Suksessfaktorer i digital undervisning

Jeg kravler ned skrenten bortenfor Drøbak by, til fjordkanten hvor man best ser kanonene til Oscarsborg som senket Blücher natt til 9. april 1940. I stiv kuling plasserer jeg mobilen på en steinknaus og gjør tre korte opptak om hvordan tyskerne bygget flyplasser og jernbaner etter invasjonen. Videoen har et klart formål. Den skal oppsummere pensum som jeg ikke har tid til i undervisningsøktene, og den skal stimulere til studentenes egne undersøkelser og artikler om etterkrigstiden. Der og da, ved fjordkanten, skjønner jeg for alvor at min undervisning aldri kommer til å bli den samme igjen.

Jeg er en av oss som utelukkende har hatt digital undervisning siden mars fjor, kun avbrutt av en fysisk samling i høst i et smittesikkert auditorium, da en gjest ønsket å se journalistikkstudentene mine inn i øynene. Med munnbund på alle sammen.

Øyekontakt er kanskje også en av de viktigste suksessfaktorene når undervisningen går digitalt. For meg innebærer det at jeg ser rett inn i kamera, har min fulle konsentrasjon på studentene, og eventuelt deres ansiktsutrykk. Jeg oppmuntrer til dialog gjennom spørsmål og svar, diskusjoner, og gruppearbeid i breakoutrooms hvor jeg som underviser går fra gruppe til gruppe og passer på læringsutbyttet. Hvert eneste minutt en student får i breakoutrooms øker også muligheten for at en student har kamera på når hen kommer tilbake til hovedrommet. Det har jeg forskningsmessig fått bevist for meg selv denne våren. Og så viktigheten av verktøy som Menti, da, for å holde studentene skjerpet og involvert hele veien.

Siden januar har jeg utelukkende brukt Menti som presentasjons- og aktivitetsverktøy i øktene. Først fordi jeg trengte å gjøre ting annerledes. Jeg var kanskje ikke den eneste underviseren som var helt nedslitt da juleferien kom. Om jeg skulle holde ut et halvår til, så trengte jeg påfyll. Juleferien ble brukt til å lese omtrent alt jeg kom over om digital undervisning  både i Norge og utlandet.

Oppsummerer jeg alt det jeg har lest og sett så langt, så handler det om variasjon, variasjon, variasjon. Mer enn det vi kanskje tror studentene orker. Med dette som bakgrunn bestemte jeg meg for å bryte regler og vaner for hvordan man som underviser gjør ting da jeg startet faget Publisering for førsteårs journalistikkstudenter i januar i år. I en måned skulle jeg utsette dem for mye av det jeg hadde lært selv om digital undervisning:

1. Forberedelser

I en detaljert progresjonsplan kommunisert studentene to uker før faget startet, lagde jeg en egen kolonne med hvilke forberedelser studentene måtte gjøre før de digitale undervisningsøktene. Dette kunne være å se en introduksjonsvideo og skrive minst ett spørsmål til diskusjon, lese to pensumkapitler og få menti-spørsmål om dem, eller at de måtte bruke pensum for å løse dilemmaer i grupper og med meg om alt fra publiseringsetikk til arbeid ed å tegne ut gode avis-sider på bakepapir hjemme hos seg selv. En av tre studenter i faget hadde gjort forberedelsene til første økt. Dette bedret seg underveis da de skjønte verdien av forberedelsene. Læringspunkt: Krever du forberedelser av studentene så må det de har gjort følges opp i økten.

 2. Dialog

Å være ledestjernen med tre timers monolog i en økt må aldri skje igjen. Selv om du er aldri så god til å fortelle historier. Dialog, deltakelse og aktiv mobilisering fra underviser er nødvendig. Det krever god planlegging, men man får igjen enten det er store klasser (med bruk av menti eller annet som responsverktøy) eller i for eksempel nøye utvalgte dilemmaer.

Slik kan en tretimersøkt fort inneholde en innledende gruppediskusjon eller undersøkelse om forberedelser, en times forelesning, gruppearbeid i breakoutrooms med ferdig innspilte videoinnledninger, felles diskusjon og oppsummering til slutt. Men jeg oppdaget også at studentene hadde det bedre og lærte bedre når studenten ble delt inn i tre klasser med totimersøkter i stedet. Mindre grupper, kortere tid, mer læring.

 3. Læringsutbytte

Må sjekkes under og etter hver økt. Det ligger mye verdi i tilbakemeldingene fra studentene. Vi oppdager hvor fort studentene mister tråden, om de har lagt merke til det vi mener var hovedpoenget eller digresjonene våre. Å be studentene oppsummere, reflektere og også vurdere undervisningen gir gull. 

Faget Publisering har tradisjonelt vært et av de mest krevende for journalistikkstudentene fordi det rommer både mye teori og praktisk opplæring. Men i år var det kun en håndfull av over femti studenter som måtte konte eksamen. Flere av disse hadde også lav tilstedeværelse i øktene, og så heller ikke opptakene.

 I ettertid åpner erfaringene fra et år med digital undervisning opp for spørsmål om organisering av timeplaner og økter fremover, om faktorbruken for lærere, om tilgang, opplæring og bruk av ulike presentasjons- og responsverktøy både i fysisk og digital undervisning. Når det viktigste kanskje er å sikre at studentene lærer og oppnår bedre resultater, bør vi ikke da som lærere eksperimentere mer?