Skapte nye forbindelser mellom sang, dans og skuespill

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Innovasjon i kunstfag

“Hvordan går det med henne nå?” “Akkurat, det er litt rart, for i sist time da vi hadde skuespill, jobbet vi med akkurat det. Kanskje du skal minne henne på det?” “Å! Det skulle vært så spennende å kikke inn i dine timer- det du gjør der høres så nyttig og relevant ut!”.

Slik gikk samtalene på personalrommet mellom sangpedagoger, dansepedagoger og skuespillpedagoger som underviser bachelorstudenter i musikkteater. Gode, produktive, faglige samtaler kretset rundt studenter, klasser og ulike metodiske opplegg.

Samtalene var preget av en felles interesse for studentenes utvikling og hvordan de kunne “knekke kodene” i de ulike disiplinene. Det tverrfaglige samarbeidet ble stadig styrket, på lærerværelset.

• Les også: Å tørre i dans

Rev seg i håret

Utenfor lærerværelset var studieplanen tradisjonelt delt opp i enfaglige danse-, sang-, stemme- og skuespilltimer. Pedagogene rev seg i håret over at studentene måtte “oversette” mellom de tre ferdighetsfagene. Misforståelser måtte stadig oppklares på lærerværelset; “Å!? Sa han det!? Da har han misforstått, det jeg mente var.....”

Hver vår ble semesteret avsluttet med en produksjon der studentene skulle sy sammen disiplinene til en musikkteaterforestilling, vise sine ferdigheter som en «triple threat» (trippel trussel); en utøver som behersker sang, dans og skuespill på samme tid.

I praksis forsøkte vi pedagogene å undervise studentene i tre ulike bachelorgrader samtidig, ni år ble forsøkt presset inn på tre. Timeplanen var smekkfull, og studentene hadde liten tid til egenarbeid og refleksjon.

Det var en dragkamp om deres oppmerksomhet. Kreativiteten, samarbeidsviljen og engasjementet fra lærerværelset måtte komme studentene til gode; studieplanen måtte endres.

• Les også: Drømmen om strømmen 

Måtte ut av skyttergravene

I desember 2017 startet ledelsen arbeidet med å revidere den gamle studieplanen. Det første formelle møtet ble en bekreftelse på en god dialog kollegaene imellom. Hovedspørsmålene var: Hva trenger studentene mer av, og hva kan de klare seg uten? Hvordan skal grunnutdanningen i musikkteater se ut? Hvordan skape et bærekraftig grunnlag for flere «thriple threats»?

Når gode ideer og uforpliktende dialog skulle konkretiseres inn i en ny studieplan, oppdaget pedagogene at de ikke var så enige som de i utgangspunktet trodde de var.

Vi endte i skyttergravene og forsvarte våre enfaglige utgangspunkt: «Dette er avgjørende i mitt fag!» «De MÅ ha..» «De kan ikke klare seg uten...». Derfra kom vi ingen vei, timeplanen kom ikke til å gå opp nå heller, og ledelsen tvang oss til å ofre noe.

Det var smertefullt å skulle gi avkall på elementer i grunntreningen som vi mente var viktige byggesteiner i våre fag. Men kunne ofrene vi gjorde, frigjøre tid til noe annet? Noe som i lengden var mer essensielt og bærekraftig for studentene? Vi måtte ut av skyttergravene og inn i samarbeid om det vi kalte det skraverte feltet.

• Les også:Å gjøre dansen til sin

Jakten på det skraverte feltet

Musikkteaterutdannelsen i Norge er relativt ung (Bårdar Akademiet startet den første fagutdannelsen i 1996) og tradisjonelt blir musikkteater undervist i siloer og i tre separate disipliner. Det er ofte et gap og manglende forbindelser mellom fagene, noe vi til stadighet hadde erfart.

Vi var enige om at studentene trengte gode grunnleggende ferdigheter i alle de tre disiplinene, men hvordan kunne vi hjelpe studentene å lære mer effektivt og se de tverrfaglige forbindelsene allerede i starten av studieløpet? Og hva var den tverrfaglige essensen? Hva besto det skraverte feltet av? På et tidspunkt kunne vi ikke lenger sitte og snakke om disse tingene, vi måtte ut på gulvet.

• Les også: Kunsten å designe en troverdig karakter

Måtte vise oss for kollegene

For å forstå hverandre, også i praktisk arbeid, og for å finne flere fellesnevnere mellom fagene, var vi helt avhengige av å kroppsliggjøre, konkretisere og teste ut planer, øvelser, tanker og metoder.

Vi ble satt i ulike grupper som alle skulle lage forskjellige pedagogiske opplegg som deretter skulle prøves ut på de andre pedagogene. Dette kjentes ikke enkelt. En ting er å snakke om fag, en annen ting er å selv jobbe med faget foran kollegaer. Vi var flere som gruet oss for å holde «våre» opplegg, og ikke minst å være studenter i andres opplegg.

Men før pandemien stengte hele samfunnet ned, tok vi mot til oss: Vi rakk å gjennomføre flere dager med ulike tverrfaglige undervisningsopplegg, først testet på hverandre, deretter sammen med frivillige alumnistudenter.

Den grunnleggende tryggheten i kollegiet ga oss mot til å gå inn i studentrollen. Tidligere hadde vi våget å være uenige, men hadde kommet oss opp fra skyttergravene. Noen av pedagogene hadde erfaring fra tre gjennomførte aksjonsforskningsprosjekter i ryggen og dette styrket troen på at dialog og samarbeidsundervisning var veien å gå.

Vi turte å lytte til hverandre og å utfylle hverandre i den konkrete pedagogiske situasjonen på gulvet. Og ikke minst, pedagogene fikk kjenne på egne læringsprosesser. Hva skjer i egen kropp, med egne tanker og med egne følelser når jeg deltar i dette opplegget? Kort sagt: Hvordan er det jeg lærer?

Kreativ prosess til studentenes beste

Høsten 2020 startet det første kullet på Høyskolen Kristianias Institutt for scenekunst med ny studieplan for bachelor i musikkteater. Allerede etter første halvår kan vi se positive resultater av den nye studieplanen.

Resultatene kan illustreres med utdrag fra et refleksjonsnotat fra en av førsteårsstudentene i musikkteater:

«Da jeg begynte på Musikkteaterhøyskolen visste jeg ikke helt hva jeg gikk til. Jeg hadde jo selvfølgelig en forventning til at jeg skulle lære mye nytt og jobbe med sang, dans og skuespill [...]Og selv om jeg har erfaring med musikkteater fra tidligere, mest der sjangrene er hver for seg, ble jeg likevel litt sjokkert da det gikk opp for meg hvor mye de tre grenene henger sammen, og hvor mye musikkteaterbegrepet innebærer. 

Samtalene på lærerværelset markerte en god start på en fortelling om kreativitet og samarbeid til beste for studentene våre.

Referanser:

• Johanne Karen Hagen, Anne Cecilie Røsjø Kvammen, & Richard Lessey. (2018). Merging the arts of song and dance. InFormation (Oslo, Norway), 6(1). https://doi.org/10.7577/information.v6i1.2885
• Kvammen, A. C., Hagen, Johanne Karen, & Parker, Stephen. (n.d.). International Journal of Education & the Arts. 

Artikkelen er skrevet for Kunnskap Kristiania og første gang publisert 3. juni 2021. Kunnskap Kristiania er Høyskolen Kristianias digitale kunnskapsmagasin.

Tekst: Førstelektor Anne Cecilie Røsjø Kvammen, Institutt for scenekunst ved Høyskolen Kristiania.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no.