Når futen banker på

Norsk opinion er påfallende kritisk til arveavgift. Til og med Arbeiderpartiet vil ikke gjeninnføre den. Sett utenifra er den norske indignasjonen over akkurat denne type skatt interessant.

Ambivalens for å betale skatt er normalt. Men ethvert samfunn trenger dem. Hvilken type beskatning som er mest kontroversiell varierer imidlertid fra land til land.

I moderne demokratier er det enighet om at «det skal skattes for å finansiere offentlig forbruk og investeringer, og rettede overføringer til den private sektor». Politikk handler om å fordele denne formen for redistribusjon gjennom statsbudsjettet.

Store deler av skillelinjene i politikken går nettopp på hvor mye og hva slags skatter og avgifter man skal ha.

Skattens prinsipper

Adam Smith formulerte i sin tid skattenes prinsipper i fire hovedpunkter i sin berømte «Wealth of Nations»:

1) Skatten bør legges på inntekt etter evne,

2) skatten må være fast bestemt og fri for vilkårlighet,

3) skatten bør innkreves på den tid og på den måte som antas å være den mest bekvemme for skattyteren og

4) de samfunnsøkonomiske kostnadene ved å kreve inn skatten bør minimeres.

Den skal altså være mest mulig rettferdig og helst effektiv.

Skatt kan samles inn direkte fra inntekt og formue, eller indirekte gjennom avgifter av kjøp og salg av varer og tjenester, slik som moms og avgifter.

Hvor godt treffer arveavgiften?

Arveavgiften treffer godt på Smiths tre første kriterier. Med et rimelig høyt innslagspunkt vil de være etter evne og er ikke vilkårlig, og arveavgiften kan innkreves på den tid som er mest egnet for mottakeren. Men den er ineffektiv, fordi det er lett for de velstående å manøvrere overføringer før arveskifte og fordi registreringen av verdi er vanskelig.

Skatt er en naturlig interessekonflikt: Folk med eiendom vil ha mindre eiendomsskatt, høytlønte vil ikke ha progressiv inntektsskatt.

Kulturelle forskjeller

Det er også kulturelle forskjeller som kommer til syne i debatten rundt arveavgiften: Flertallet av befolkningen har jo selvfølgelig interesse av at arveavgiften er størst mulig, all den tid en liten andel av befolkningen rår over merparten av verdiene.

I vår undersøkelse viser det seg imidlertid at bare 22 prosent er enig i påstanden «Det er rettferdig at de som arver mye bør skattlegges gjennom en arveavgift», og dette selv om spørsmålet er stilt med vekt på «rettferdighet».

Arv er jo objektivt urettferdig. Man blir født med privilegier.

Sammenligne USA og Norge

Å sammenligne Norge med USA er derfor interessant, fordi forskjellene er så store både i type beskatning og indignasjonsnivået.

I USA skaper moms mye indignasjon, og prisen på varene er oppgitt uten moms for å synliggjøre skatten. Interessant nok har USA den laveste skatten på varer og tjenester blant OECD-landene med 4,7 prosent, mens Norge er på topp 10 med 12,4 prosent.

I Norge er moms langt mindre diskutert og ser ikke ut til å ha samme indignasjon, og det samtidig som vi er blant de som skattlegger varer og tjenester høyest.

En skatt som derimot skaper mindre indignasjon i USA er nettopp arveskatten. Norge er her blant de landene med minst beskatning på eiendom og arv med 1,1 prosent, mens USA er nummer seks på OECDs liste med 3,1 prosent.

I Norge er det altså omvendt. Vi godtar moms og høy inntektsskatt, mens eiendomsskatt og arveavgift møter sterk motstand. I USA virker det som et inngrep at det offentlige tar avanse av en transaksjon mellom kunde og selger. Et gjentagende argument i debatten om moms er «dobbelt beskatning», med utsagn som «Pengene er allerede skattet for!

Her hjemme, derimot, brukes dette argumentet bare på arveavgiften. Penger beskattes jo for nesten hver transaksjon.

Den familiære blindsonen

En mulig teori som kan forklare denne forskjellen er kanskje den familiære blindsonen. Norge er av antropologer karakterisert som et «husbasert samfunn». Typisk for Norge er at vi bruker hus for å skape en eksklusiv samarbeidende enhet.

Familien som gruppe manifesteres i huset som en slags moralsk person som organiserer familiens rettigheter og plikter. Og vi tar det personlig når staten griper inn i familiære anliggende. Mens moms kan tolkes som en moralsk og rettferdig straff for overforbruk.

Eiendomsskatt og arveavgift er mer rettferdig enn moms. Hvis man er så heldige at ens foreldre kjøpte hus i Oslo i stedet for på Snåsa i 1970, vil man få mange flere millioner gratis penger rett i lomma.

Det er udiskutabelt etter Piketty at arv er det som skaper og reproduserer forskjellene i landet. Slike penger burde i et samfunn med et likhetsideal være skattet som inntekt.

Det er ikke rart at folk ikke liker den skatt som rammer dem selv, men det er merkelig at nordmenn er indignert og mener det er rettferdig at eiendom og arv ikke bør beskattes.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Klassekampen 2. mars 2020.

Foto: Arveavgift skaper mer indignasjon i Norge enn i USA. Hvordan kan det ha seg? Illustrasjonsbilde. Photo by The New York Public Library on Unsplash.

Tekst: Professor Runar Døving, Institutt for markedsføring ved Høyskolen Kristiania.