Lesing er en truet aktivitet
KOMMENTAR: Kari J. Spjeldnæs om å lese
Tanken var overraskende. Tenk om alt jeg har tatt for gitt, likevel ikke gjelder? Tenk om menneskenes befatning med bokstaver og bøker viser seg å bli en parentes i historien, avløst av digital multimedial oppkobling. Litteratur er ikke naturgitt og nødvendig for eksistensen som luft og vann, selv der den inngår i livets grunnmur.
Jeg har vært en storleser så lenge jeg kan huske, og jeg har aldri tvilt på bøkenes betydning. For meg har det alltid gitt stor mening å få arbeide frem bøker, slik at de når ut og får lesere.
Jeg har vært del av et gigantisk folkeopplysningsprosjekt som bygger kunnskap, skaper erkjennelse og gir opplevelser som betyr noe både for den enkelte og for storsamfunnet. Bøkene representerer en ukuelig kraft når de blir lest.
Tanken slo meg: Er lesing på vei ut?
For meg har det vært en selvsagt sannhet. Det var først da jeg ganske nylig satte meg fore å skrive en bok om lesing, altså det å lese, at tanken slo meg: Kanskje er dette en aktivitet på vei ut?
Jeg leser mye, mannen min leser trolig enda mer. Men hva med våre barns barn, vil de oppleve hva det er å fordype seg i en bok?
Uroen over hva som skjer i skolen når bøker byttes ut med brett brer om seg. Men det var ikke bekymring over skjermer i skolen som utløste min skrivetrang, kanskje fordi store barn gjør akkurat den problemstillingen mindre presserende i mitt dagligliv.
Foranledningen var en fornemmelse av uro over at bøkene syntes å havne litt i bakleksa – også for meg! Jeg kjente vemod over at lesingen er i ferd med å tape posisjon i mylderet av medier som kontinuerlig kjemper om oppmerksomheten.
Og jeg registrerte hvordan min egen hånd stadig vekk, oftere og oftere, søkte mobilen for å sjekke oppdateringer jeg slett ikke trengte. Jeg fikk en vag idé om at boklesingen, hvis verdi og betydning jeg tidligere bare har tatt for gitt, trenger opplysning og omtanke.
Min digitale detoxprosess
Da jeg sluttet i jobben som direktør i Aschehoug etter over tretti års arbeid i norsk bokbransje, fikk jeg plutselig tid til å lese på en annen måte.
Gradvis, i det som kanskje kan beskrives som min egen digitale detoxprosess, sank erkjennelsen inn: Konsentrert, sammenhengende lesing av lengre tekster er en utsatt virksomhet i vår tid. Ikke bare for meg, men for alle.
Spørsmålet er selvsagt om det gjør noe fra eller til. Jeg har grublet, lest meg opp på forskningslitteraturen, lest bøker jeg er glad i om igjen og er overbevist om at svaret er ja.
Tenk om…
Godt ut i arbeidet med boken Lese. En liten bok om store opplevelser slo en vanvittig tanke ned i meg: Tenk om vi ikke lenger vil ha evnen til å fortape oss i en roman. Tenk om skolen ikke gir leseopplæring, fordi alt som trengs er å se og lytte, og klokskap blir det samme som å velge de beste ordene til Googles søkefelt. Tenk om …
Det er så lett å tenke at å lese er noe vi lærer på skolen – og så kan vi det bare, de aller fleste av oss. Leseforskerne dokumenterer og kommenterer tørt at vi leser stadig mer, i stadig kortere tekster. Men skal vi virkelig hente mening ut av det vi leser, må vi tåle at lesingen krever noe av oss. Lesing setter ordentlige spor først når vi involverer egne tanker og erfaringer i det vi leser. Og det er nettopp det som gjør lesingen så fabelaktig.
For at svarte tegn på hvit bunn skal gi mening, tilfører vi ordene egne bilder og fyller ut for alt som ikke står. Den leste teksten skapes i tett samarbeid med leseren selv, dermed blir hver lesing ulik, enhver lesing blir unik.
Å lese er også å lære
Mange er opptatt av barn og bøker, heldigvis! Barn som lærer å lese, lærer også å lære. Leseopplæringen i tidlige skoleår er avgjørende for hjernens utvikling og kapasitet til senere læring. Mange engasjerer seg særskilt i å lokke unge gutter til bøkene fordi de er de første til å falle fra. Godt er det!
Litteratur er en motorvei til andre menneskers erfaringer, og leserne får bedre grunnlag for å forstå andre og sette seg i andres sted. Men vi må ikke glemme at gjennom titusener av år har mennesker lært ved å herme etter andre. Vi kan ikke tro at barn blir storlesere om de sjelden eller aldri ser voksne som leser.
På lag med fremtiden
Skjermer, apper og digitale duppedingser byr på en fabelaktig verden av opplevelser og opplysning og effektiviserer oppgaver vi gjerne delegerer bort. Den digitale utviklingen skaper muligheter vi knapt kunne drømt om for noen tiår siden.
Men skal vi være på lag med fremtiden må vi også sørge for å bringe videre det beste vi har: Evnen til å konsentrere oss om én ting av gangen, til å fordype oss i bøker, til å tre inn i andres liv gjennom litteraturen, kan fint kombineres med skjermenes eldorado, om vi bare passer litt på.
Teknologien spiser seg inn på hjernens domene
Det har altså gått opp for meg at vi ikke kan ta fremtidens lesing for gitt. Søkemotorene tråler all verdens tekst og produserer formidable resultater. Ved hjelp av kunstig intelligens blir maskinene stadig dyktigere til å produsere og vurdere tekst.
Teknologien spiser seg inn på hjernens domene. Hvordan kan vi tro at det ikke vil påvirke fremtidens kunnskapsproduksjon og litteratur, læring og utvikling?
Marshall McLuhan skrev om dette allerede før internett. Det var først da jeg fordypet meg for å skrive bok at jeg tok inn over meg at science fiction-aktige beskrivelser av et samfunn der det å lese ikke er en ubestridelig kvalitet kan tilhøre en helt realistisk fremtid – og ikke fiksjonen.
Skimtet et paradigmeskifte
Plutselig er det mulig å se for seg en tilværelse der lesing av sammenhengende tekst ikke lenger er en forutsetning for læring og utvikling, for arbeid og levebrød – og i hvert fall ikke for underholdning og erkjennelse. Parallelt med at jeg leste meg opp på hjerne- og leseforskning, skimtet jeg et paradigmeskifte, som om vi kan klare oss uten nedskrevne fortellinger.
Plutselig var det som om alt som teller, er det som kan reduseres til binære motsetninger: 1–0. En verden der bøker ikke lenger betyr noe, fremsto med ett som en mulighet. Historiens hjul spinner videre – raskere og mer fristende enn tidligere generasjoners farkost for tanken: Gigaprosessor mot bokblokk, skjerm med 1,3 millioner piksler mot små svarte bokstaver på papir.
Manifest for lesere
Vi står ved et veiskille. Hvis vi vil at våre barnebarn skal lese, at mennesket som art skal være et lesende vesen, så må vi gjøre noe nå. Bøker trenger bekreftelse i form av bruk. Å lese er en handling som må holdes i hevd. Konsentrasjon om bøkene trenger et aktivt forsvar. Et leseforsvar består av mange små demonstrasjoner hver eneste dag, hvor som helst og når som helst. Vi voksne må lese så det synes.
Men skal leseforsvaret virke på lang sikt, må også barn få lov til å lese så de forstår og vi må verne om konsentrasjonen som skal til. Vi må bygge leseterskelen ned og drive leselysten opp for så mange som mulig, uavhengig av alder.
Selv er jeg kommet til at det er på tide med et aldri så lite manifest, Leserens uhøytidelige manifest:
- Jeg leser og stopper tiden.
- Jeg leser og er selv skapende.
- Jeg leser og stimulerer hjernen.
- Jeg leser og godtar at jeg glemmer.
- Jeg leser og kan selv bestemme tempo.
- Jeg leser, får flere ord og rikere språk.
- Jeg leser og får mer å snakke om.
- Jeg leser og forstår mer.
- Jeg leser og får det bedre.
- Jeg leser best når jeg sitter godt.
Referanser:
Spjeldnæs, Kari J. (2020): Lese. En liten bok om store opplevelser. Aschehoug.
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 11. september 2020.
Tekst: Stipendiat Kari J. Spjeldnæs, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania der hun er tilknyttet forskningsprosjektet «Intrusive media, ambivalent users, digital detox (Digitox)». Spjeldnæs har tidligere vært forlagsdirektør i Aschehoug.
Foto: Hvis vi vil at våre barnebarn skal lese, så må vi gjøre noe nå. Illustrasjonsbilde. Photo by Ben White on Unsplash.
