Kan Venezuelas oljekollaps lære oss noe om effekten av norsk oljekutt?

DEBATT: Frode Martin Nordvik om effekten av oljekutt

Kort tid etter Hugo Chavez’ død, og like etter at Nicolas Maduro tok over roret i Venezuela, flyktet internasjonale oljeservice-selskaper fra landet, etterfulgt av amerikanske sanksjoner mot landets statlige oljeselskap, Petroleos de Venezuela.

Sammen med en dyp makroøkonomisk krise har dette ført til at landets oljeindustri er et konkursbo.

• Les også: Oljelobbyens styrke og fornybarlobbyens svakhet kan bremse det grønne skiftet

Skrudde igjen kranene

Leveranse av olje fra Venezuela har falt fra om lag 2,5 millioner fat pr. dag i 2014 til under én million fat pr. dag i 2019. I 2020 er produksjonen ytterligere halvert.

Siden Norge produserer om lag 1,5 millioner fat olje pr. dag, tilsvarer Venezuelas oljebortfall mellom 2014-2019 ganske nøyaktig det bortfallet vi ville sett dersom Norge skrudde igjen kranen i løpet av en femårs-periode.

• Les også: Styrket militærmakt øker sjansen for statskupp 

Hvordan reagerte markedet på oljekuttet?

Hvordan reagerte det globale oljemarkedet på at Venezuela skrudde igjen kranene (om enn ufrivillig)?

Dette er noen observasjoner vi kan ta med oss i debatten om norsk oljekutt:

• Global oljeproduksjon har økt hvert eneste år, selv med et bratt fall i Venezuelas oljeproduksjon. Andre land har altså erstattet de uteblitte leveransene fra Venezuela.
• Hvem har steppet inn? Svar: Andre OPEC-land. Særlig Irak (+1.5 millioner fat) Saudi Arabia (+200.000 fat) og Forente Arabiske Emirater (+400.000 fat) har steppet inn med økt oljeproduksjon i perioden 2014-2019.
• Hvis et kutt i oljeproduksjon skal ha effekt, bør det også påvirke oljeprisen. I perioden hvor Venezuelas oljeproduksjon har kollapset har oljeprisen faktisk beveget seg motsatt vei, den har falt med 35 prosent.

Les også: Oljefondets politiske risiko

Debatten om norske oljekutt

Tilbake til debatten som har pågått om norsk oljekutt.

De 12 samfunnsøkonomene som skrev kronikk i Aftenposten 22. august tok til orde for at norsk oljekutt vil føre til reduserte klimagassutslipp. Dette bygget på en studie (Fæhn et al. 2017) som antar at dersom oljeprisen øker med én prosent vil etterspørselen gå ned med en halv prosent.

Men, som Bård Harstad (som for øvrig var én av de 12 økonomene) ved Universitetet i Oslo helt korrekt påpeker i DN 3. september 2021, så er det nesten umulig å nagle ned det rette tallet på etterspørselselastisitet (prisfølsomhet) for olje ut fra forskningslitteraturen. Det er fordi det finnes hundrevis av studier – og de finner ofte vidt forskjellige tall.

Bedre å lære av historien enn av modeller?

Kanskje er det bedre å da se på historiske globale tilfeller av oljekutt for å lære, fremfor å se til modeller hvor konklusjonene skifter fortegn ut fra hvilken etterspørselselastisitet man forutsetter?

Referanser:

Fæhn et al. (2017): Climate Policies in a Fossil Fuel Producing Country: Demand versus Supply Side Policies. The Energy Journal, Vol. 38, No. 1.

Denne artikkelen er publisert som debattinnlegg i Dagens Næringsliv 4. september 2021 (og i dn.no dagen før).

Tekst: Førsteamanuensis Frode Martin Nordvik, Avdeling for økonomi, innovasjon og teknologi ved Høyskolen Kristiania.

Vi vil gjerne høre fra deg!

Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no.