Fire grunner til at idretten må tenke nytt om politikk

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Idrett og politikk

De er alle eksempler på at idrettsledere må tenke nytt om forholdet mellom idrett og politikk. Tiden da idrettsorganisasjoner kunne gjemme seg bak et skjold av nøytralitet, og si at de ikke drev med politikk, er forbi. Det er fire grunner til det, og til dem knytter det seg fire spørsmål.

• Les også: Norsk idrett trenger et etisk råd

En ny verdensorden

Den første er at verden er annerledes enn før. Idrett eksploderte som globalt underholdningsprodukt først på 1980-tallet. Siden den gang har det vokst fram nye politiske allianser og regimer – delvis med frynsete rykte – med ønske om å bruke idretten til imagebygging internasjonalt. Hvordan kan idrettsorganisasjoner orientere seg i dette landskapet?

Den andre er at idrettsorganisasjonene har endret seg mye i struktur og ansvarsområder. De er nøkkelen til å skape nye relasjoner mellom folk og samfunn. Men det krever modige ledere som tar tematikken på alvor og innser hva som står på spill. Samtidig er det lettere for ledere å ta gode valg dersom organisasjonene utvikler seg i takt med omstendighetene i samfunnet. Hvordan gjør man det?

Den tredje er at utøverengasjementet er annerledes enn tidligere. Mens det tidligere var enkeltindivider som sto opp for det de mente var rett å si i fra om, vokser nå organisasjoner som UNI Global Union i medlemstall og innflytelse. Over 85000 eliteutøvere støtter nå organisasjonens kamp for bedre rettigheter og idrettens samfunnsansvar. Hvordan inkludere disse medlemmene i idrettsorganisasjonenes vei videre?

Den fjerde er at idretten er blitt big business. I Sports Market Global Report 2020 anslås det at idrettsfeltet i 2018 var verdt 488 milliarder dollar og vil øke til over 600 milliarder i 2022. Kommersialiseringen av idrett i form av utstyrsbehov, sponsorvirksomhet, medieinvesteringer og profesjonalisering (for eksempel i form av skyhøye lønninger) setter derfor idrettsforbundenes idealisme under press. Hvordan balansere økonomi med etikk?

• Les også: Sportsvasker frynsete rykte

Idrettens beslutninger er politiske

I boka Idrett, politikk og menneskerettigheter har jeg forsøkt å analysere hvordan disse spørsmålene kan besvares. Ettersom idretten har blitt en global maktspiller, handler det om å innse at politikk er mer enn hva en gruppe med felles interesser gjør for å nå et mål. Et eksempel er at idrettsorganisasjoner ønsker å bidra til samfunnsmessig framskritt. Dette gjøres ved å bruke menneskerettigheter som middel.

Denne posisjonen bryter imidlertid med idrettsorganisasjonenes selvbilde om at de nøytrale parter i en situasjon der menneskerettigheter er under press. Valget av mål å nå, for ikke å glemme midlene til å nå dem, er nemlig vel så politiske som hvem man samarbeider med for å nå dem.

Dernest handler om å innse at juridiske grep for å bringe idrettsverdenen i samsvar med FNs retningslinjer for næringsliv og menneskerettigheter, slik blant annet FIFA har gjort, blir for avgrensede. Grunnen er at idrettsorganisasjoner både juridisk og prinsipielt ikke er bedrifter. Deres grunnlag for handling og sanksjoner må derfor forankres i mer enn paragrafer som omhandler næringslivet. For å opprettholde sin legitimitet, det vil si å ha rett til styre på idrettens vegne, må de sikre støtte blant alle sine interessenter.

• Les også: Idrettens politiske veiskille

Hva menes med medvirkning?

En konsekvens av det er at idrettsorganisasjoner må være påpasselige med hva de legger i ordet «medvirkning til skade». Årsaken er at idrettsorganisasjoners ansvar for politiske forhold og menneskerettigheter bare går så langt som deres tolkning av «medvirkning»-begrepet tilsier. Direkte medvirkning er nokså enkelt å identifisere. Det innebærer eksempelvis at idrettsorganisasjonens handlinger i forbindelse med et arrangement påvirker livet negativt til de som er involvert i det.

Indirekte medvirkning er mer komplisert. For eksempel kan det å ikke ta et standpunkt i politisk sensitive situasjoner også sies å være et politisk standpunkt – med de konsekvenser det kan få for idrettens interessenter. Hvis ikke FIFA engasjerer seg i behandlingen av gjestearbeiderne som bygger fotballstadion til VM i Qatar i 2022, kan FIFA defineres som medvirkende til at arbeiderne har elendige arbeidsforhold.

• Les også: VM-boikott er å mime politisk engasjement

Etiske veivalg

Utfordringen for idrettsorganisasjoner er derfor hvor grensen for medvirkning går, og hva som skal gjøres dersom den krysses. Våren 2021 vedtok Norges idrettsforbund (NIF) å opprette et etisk råd for å bistå med situasjoner nevnt innledningsvis. Mitt forslag i boka er at NIF ser til oljefondets etikkråd. Etikkrådet kommer med innspill til fondets forvalter, Norges Bank, om hvilke selskaper de ikke bør investere i. Noen selskaper er bannlyst på grunn av hva de produserer (våpen, tobakk), mens andre er utelukket på det som kalles «grove normbrudd». Nettopp fordi normbrudd er et førende begrep i etikkrådets virke, er det avgjørende at idretten skaper seg muligheter til å ta politiske valg på et bredere grunnlag enn hva jusen kan gi.

Referanse: Næss, Hans Erik (2021). Idrett, politikk og menneskerettigheter. Fagbokforlaget.

Tekst: Førsteamanuensis i idrettsledelse, Hans Erik Næss, Institutt for ledelse og organisasjon, Høyskolen Kristiania

Vi vil gjerne høre fra deg!

Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no.