper harmoni. Å arbeide for mye gir alvorlige skader. Man blir kalt «arbeidsnarkoman» og risikerer å bli «utbrent». Vi har med andre ord ikke lov til å si at vi liker å jobbe mye. Et harmonisk liv innebærer plikten til å nyte vår fritid og lade batterier i agurktid.

Det norske måltidsmønsteret er i denne strukturen nedfelt i ryggmargen. Forbruk av usunne varer som brus og pølser handler mer om anledninger enn om klasser, grupper eller trender, som bare er krusninger på arbeidslinjens grunnfjell. Det påfallende er at denne strukturelle orden har vedvart selv med den betydelige økninger i mengden fritid.

Fortjener det

I tillegg til de to motstridende sfærene arbeidstid og fritid, har vi et system av belønning som gjør at vi kan unne oss et ekstra glass vin hvis det har vært noe spesielt, eller vi kan gi barna en ekstra is hvis de har vært spesielt snille – «fordi vi fortjener det».

Vi gir barna (og ektefelle) gaver og konfekt når vi har vært ute og reist, og fyller store poser godis i Strömstad. En barnebursdag går i dag over flere dager, og antall kakedager i barnehagen bare fortsetter å øke. Og i arbeidslivet fylles alle ekstraordinære hendelser med feiring, der det serveres usunn mat og mengder alkohol.

Totalt sett har antallet fridager, unntak, og ekstraordinære feiringer overskredet antallet ordinære hverdager og arbeidsdager for de aller fleste. Det er rimelig at dette gjør noe med både kroppsmasseindeks (BMI) og alkoholismen.

Privat fritid

Fritidens privathet gjør den vanskelig å kritisere. Det er bare hverdagen som er fylt med offentlighetens overvåkende moral. Arbeidsgivere kan ta ansvar for de ansattes trim og kosthold, men ikke chipskonsumet i den private fritid. Man kan for eksempel selge brus for femti kroner literen i kiosken, uten motstand, mens melken i dagligvarebutikken blir konstant sammenlignet og overvåket.

Når nordmenn statistisk «ønsker seg mer fritid», er dette et ureflektert forhold til at man tror det gode liv skjer i fritiden. Vi tenker oss på fjellet eller en sandstrand, ikke med en pils i den ene hånden og fjernkontrollen i den andre. Det vi indirekte mener når vi svarer, er at vi er glade for at vi har arbeid. Fravær av arbeid er det bakenforliggende spøkelse i form av arbeidsløshet, og et tabu i debatten om mer fritid.

Fyll og fedme

Nå er det ikke slik at økt fritid må føre til mer fyll og fedme, man kan selvfølgelig heller ikke utlede en klar sammenheng mellom økt fritid og vold. Folk slo hverandre i hodet for hundre år siden også. Men fritid i form av belønning, som vi har dag, gir svært uheldige kulturelle utslag. Hverken helse eller arbeid må være alle tings mål, tvert imot, det er kanskje på tide å snakke mer om livskvalitet enn om livslengde.

Hva må gjøres? Det kan hende at de ekstra kilo nordmenn har påført seg selv ikke bare handler om fritidens krav til å spise usunt, men like mye handler om at man beveger seg mindre. Mitt poeng er at fordi vi forbruker mer fet mat og drikker mer alkohol og brus i fritiden, vil økt fritid i sin nåværende form føre til økt forbruk av slike varer. I et slikt perspektiv er fritiden ikke bare en onde for den arbeidsløse (som ikke har den). Fritid blir da et helsemessig problem, som i et ernæringsmessig samfunnsperspektiv burde reduseres.

Belønningssystem

Det finnes imidlertid flere andre muligheter. Når vi lever i et land som gir belønning i form av vin, kaker og pølser i fritid, er det på tide å stille spørsmålet om vi ikke bør endre vårt belønningssystem, jobbe mer eller kjempe mot hele arbeidslinjen. Det er teoretisk mulig å nyte uten å yte og yte uten å nyte. Vi kan i hvert fall endre hva som skal være belønningens innhold. Innser vi fritidens repressive og fordervende konsekvenser, kan man kanskje endre dets innhold.

Nils Christie foreslo seks dagers uke og sekstimers dag. På den måten får man de ressurssterke til å bli i byen i helgene, og hindre grisefyll. En annen idé er å innføre borgerlønn, og kanskje dermed endre forholdet mellom ytelse og belønning, og helt nye spisemønstre kan dukke opp. Kanskje kan vi spise melon på 17. mai, varm mat til hverdagens lunsj og at kanskje ett glass vin faktisk bare betyr ett glass.

Klasseskiller

Det er store klasseskiller i Norge, og disse kommer frem nettopp i ferie og fritid. Og gjennom å utdefinere politikken fra fritidssfæren med begreper som agurktid og den påståtte nødvendighet av ladning av batterier, befester man fritiden som et felles gode, mens det i praksis er mange som snarere har altfor god tid, men der den ikke er fri, fordi de ikke har råd til ferie. Ferie er ikke noe særlig for de barn som ikke har noe å gjøre, og ingenting å snakke om når de andre kommer hjem. Og tilsvarende lite gøy for de fattige voksne som ikke har råd til å gjøre noe gøy med barna.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 21. september 2010.

Foto: Fritid er en arena der nordmenn gjerne unner seg et glass. Illustrasjonsfoto. Photo by Matthieu Joannon on Unsplash.

Tekst: Professor Runar Døving, Institutt for markedsføring ved Høyskolen Kristiania.