Fortellinger om pandemi kan hjelpe oss i møtet med ulykker

ESSAY: Karl Fredrik Tangen og Lisbeth Fullu Skyberg om pandemifortellinger

Noe av det første som skjedde da koronaviruset ble betraktet som en fare for samfunnet, var at folk søkte til litteraturen. Albert Camus’ bok Pesten fra 1947 ble en global bestselger.

Fortellinger om pandemier og andre ulykker som rammer mennesker som fellesskap er sentrale i menneskehetens grunnfortellinger, så langt tilbake som det er mulig å spore dem. FN spilte på dette da de i april advarte mot at koronaen kunne skape sult av «bibelske dimensjoner».

Når pesten truer, tyr altså FN til flere tusen år gamle tekster, og folk til litteratur fra 1947. I tillegg har Dekameronen, Giovanni Boccaccios bok fra 1350 om en gruppe mennesker som trekker seg tilbake fra pesten som rammer Firenze, havnet på «alles koronavirus-leseliste». Slik er det forfedrene våre kommer med visdom til en tid preget av teknologisk overmot og besvergelser om nulltoleranse overfor det som er vanskelig.

Men kunst og kultur er heldigvis også i dag arnested for fortellinger, ikke minst for ungdom. De går inn i en tradisjon som viser verden som usikker. Kanskje forbereder dette leserne på at det kan være deres skjebne å bli offer for historiens lunefulle framferd? Kan det være nyttig for kriseberedskapen at de unge har måttet leke med tanken på hva de skulle gjort under en zombie-invasjon?

Risikoen for skuffelse

«Neste sommer finnes ikke hvis du er ung», var den empatiske meldingen helseminister Bent Høie rettet særlig mot russen denne våren. Aftenposten fulgte opp med en reportasje der de blant annet intervjuet Filip Finne Lien, som var russ i år, og som satt i isolasjon med korona i mars. Mange av våren og sommerens planer hadde gått i vasken, og han «gidder ikke ha for store forhåpninger. Hvis jeg ser frem til noe, risikerer jeg bare å bli skuffet igjen».

Våren har demonstrert at alle som tror morgendagen er trygg, kan få seg brutale overraskelser. Men kanskje livserfaring gjør at 80-åringer som har livet som innsats er bedre forberedt enn 18-åringene som mister festing de har gledet seg til hele livet. I kulturen finnes fortellinger som gjør det mulig for de unge å samle erfaringer. Slik kan de rustes og forberedes på at livet kommer med skuffelser og det som verre er.

For ungdom som har lest Sigbjørn Mostues trilogi «I morgen er alt mørkt» må effekten av koronapandemien ha vært en lettelse. I fortellingen raser verden sammen på grunn av en parasitt som først blir oppdaget i Japan og deretter gradvis sprer seg rundt i verden. Ting som har blitt tatt for gitt, «smaken av pizza og iskald cola, lyden av musikk, å være på nettet, fredagskveld med familien foran tv-en», blir borte. De smittede blir forrykte og samles i rasende horder.

YouTube som varselkanal

Hovedpersonen i den første boka, Brage, får en melding fra den litt rare Oliver, men trekker på skuldrene av nyheten Oliver lenker til, om «kanskje tusen døde» i Japan. Slik reagerte også norsk offentlighet på nyhetene i januar om «1000 smitta av farleg lungevirus» i Kina, og litt senere i januar ble folk ekstra beroliget av at skiensmannen som hadde vært i Kina likevel ikke var smittet.

Mostues beskrivelse av spredningen geografisk, hvordan infeksjonen først drukner i alle nyheter for så å dominere mediene totalt, minner sterkt om koronaens utrulling denne våren. Det går verken an å bruke Bibelen eller Camus’ fortelling for å se hvordan nyheter spres via den upålitelige kanalen YouTube. Helsevesenets forberedelse er også gjenkjennelig. Brage har en mor som er lege. Når han skjønner at parasitten vil komme til Norge, tar angsten tak: «Det begynte å gå opp for meg at jobben hennes var livsfarlig. Mamma ville stå i fronten, helt innpå de forrykte». Når parasitten kommer til Halden, har Brage fått våpenopplæring av faren sin, er klar til å kjempe for å overleve og tvinges til ekstreme handlinger.

Heldigvis er det i Norge så langt ikke noe gjenkjennelse i krigstilstanden og sammenbruddet, utover at krigsmetaforen er i flittig bruk. Men Mostue har nok av historiske erfaringer han kan bruke for å rettferdiggjøre realismen i grusomhetene han beskriver. Medbrakte smittsomme sykdommer var for eksempel den fremste dødsårsaken da Columbus fikk i gang folkemordet på urbefolkningen i Amerika. Da Cortez og de andre conquistadorene knuste Inka-riket, hadde sykdommen kopper kommet lenge før dem og gjort mye av jobben.

Pestfortellingene kommer i bølger

Fra Norges historie er nok svartedauden den mest nærliggende analogien til skadekraften hos parasitten som rammer Brages verden. I folkloren har den blant annet fått uttrykk i sagnet om Jostedalsrypa, den eneste i Jostedalen som overlevde pesten. Torill Thorstad Haugers ungdomsroman Det kom et skip til Bjørgvin i 1349 fra 1980 tar utgangspunkt i dette sagnet, og det samme gjør Anja Breiens novellefilm Vokse opp – Sagnet om Rypa i Jostedalen fra 1967. Pestfortellingene kommer i bølger, og noen år før Haugers bok, i 1976, kom den amerikansk-norske forfatteren Mary Lee med Den lange vinteren.

Den lange vinteren er rettet mot ungdom, men også litt yngre barn kan verdsette historien som starter med at den unge jenta Borghild i 1349 pleier sin døende mor. Hun og moren er de eneste gjenlevende etter at pesten har rammet den lille kystgården langt nord i Norge, og Borghild har mye å få grep om når alle rundt henne dør. Etter noen dager alene går Borghild til nabogården. Der finner hun hunden Varg. Sammen starter de en strabasiøs reise mot Trondheim, og i all død og elendighet holder hun lag med den lille gutten Aslak og treffer etter hvert den voksne Sigurd. Når katastrofen rammer familien til Borghild, har hun et referansepunkt som gjør den forståelig og enorm.

«Hun tenkte på Noas ark – på denne fortellingen om Guds vrede» … «Pesten hadde innhentet Borghilds familie, og hun fryktet den hadde utslettet alt liv i hele verden».

Her plasserer forfatteren en av de kulturelle grunnfortellingene hos den unge Borghild. Historien om flommen som utsletter nesten alt, men som åpner for nytt liv, er kjent både fra Gilgamesj, fra Mayaenes mytologi og fra jødenes urfortelling.

I kamp mot bølger og ulver leder Borghild, riktignok med hjelp fra Sigurd, både seg selv, Aslak og Varg tilbake til en ny levelig tilværelse. Kanskje var det bra at Borghild tenkte på den foretaksomme Noa, og ikke på verdens undergang. Da ville et annet bibelsk bilde vært nærliggende: Den hvite rytteren med bue fra apokalypsen i Johannes’ åpenbaring. Han går for å representere pesten, en metafor som også brukes når guden Apollo lar pestens piler drysse over de greske soldatene i Iliaden.

Immunitetens hovmod

Mostue, Hauger og Lee skriver seg inn i en sentral del av menneskets fortellertradisjoner med historier om hva som skjer når dødelige og smittsomme sykdommer bryter ned samfunn. Mostue klarer å være samtidig, som når sykdommen spres parallelt i sosiale medier og i befolkningen. Slik inviterer han til å gjøre samme poeng som epidemihistoriker Frank M. Snowden gjør i boka Epidemics and Society: Reaksjoner på og konsekvenser av epidemiene er også et resultat av samfunnet de oppstår i.

Slik er det med korona i dag, både med tanke på forholdet mellom globale produksjonskjeder og hvor fort den kunne spre seg fra Kina til Italia. Det gjelder forholdet mellom privilegier og turisme når viruset spres fra Alpene til bydel Vestre Aker, og forholdet mellom velstand og sårbarhet når viruset sprer seg til fattigere bydeler og fattigere land.

Samtidig er det likhetstrekk mellom pandemier. Spanskesyken, som herjet i 1918, kan ha drept opp mot 5% av verdens befolkning. Den rammet arbeiderklassen som bodde tett i byer hardere enn andre. Dessuten kom den overraskende på mange, for samfunnet var preget forventinger om at slike sykdommer som rammet hele befolkningen var overvunnet en gang for alle, skriver vitenskapsjournalist Laura Spinney i boka Pale Rider.

Mot slutten av 1800-tallet hadde legevitenskapen lagt bak seg en tusenårig feilaktig teori om at pestsymptomene skyldes ubalanse i kroppsvæsker. Med den nye forståelsen av bakterier og immunitet var ideen at samfunnet hadde kontroll. Denne typen tankegods fulgte de vitenskapelige framgangene på 1800-tallet. Selv om Spanskesyken burde svekket denne forståelsen, er fortsatt mye overmot fundamentert i vitenskapelige og teknologiske vyer. For eksempel om hvordan klimakrisa skal løses.

Som Titanic

De som tror de vet hvor faren kommer fra, og derfor også at de har klart å finne en løsning, framstilles som farlige av antropologen Mary Douglas og statsviter Aaron Wildavsky i boka Risk and Cultures. Vi kan ikke vite hva det er som vil true oss i neste runde. Derfor må vi være generelt forberedt på katastrofer, ikke trygge på at vi har ting under kontroll og at det finnes løsninger som får slutt på risiko, er budskapet.

Douglas og Wildavsky trekker fram skipet Titanic, som ble betraktet som bygd så sikkert at det verken var nødvendig med sikkerhetsøvelser eller livbåter til alle. Titanic er det klassiske eksemplet på hvordan forestillinger om kontroll fjerner evne til å takle kriser som dukker opp. Et annet eksempel er hvordan det brannstoppende mirakelmaterialet asbest ble brukt i vegger og tak i alle nye bygg.

En måte å betrakte fortellingene fra fortida på, er som beretninger om fortidige fenomener vi nå har kontroll over i dag. Vi vet at asbest gir kreft, og bruker det ikke mer. Da blir fortida en konkret veileder. Etter den logikken holdes humanismen og menneskeverdet oppe av at de unge reiser med hvite busser til Auschwitz. Karantenesystemet er et konkret eksempel på lærdom fra fortida som brukes med god effekt i dag. Karantenen var opprinnelig en regel for pestbeskyttelse fra Firenze vedtatt i 1377. Den krevde at skip, varer og mannskap måtte vente utenfor Venezia i 40 dager dersom det var mistanke om pest om bord.

Like mye kan fortida lære oss at vi ikke vet hvor farene kommer fra, men at de kommer i mange former, som kriger, økonomiske nedgangstider og pandemier. Dermed blir det, som Douglas og Wildavsky anbefaler, kun mulig være generelt forberedt. De kulturelle fortellingene vi viser til i denne teksten har en dobbelthet. De forteller både at vi alle er i skjebnenes hender og at vi er avhengige av våre egne hender. Fortellingene åpner for en alvorlig tankelek med livet.

I ungdomslitteraturen, i dataspill, i tegneserier og i filmer, er verden etter Den store krisa gjerne dystopisk og full av gjenger som er ute etter folk, og det virker som om den beste måten å forberede seg på, er å bli prepper. Å lære seg å jakte småvilt, å forsvare seg med hender og våpen, å lage våpen, å rense drikkevann og å drive kirurgi på seg selv. Om det er pest, bakterier, teknologi eller zombier som utløser krisa, er ødelandet resultatet.

Ødelandet

Akkurat de fortellingene har ikke gitt så mye retning til ungdom som måttet droppe kino for fredagskvelden hjemme med familien. Mange blant de unge har bytta ut spenning med nettopp det Brage savner: pizza og iskald cola, og fredagskveld med familien foran TV-en. I hvert fall de heldige som ikke var i sårbare situasjoner. Mange kan til og med ha hatt en hage å boltre seg i. Verdien i det siste er et poeng i en av de store barnebokklassikerne som tar utgangspunkt i konsekvenser av en epidemi.

I Den hemmelige hagen, Francis Hodgson Burnetts bok fra 1909, våkner den vrange, bortskjemte og forsømte Mary opp i huset til sin kolonistfamilie i India. Huset er fylt med fremmede, for både foreldre og tjenere er døde av kolera. Mary sendes til en bitter slektning på et svært gods i England. Der får hun beskjed om å ikke gå inn i den innlåste hagen, og når hun, selvfølgelig, låser seg inn, forstår leserne at løsningen for skadde sjeler finnes i kontakt med naturen.

Det er en gammel innsikt at den elva du går ned i aldri er den samme. I den moderne verden dominerer en motsatt forestilling om at mennesker endelig har fått kontroll over seg selv, samfunnet og omgivelsene.

Drømmen om full kontroll

De siste tiårene har drømmen om full kontroll ledet til en nulltolleranse-ideologi som særlig omgir de unge. Mobbing, trafikkdød, doping, kriminalitet, narkotika og graffiti skal fjernes ved ikke å tolereres. Noen ganger både effektivt og prisverdig, men ofte framstår det som besvergelser fundamentert i overmot som gir en autoritær og teknisk tilnærming til ting som har andre dynamikker. Selv om barns dødelighet har gått ned dramatisk, trafikkdød er redusert og mange sykdommer er langt mindre dødelige enn før, er verden et usikkert sted. Det er noe av grunnen til at historiene om pestens piler og den store flommen fortelles igjen og igjen.

Dannelsesfag ofres på pandemiens alter

I skyggen av koronaen har Stortinget vedtatt at høyere utdanning som leder til «relevante jobber» skal premieres. En konsekvens av dette ser ut til å bli at dannelsesfag ofres. Historie og litteraturvitenskap gir ikke kunnskap som overlapper stillingskrav for dem som ikke blir lærere eller skjønnlitterære forlagsredaktører. Utvidet er dette også en nedvurdering av den type utprøvende kunnskap om verden som kommer gjennom kunst og kultur. Blir den borte, kan folk påberope seg historieløsheten for å tære på fellesskapet.

Camilla Stoltenberg, direktør for Folkehelseinstituttet, ga i et portrettintervju i mai uttrykk for at korona bare var generalprøven for farligere virus som kan komme. Erfaringene fra koronakrisen vil inngå både i statlige beredskapsplaner og litterærere bearbeidelser. Fortellinger som kriseberedskap har sine begrensinger, for det er lettere å tenne bål om du har gjort det før enn om du bare har lest om det. Derfor må Hakkespettboka både leses og eksperimenteres med i tilfelle noe som likner dystopiene fra litteraturarven og FHI banker på døra.

Når kunnskap om menneskehetens grunnfortellinger skvises ut av en sneversynt relevansideologi blir samfunnet dårligere skodd for å både takle og finne mening i en verden som snus på hodet.

Referanse:

Artikkelen er publisert som essay i Periskop 27. juni 2020 med overskriften «Pandemifortellinger til nytte og trøst». Periskop er et tverrfaglig tidsskrift om kunst for barn og unge.

Tekst: Førstelektor Karl-Fredrik Tangen, Institutt for markedsføring ved Høyskolen Kristiania og sosiolog Lisbeth Fullu Skyberg.

Foto: Kultur kan bidra til å gjøre oss bedre rustet til å møte katastrofer. Illustrasjonsbilde. Photo by Tai’s Captures on Unsplash.