Idrettens politiske veiskille

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: politikk og idrett

Tradisjonelt har Den internasjonale olympiske komite (IOC) tviholdt på regel 50 i Det olympiske charter, den olympiske bevegelses styringsdokument og verdigrunnlag. Regelen innebærer at idretten ikke skal brukes til politiske eller ideologiske markeringer av noe slag.

Selv ikke staters åpenbare bruk av idrettsarrangementer som middel til å pynte på imaget sitt internasjonalt har utløst noen større strukturelle endringer i de store idrettsorganisasjonene som FIFA og Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF).

Men i kjølvannet av en rekke politivoldsaker i USA og Black Lives Matter-kampanjen sprer nå engasjementet seg mot urett blant utøvere, klubber og forbund over hele verden.

• Les også: Sportsvasker frynsete rykte

Knyttnever som symbol

Det at idrettsutøvere engasjerer seg, er gammelt nytt. Knyttnevene til de amerikanske friidrettsutøverne Tommie Smith og John Carlos under Mexico-OL i 1968 ble verdenskjente symboler på at idrett ikke er fristilt fra rasisme og samfunnet ellers.

Like lenge har forskningen på dette påvist at idrett og politikk flettes i hverandre i praksis. Omtrent samtidig med knyttnevene ble The Olympic Project for Human Rights etablert, med sosiologiprofessor ved Berkeley-universitetet Harry Edwards som primus motor.

Likevel har IOC og andre idrettsorganisasjoner hele tiden henvist til sitt nøytralitetsprinsipp. I sin nyttårstale 2020 sa IOC-president Thomas Bach at OL «ikke er, og aldri må bli, en plattform til å fremme politiske eller andre potensielt splittende mål.»

Videre sa han at «vi står stødig imot den voksende politiseringen av idrett fordi det er den eneste måten vi kan nå vår visjon om å forene verden i fredelig konkurranse.»

• Les også: Slik kom Marit Bjørgen tilbake på vinnersporet

Misvisende nøytralitet

Engasjementet vi ser nå, virker imidlertid å være av en helt annen type enn tidligere. Det er mer systematisk og involverer topputøvere i en rekke forskjellige idretter.

Mediene skriver langt mer om det enn tidligere. For eksempel skrev TIME Magazine den 25. juni 2020 at «Athletes Across the World Embrace Activism in this Moment». Derfor er det, som jeg har vist i tidligere forskning, enda mer misvisende av idrettsorganisasjonene å bruke et nøytralitetsprinsipp nå enn før som ikke er nøytralt.

Hva IOC kan gjøre

Spørsmålet er hva som er alternativet for IOC og andre? I en kommende studie foreslår jeg at de store idrettsorganisasjonene faktisk må bruke de politiske betingelsene som ligger i deres allerede etablerte støtte til menneskerettighetene.

Selv om menneskerettigheter ofte forklares som noe universelt og altomfattende, er de i realiteten helt avhengig av å praktiseres til gitte tider og konkrete steder for å ha noen verdi.

Min kommende studie viser imidlertid at begreper som «menneskerettigheter», «verdighet» og «ikke-diskriminering», som ofte gjenfinnes i for eksempel IOCs dokumenter, går om hverandre. Det gjør det vanskelig for idrettsarrangører å anvende dem i praktisk rettighetsarbeid, til tross for at IOC krever at kommende OL-arrangører skal ha en plan for dette.

Rydd opp i begrepene

Rådet til IOCs og andre idrettsorganisasjoners lederskap er derfor todelt: rydd opp i begrepsbruken, og benytt deretter den tydeliggjorte posisjonen til å aktivt definere forholdet mellom idrett og politikk.

Det innebærer å gå i dialog med politisk aktive utøvere og arrangører, for eksempel ved å opprette en rådgivende komité slik de allerede har gjort på temaet menneskerettigheter.

Hvis ikke IOC som en av verdens mektigste idrettsorganisasjoner tar initiativ her, risikerer idrettsorganisasjoner og politisk aktive i idretten å snakke forbi hverandre helt til OL åpner i Tokyo, den 23. juli 2021. Og da er det for sent.

Referanser:

• Næss, H.E.: In pursuit of clarity: A critique of sports governing bodies’ conceptual inconsistency in human rights work. Akseptert for publisering i Nordic Journal of Human Rights.
• Næss, H.E. (2018) The Neutrality Myth: Why International Sport Associations and politics are inseparable. Journal of the Philosophy of Sport, 45(2), 144-160. DOI: https://doi.org/10.1080/00948705.2018.1479190

Denne formidlingsartikkelen er skrevet spesielt for Kunnskap Kristiania, og første gang publisert 6. oktober 2020.

Tekst: Førsteamanuensis Hans Erik Næss, Institutt for ledelse og organisasjon ved Høyskolen Kristiania.