Hva kan vi lære av såpeoperaen om den nye sjefen i oljefondet?

KOMMENTAR: Bent Sofus Tranøy om Norges Bank

Å gi en institusjon autonomi er å vise den tillit. Tillit bør man helst gjøre seg fortjent til.

I saken om Nicolai Tangen har Norges Bank knapt tatt ett eneste stødig skritt. I tillegg er teorien som begrunner sentralbankens selvstendighet avleggs.

• Les også: Jakten på politisk suksess

• Hvordan skal Statens pensjonsfond utland, populært omtalt som oljefondet, som et etisk fond, forholde seg til skatteparadiser og aggressiv skatteplanlegging i en verden der slikt blir mer vanlig?
• Hvorfor sa Norges Bank og Tangen selv tidlig i prosessen at alle bånd mellom Tangen og hans forvaltningsselskap var brutt når de faktisk ikke var det?
• Hvorfor hadde ikke sentralbanken avklart alle forhold rundt Tangens formue før den undertegnet en bindende kontrakt med ham?
• Kan Sentralbanken endre personalreglementet sitt slik at sjefen selv får unntak for regler som gjelder alle andre?
• Hvor alvorlig er det at sentralbanken bryter egne retningslinjer i sin iver etter å få tak i mannen de vil ha?
• Bør en finansminister bestille utredninger fra det samme kontoret som rett før hjalp Tangen med spørsmål om kontrakten?

• Les også: Kunnskap Kristiania 2020/2021 (E-magasin)

Surrete prosess fikk lykkelig utgang

Listen er noe nær endeløs. Og kanskje viktigst av alt, spørsmålet som rammer inn alle de andre: Hvorfor ble det slått alarm om rettstaten og grunnloven da Stortinget etter hvert ville engasjere seg i det som utviklet seg til en av de mest surrete prosessene i norsk konstitusjonell historie?

At saken fikk et lykkelig utfall, på fallrepet, rett før Tangen skulle tiltre stillingen, kan vi først og fremst takke Julie Brodtkorp og resten av sentralbankens representantskap for. De holdt hodet kaldt og saken varm ved å stille skarpe, viktige og saklige spørsmål som krevde svar.

Samtidig tapte representantskapet aldri forståelsen for egen rolle av syne. Til slutt måtte en famlende finansminister ta et siste møte med sentralbanksjefen. Det viste seg at Tangen hadde så lyst på jobben at han likevel ville selge seg ut av de investeringene som kunne ha skapt interessekonflikter.

• Les også: Oljefondets risikable pengejakt

Hvorfor kan ikke Norges Bank instrueres?

Hvordan havnet vi her?Hvorfor ble det en så lang og vanskelig diskusjon om hva våre folkevalgte skulle få lov til å mene noe om – og viktigere – gjøre noe med? Og det til tross for mange åpenbare og noen ganske grove feiltrinn fra sentralbankledelsens sin side. Hvorfor har vi en lov som sier at sentralbanken ikke kan instrueres?

I debatten er Norges Banks posisjon blitt sammenlignet med domstolene og høyesterett. Det er langt på vei en misvisende sammenligning.

Domstolenes uavhengighet er forankret i grunnleggende liberale prinsipper. Det handler om maktfordeling og beskyttelse mot vilkårlig (politisk) maktbruk. Begrunnelsen for å gi sentralbanker autonomi er på sin side forankret i ren pragmatisme. Man har trodd at det gir god økonomisk styring.

• Les også: Oljefondets politiske risiko

Ideen om uavhengige sentralbanker

Den norske sentralbanken har i praksis vært uavhengig siden 2001, og i fjor fikk vi en lov som ytterligere understreket dette. Vi var litt sent ute. Ideen om uavhengige sentralbanker ble moderne allerede mot slutten av 80-tallet.

Bakgrunnen var todelt. For det første var verdensøkonomien på vei ut av en periode der inflasjon stod øverst på den økonomisk-politiske dagsorden. Vest-Tyskland hadde uavhengig sentralbank og det beste rullebladet med hensyn til å tøyle inflasjon.

For det andre leverte den såkalte rasjonelle forventninger (rational expectations) -skolen i økonomi en teoretisk begrunnelse. Enkelt sagt går denne som følger.

1. Inflasjon er det eneste problemet politikken må håndtere. Resten tar markedet seg best av.
2. Politikere vil blåse i denne innsikten ved å inflatere økonomien før valg.
3. Fordi aktørene drives av rasjonelle forventinger vil de gjennomskue politikerens spill og be om lønnskompensasjon i forkant, slik drives inflasjonen oppover.
4. Derfor må pengepolitikken styres av en uavhengig aktør som er beskyttet ved lov.

Spørsmål om demokratisk kontroll

Inflasjon er knapt et problem lengre. De mest presserende økonomiske problemene i verden i dag er ulikhet, svak etterspørsel, finansiell ustabilitet og miljøkrisen. Dette har ført verdens ledende sentralbanker inn et helt nytt landskap der de pumper penger inn i både stater, banker og selskaper.

Bør det gjøres uten demokratisk kontroll?, er spørsmålet som stilles uti verden nå.  

Teorien som begrunnet sentralbankens uavhengighet, er sterkt svekket. Og man må være en helt spesiell type økonom for fortsatt å tro på at aktørene har rasjonelle forventninger. En tilhørende idé om at finansmarkeder normalt vil være stabile er også helt parkert.

At det politiske systemet kan bedrive overbudspolitikk er imidlertid temmelig nær sannheten.

• Les også: Styrket militærmakt øker sjansen for statskupp

Rentevåpen kan disiplinere politikerne

Derfor har det norske regimet Stoltenberg designet i 2001 vist seg å fungere ganske bra. Sentralbanken har rentevåpenet og kan disiplinere politikere som ikke følger handlingsregelen ved å true med upopulære renteøkninger.

Men betyr det at Norges Bank bør få ture fram som den vil når det skal ansettes ny sjef for pensjonsfondet? Det er ikke noe i argumentasjonen for uavhengighet i pengepolitikken som tilsier det. Da finansdepartementet i 1990 foreslo at fondet skulle ligge i Norges bank var det den unike kombinasjonen av kunnskaper om god forvaltningsskikk på den ene siden og valutamarkeder på den andre som var utslagsgivende.

Hvis saken om ansettelsen av Nicolai Tangen er representativ, er det en indikasjon på at 19 år med reell uavhengighet og 23 år med stort sett vellykket aksjeforvaltning har tæret hardt på Bankens fornemmelse for god forvaltningsskikk.

Referanse:

Denne artikkelen er skrevet for Kunnskap Kristiania og første gang publisert 12.november 2020.

Kunnskap Kristiania er et digitalt kunnskapsmagasin fra Høyskolen Kristiania som publiserer nytt om forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og aktuell samfunnsdebatt.

Tekst: Professor Bent Sofus Tranøy, Institutt for Institutt for ledelse og organisasjon ved Høyskolen Kristiania. Instituttet er en del av avdeling for kommunikasjon, ledelse og markedsføring.

Foto: I saken om ansettelsen av Nicolai Tangen som ny sjef i Oljefondet har Norges Bank knapt tatt ett eneste stødig skritt, skriver professor Bent Sofus Tranøy. Foto: Tony Colli, Norges Bank Investment Management (NBIM).