Når kommunikasjon kan redde liv

KOMMENTAR: Bente Kalsnes om kommunikasjon

Forskning på kommunikasjon og særlig krisekommunikasjon viser at det er viktig å være ærlig om hva vi vet og hva vi ikke vet i krevende situasjoner som koronakrisen. Dette er ikke tiden for politisk bløffing. Folk vil stole mer på myndighetene dersom man forteller hva man ikke vet, hva man er usikre på og hva man ennå ikke kan måle.

Særlig tre råd anbefales i litteraturen om krisekommunikasjon (se for eksempel Falkheimer & Heide, 2018):

• Reager raskt – forklar hva som har skjedd. Ta kontroll før rykter og spekulasjoner sprer seg
• Vær konsistent – beskjeder fra organisasjonen bør ikke motsi hverandre.
• Vær åpen – vær tilgjengelig og åpen på hva organisasjonen vet og ikke vet.

Mye av kommunikasjonen fra både norske og internasjonale helsemyndigheter som Verdens helseorganisasjon (WHO) har vært klar og tydelig under koronakrisen. Vask hendene. Hold avstand. Vis hensyn. Host i armkroken. Ikke hamstre. Respekter karantenen. Flat ut kurven. Test, test, test!

En infodemi er løs

Et av de beste eksemplene på visualisering og formidling av komplisert informasjon på en enkel måte er presentert i en av Helsedirektoratets videoer på Facebook, basert på arbeidet til mikrobiologen Siouxsie Wiles i New Zealand og illustratøren Toby Willis. Her har de på utmerket måte illustrert hvordan sosial avstand kan påvirke og redusere koronavirusets eksponentielle vekst i befolkningen.

Samtidig er koronakrisen et eksempel på en infodemi– en tsunami av mer eller mindre pålitelig informasjon, desinformasjon, rykter og konspirasjonsteorier. Begrepet ble brukt av WHO for å beskrive den enorme informasjonsstrømmen i forbindelse med koronakrisen.

Nesten halvparten av oss har støtt på falske nyheter om koronaviruset

I en undersøkelse fra Medietilsynet kom det frem at nesten fem av ti nordmenn har støtt på falske nyheter om koronaviruset i løpet av den første uken med nasjonale tiltak knyttet til sykdommen.

I sosiale medier som Facebook, Twitter, Instagram og TikTok blir faktabasert informasjon, så vel som desinformasjon og feilinformasjon, spredt lynraskt og ukontrollert. Det er ikke uten grunn av virale kampanjer har hentet sitt navn fra epidemiologien.

Derfor er det en målsetning for Verdens helseorganisasjon å bekjempe feilinformasjon, i tillegg til å sørge for at folk er informert og handler klokt for å beskytte seg mot smitte.

Lyst på en karriere i kommunikasjon: Ta en Master i strategisk kommunikasjon

Uklar kommunikasjon om munnbind

På ett område har det vært mye uklar kommunikasjon: bruk av munnbind. Norske helsemyndigheter har sagt at friske personer ikke skal bruke munnbind. Samtidig har de sagt at syke personer kan bruke munnbind for å hindre smitte til andre. Men hvis personer kan ha korona uten å ha symptomer, hvordan kan vi vite hvem som er smittet?

Mens de fleste av rådene fra helsemyndighetene har blitt fulgt og respektert, blant annet fordi rådene har vært konsekvente og grunngitte, har kommunikasjonen rundt munnbind vært et unntak. Og mange har skaffet seg munnbind, enten ved å sy sitt eget, bestille på internett eller bruke verneutstyr fra industrien. Dersom det er mangel på smittevernutstyr til helsearbeidere som er årsaken til dette rådet, så burde det blitt kommunisert.

Norske helsemyndigheter har heller ikke kommunisert tilstrekkelig åpent om hvor mye smittervern-utstyr Norge har eller mangler. Det skaper usikkerhet og grunnlag for spekulasjoner og rykter, noe som gjorde at Faktisk gikk inn og faktasjekket påstander om munnbind som sirkulerte i sosiale medier.

Større åpenhet og tydelig kommunikasjon om munnbind er særlig viktig nå som samfunnet i større grad åpner opp.

Referanser:

Falkheimer, J. og Heide, M. (2018): Strategic Communication. An Introduction. Routledge.

Artikkelen er publisert som innlegg i Kommunikasjonsforeningens fagblogg PR-Prat 24. april 2020.

Foto: Kommunikasjon om bruk av munnbind har ikke vært klar nok, mener Bente Kalsnes. Illustrasjonsbilde av mann med munnbind. Photo by engin akyurt on Unsplash.

Tekst: Førsteamanuensis Bente Kalsnes, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.