Donald Trump vil vinne valget - med hvithet
Stadig flere hvite amerikanere som har opplevd redusert kjøpekraft og sliter med å få endene til å møtes, stemmer på et parti som konsekvent forverrer denne situasjonen, skriver Ketil Raknes.
ESSAY: Ketil Raknes om amerikansk politikk
Etter at Donald Trump ble valgt som president, har amerikanske og internasjonale medier flommet over av reportasjer om USAs hvite arbeiderklasse. 66 prosent av hvite velgere uten høyere utdanning stemte på Trump i 2016.
I 2020 kommer mange av dem til å gjøre det igjen. Mens hvite velgere med høyere utdanning i USAs forsteder begynner å få nok av rasismen og inkompetansen til Trump, er hvite velgere uten høyere utdanning Trumps sanne grunnfjell.
På de siste meningsmålingene ligger støtten i denne gruppen fortsatt på godt over 60 prosent. Mye handler altså om å vinne, forstå og få kontakt med den hvite arbeiderklassen.
- Les også: Donald Trumps politiske kompass
Drevet inn i armene på Donald Trump
Til tross for at de fattigste velgerne i USA er afroamerikanere og spanskamerikanere, var det etter sist valg som oftest den hvite arbeiderklassen som ble løftet frem som økonomisk marginalisert og uskyldig offer for Trumps populisme.
Flere kommentatorer pekte også på at forakten til høyt utdannede liberalere på østkysten, har drevet disse velgerne rett i armene på Trump. Omringet av politisk korrekte eliter som snakket om interseksjonalitet og kjønnsnøytrale toaletter, hadde disse velgerne ikke noe annet valg enn å sette sin lit til en rasistisk milliardær som lovet å bringe tilbake gammel storhet.
Siden har debatten i det demokratiske partiet gått skarpt om hvordan man skal vinne tilbake denne gruppen. En av grunnene til at mange demokrater satte sin lit til Joe Biden er nettopp dette, at han er en ikke spesielt skoleflink arbeiderklassegutt fra Scranton i Pennsylvania, som vet hvordan han skal snakke med denne velgergruppen.
Velgerne er hvite
Samtidig er det noe som skurrer med teorien om at hvite velgere med lavere utdanning går til Trump bare fordi folk med høyere utdanning ikke omtaler dem med respekt i middagsselskaper. Det mest fascinerende trekket ved dagens republikanske parti er at det eneste velgerne deres har til felles, er at de er hvite, mens deres økonomiske interesser spriker i alle retninger.
Trump vant ikke bare stemmene til hvite arbeiderklassevelgere i 2016, han vant et flertall av hvite velgere i de fleste demografiske kategorier. Han fikk flertall blant hvite velgere både med og uten høyere utdanning. Han vant både hvite kvinner og menn, og blant yngre hvite og eldre hvite. Det interessante spørsmålet er hva som er limet som holder denne brokete koalisjonen sammen.
At rike hvite og vellykkede mennesker stemmer republikansk, er ikke noe mysterium. Men hva er det som får hvite arbeiderklassevelgere til å stemme på et parti som konsekvent prioriterer interessene til de aller rikeste amerikanerne gjennom massive skattelettelser og kutt i sosiale ytelser?
Merkelig allianse av rike og fattige
Denne merkelige alliansen av rike hvite og fattige hvite er temaet for boken Let them Eat Tweets: How the Right Rules in an Age of Extreme Inequality, som er skrevet av de to amerikanske statsviterne Jacob S. Hacker og Paul Pierson. Deres utgangspunkt er at partier som har en upopulær politikk, før eller senere må betale prisen for det.
De fleste arbeiderklassevelgere har det til felles at de er venstreorienterte i økonomiske spørsmål, mens de er høyreorienterte i verdispørsmål. Derfor har de fleste høyrepopulistiske partier i Europa beveget seg til venstre i økonomiske spørsmål og mener velferdsstatens goder bør være forbeholdt den innfødte befolkningen.
I USA har utviklingen vært motsatt. De siste tiårene har det republikanske partiet beveget seg i høyrepopulistisk retning i verdipolitikken, samtidig som partiet har beveget seg til høyre i den økonomiske politikken. Dette har ført til et paradoks, der stadig flere hvite amerikanere som har opplevd redusert kjøpekraft og sliter med å få endene til å møtes, stemmer på et parti som konsekvent forverrer denne situasjonen. Siden 1980-tallet har den amerikanske ulikhetsutviklingen vært ekstrem sammenlignet med andre vestlige demokratier. I dag regner man med at de rundt 200 000 rikeste familiene i USA har like mye rikdom som de 110 millioner fattigste husholdningene i USA.
De rikes parti
Denne spesielle amerikanske varianten av høyrepopulistisk retorikk og høyreorientert økonomisk politikk gir Hacker og Pierson navnet plutokratisk populisme. Plutokrati betyr at det er interessene til de rikeste som styrer samfunnet.
Forfatterne hevder at de rikeste menneskene i USA i praksis har kapret det republikanske partiet til å fremme deres økonomiske interesser, mens velgerne holdes i ånde av stadig styggere og mer konspiratoriske, rasebaserte appeller.
Denne utviklingen truer også hele det amerikanske demokratiet fordi den rike eliten ikke ser noen grunn til å stoppe denne utviklingen så lenge de får det som de vil. Eller sagt med forfatternes egne ord: «Republikanere brukte hvit identitet til å forsvare økonomisk ulikhet. De undergravde demokrati for å opprettholde plutokrati.»
Empirien Hacker og Pierson legger frem for å støtte tesen sin, er overbevisende. Mye av støyen rundt Trump kamuflerer hvor konsistent hans politikk har støttet interessene til de rikeste amerikanerne. Etter det første året med Trump ved spakene uttalte lederen i Senatet Mitch McConnell at det hadde vært «det beste året for konservative i løpet av de tretti årene jeg har vært her [i Senatet] … det beste året på alle fronter».
Da hadde Trump utnevnt rekordmange milliardærer til sin administrasjon og startet nedbyggingen av alle direktorater som hindret amerikanske bedrifter å gjøre som det passet dem. Deretter gikk de løs på å fjerne Affordable Care Act, noe som ville ha tatt helseforsikringen fra millioner av republikanske velgere, og da dette mislyktes, gjennomførte de tidenes skattekutt for amerikanske bedrifter.
Selv om man gjennom mediedekningen kan få inntrykk av at det er mange rike liberalere i USA, minner Hacker og Pierson om at republikanerne alltid har vært, og fortsatt er, de rikes parti. På Forbes’ liste over de 100 rikeste amerikanerne har to tredjedeler gitt penger til republikanerne eller konservative saker. Selv om rikingene i Silicon Valley er liberalere i verdispørsmål, var de begeistret for skattekuttene til Trump-administrasjonen. Jo rikere du er, jo større er ønsket om skattekutt og mindre statsinnblanding. Den plutokratiske agendaen har derfor tverrpolitisk støtte blant USAs superrike.
Flytter oppmerksomheten
De fleste amerikanere er ikke for skatteletter til de rike. De ønsker seg en rimelig helseforsikring. Derfor må plutokratene flytte velgernes oppmerksomhet et annet sted enn til plutokratenes upopulære økonomiske politikk. Dette gjøres ved å outsource jobben med å piske opp velgerne til såkalte «outrage groups», som den kristenkonservative bevegelsen, National Rifle Association og høyreorienterte medier som Fox News. Trumps retorikk var helt normalisert i disse miljøene før Trump entret scenen i 2016.
De kristenkonservative var overbevist om at USA ville forfalle moralsk dersom demokratene fikk makten, våpentilhengerne trodde de ville bli fratatt våpnene sine, og Fox News hadde allerede lenge holdt varm ideen om at Obama ikke var ekte amerikaner. Allerede i 2009 påsto talkshowverten Glenn Beck at Barack Obama var rasist og led av «et dyptliggende hat for hvite folk eller den hvite kulturen».
Det som holder denne koalisjonen sammen, er forestillingen om hvithetens overlegne plass i det amerikanske samfunnet. Denne forestillingen er like gammel som USA selv, men har alltid vært politisk effektiv. Trumps lovnad til fattige amerikanere er ikke så veldig forskjellig fra det sørstatssenatoren John C. Calhoun lovet fattige hvite arbeidere i sørstatene i 1849, under slaveriet: «Med oss er de to store inndelingene i samfunnet ikke de rike og fattige, men hvite og svarte; og alle de førstnevnte, de fattige så vel som de rike, tilhører overklassen og er respektert og behandlet som like.» Den amerikanske arbeiderklassens tragedie er at den etniske identiteten alltid har vært viktigere enn klasseidentiteten.
Hvithetens verdi
Denne dypt rotfestede tankegangen om hvithetens verdi gir de mest absurde utslag på individnivå. I boken Dying of Whiteness: How the Politics of Racial Resentment is Killing Americas Heartland drar psykiateren Jonathan M. Metzl rundt i sørstatene. Ifølge hans beregninger bidrar våpenpolitikken til økte selvmordsrater blant hvite menn, og helsepolitikken bidrar til mange unødvendige dødsfall. Psykiateren forsøker å forstå hvorfor så mange hvite velgere stemmer for en politikk som i praksis tar livet av dem selv.
En dag tar forfatteren taxi i Tennessee, og sjåføren Trevor har fått leverbetennelse etter langvarig alkoholmisbruk. Hadde han bodd i nabostaten Kentucky, som har vedtatt Affordable Care Act, kunne Trevor kvalifisert for levertransplantasjon. Da Metzl spør Trevor om han synes dette er dumt, kommer svaret kontant: «Ain’t no way I would support Obamacare or sign up for it … I would rather die … In any case no way I wan’t my tax dollars paying for Mexicans or welfare queens.»
Trevor ønsker heller å dø enn å miste sin plass i det rasemessige hierarkiet. I 2020 vil mange hvite velgere følge ham på den kamikazeferden.
Referanser:
- Jacob S. Hacker og Paul Pierson(2020): Let them Eat Tweets: How the Right Rules in an Age of Extreme Inequality. Liverlight.
- Jonathan M. Metzl (2019). Dying of Whiteness: How the Politics of Racial Resentment is Killing Americas Heartland. Basic Books.
Denne artikkelen er først publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 11. september 2020.
Tekst: Doktorgradsstipendiat Ketil Raknes, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.
Foto: USA går til valg. Mye handler om å vinne, forstå og få kontakt med den hvite arbeiderklassen, skriver Ketil Raknes. Illustrasjonsbilde fra New York. Photo by ben o’bro on Unsplash.
