Skap nye bilder av Tyskland
KOMMENTAR: Kai Hanno Schwind om Tyskland
Hvordan speiler en kultur seg i kunsten? Et mulig svar på dette spørsmålet kunne man oppleve da Norge var gjesteland på bokmessen i Frankfurtpå tampen av 2019. Mottoet: The Dream We Carry. Uken i Frankfurt: stappfull. Mette-Marit i Deutsche Bahns litteraturtog (punktlig), Erika Fatlands tale med et stikk til tilstedeværende Erna Solberg (kritisk), salgsrekord i bokhandelen (lukrativ) i den mye omtalte norske paviljongen (spartansk).
En tysk bekjent spurte forsiktig med hånda foran munnen: – Hvorfor henger det så mange bilder av skogdød her? Han hadde visst aldri sett norsk vinterskog før.
Ingen tvil om at tyskerne liker sitt (klisjepreget) bilde av Norge – aldri har interessen for norsk litteratur og kultur vært større. Men hvordan ser det ut andre veien?
Bilder av Tyskland
Interesserer man seg i Norge for tysk kultur forbi stereotypier som Hitler, Bratwurst, DDR og Derrick? Og hvor skal en nordmann se for å lære seg noe om Tyskland anno 2020?
For eksempel i Jenny Erpenbecks grandiose roman Aller Tage Abend (Alle dagers ende), hvor forfatteren lar sin navnløse hovedperson dø fem ganger på forskjellige tidspunkt av sitt liv; på vendepunkt til nye samfunnsepoker. En roman som, så personlig og stille som den er, likevel forteller om de store historiske transformasjonene som følger så tett på hverandre i Europa, og som samtidig avdekker enkelthendelsene som ligger stablet over hverandre, slik man også i 2019 forsøkte å minnes disse på Tysklands skjebnedag 9. november.
Noe litt mindre alvorlig? Hva med filmkomedien Toni Erdmann (Min pappa Toni Erdmann) av Maren Ade, som på en utmerket måte, fullpakket med pinlighetshumor forteller en rørende far-datter-historie, og dermed også beviser at tysk humor faktisk er dugelig for eksport; filmen vant ikke bare den europeiske filmprisen, den var i tillegg Tysklands bidrag til Oscar-utdelingen i 2017.
Tysk satire bedre enn sitt rykte
Men også de tyske tv-seriene er severdig og ikke minst tematisk mangfoldig: krim fra Weimarrepublikken i Babylon Berlin på NRK, tidsreisemysterium i Dark på Netflix og knallhard neo-nazi-satire i Familie Braun (Familien Brun på NRK).
Apropos satire: Ønsker man å lære noe om en kultur, må man finne ut av hva den harselerer med. Tysk satire er for det første bedre enn sitt rykte i utlandet, for det andre vesentlig hardere og mer kompromissløs enn det man er vant til i Norge.
Satiretidsskriftet Titanic har i årevis provosert med sine tittelbilder og satirikeren Jan Böhmermann saksøktes av Tyrkias president.
Lysten på nye fortellinger
Bare gjennom lysten på disse nye fortellingene, vitsene og motsigelsene kan en kritisk forståelse for dem oppstå, noe som den britiske historikeren Eric Hobsbawn kalte «invented traditions» (oppfunne tradisjoner) og som gir et inntrykk av hvordan et land forsøker å skape seg nye myter.
30 år etter gjenforeningen lærer også vi tyskere hverandre fortsatt å kjenne. Det er ikke enkelt. Noen ganger gjør det vondt. Det kan imidlertid også være ordentlig morsomt.
Tyskland anno 2020 jobber hardt for å etterlate et godt inntrykk i utlandet, er kulturelt sett noen ganger preget av et forhastet mindreverdighetskompleks og er fortsatt ikke helt komfortabel med sin politiske lederrolle i EU.
Alt dette og mer kan nordmenn oppdage hvis de gjør en innsats for å bli bedre kjent med det store landet med den mørke historien og den fargerike fremtiden.
Referanse:
Artikkelen er publisert som gjestekommentar på bloggen til Norsk-Tysk handelskammer 13. januar 2020.
Tekst: Førsteamanuensis Kai Hanno Schwind, Institutt for scenekunst, musikk og studio ved Høyskolen Kristiania. Schwind er medieviter og humorforsker. Han driver podkasten Tyskerne sammen med journalisten Ingrid Brekke, med tema fra politikk og kultur. Denne artikkelen er oversatt fra tysk til norsk av Hilde Bjørk.
Vi vil gjerne høre fra deg!
Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no.
