Fotball er et politisk spill om image

KRONIKK: Hans Erik Næss om idrett og politikk

Handelen verdt 305 millioner britiske pund dreier seg lite om det som gjerne kalles «the beautiful game», altså fotball. Kjøpet via Saudi-Arabias statlige investeringsfond er del av en politisk strategi fra saudienes side. Motivet bak er tredelt:

Én grunn er ønsket om å utkonkurrere sine naboer. Bruken av idrettsarrangementer for å markere seg internasjonalt er blitt et internt kappløp mellom statene i regionen – De forente arabiske emirater, Qatar og Bahrain.

En annen grunn er å skape et brohode til markeder innenfor shipping, vindkraft og turisme. I tillegg til investeringsfondets andel på 80 prosent inkluderer oppkjøpergruppen blant andre investorselskapet Reuben Brothers. Felles for investorene bak oppkjøpet er interesse for teknologi knyttet til fornybar energi, blant annet vindmølleparker på Englands østkyst i nærheten av Newcastle by.

En tredje grunn er målet om internasjonal anerkjennelse. Kjøp og salg av idrettsarrangementer er blitt verdifull valuta på en politisk imagebørs. I dette markedet har brevet fra Hatice Cengiz til Premier League om å stoppe oppkjøpet ingen forhandlingskraft. Selv om hun er enken etter den regimekritiske journalisten Jamal Khashoggi, som i 2018 ble myrdet av saudiarabiske agenter i Tyrkia.

Sportsvasking – eller myk makt?

Begrepet «sportsvasking» brukes ofte for å beskrive slike handler. Det viser til at udemokratiske land kjøper seg godvilje gjennom å legge til rette for sportslig folkefest. Samtidig åpner det seg en mulighet til å skjule samfunnets problematiske sider.

Men for å forklare motivene bak er begrepet om «myk makt» bedre egnet. Det stammer fra den amerikanske statsviteren Joseph Nye jr.

På slutten av 1980-tallet diskuterte han fordelene ved å søke innflytelse med andre midler enn trusler og press. Alternativet er å lokke, appellere og smiske (noen vil også si manipulere) for andre i en internasjonal konkurranse om positiv oppmerksomhet.

I ettertid har vi sett mange eksempler på at idrettsarrangementer åpent blir brukt i et politisk spill der myk makt er målet. Åpenheten om dette har paradoksalt nok ført til at reaksjonene ikke nødvendigvis er så sterke som særlig menneskerettighetsorganisasjoner skulle ønske.

Flere land med store idrettsarrangementer, for eksempel Aserbajdsjan eller Qatar, gjorde i begynnelsen få forsøk på sportsvasking i det hele tatt. I deres øyne var det ingen andres sak hva de holdt på med innenfor landets grenser.

Politiske saker hadde ikke noe med idrettsarrangementene å gjøre. Qatar kunne ha sluppet unna med utnyttingen av arbeidsmigranter dersom ikke en voksende protest fra verdenssamfunnet hadde tvunget Fifa til å bry seg.

Til gjengjeld har Qatar, Saudi-Arabia og andre Gulf-land fått mye å si for om fotball-VM kan avholdes annethvert år i stedet for hvert fjerde år, slik det er i dag.

• Les også:  Sportsvasker frynsete rykte

Fans feiret

Like gjennomsiktig er oppkjøpet av Newcastle. For ikke å glemme det saudiarabiske investeringsfondets bidrag til Facebook, Disney og andre selskaper mange har et forbrukerforhold til.

Store deler av fansen ser heller ikke ut til å bry seg. Da oppkjøpet ble offentlig, feiret mange fans den upopulære finansmannen og tidligere eieren Mike Ashleys avskjed med fyrverkeri og rotbløyte.

I boken Sports Diplomacy fra 2018 skriver Stuart Murray at årsaken ikke nødvendigvis er enighet om at man kan overse menneskerettighetsbrudd, men likegyldighet til et forhold de allerede ser på som korrumpert.

Tonene fra investorene er også velkjente. Forretningskvinnen Amanda Staveley, som ledet oppkjøpsprosessen og nå selv eier 10 prosent av Newcastle United, uttalte til The Times 8. oktober følgende på spørsmål om dette var sportsvasking:

«Menneskerettigheter? Det er noe vi tar seriøst, men vår partner er investeringsfondet, ikke den saudiske stat. Det handler ikke om sportsvasking i det hele tatt. Det er en offentlig investering i en fantastisk klubb.»

• Les også: Fire grunner til at idretten må tenke nytt om politikk

Menneskerettighetenes plass i idretten

Det er ikke lenger noe spørsmål om idrett og politikk blandes. Spørsmålet er heller: Hva kan gjøres med det?

Ett svar er at de internasjonale idrettsforbundene, som tildeler arrangementer og styrer hva som er mulig å gjøre med politiseringen av idrett, må leve opp til sine egne verdier.

Konkretisering av menneskerettighetenes plass i idretten er første bud.

Alternativt vil de igjen og igjen bli tatt som gissel der opportunistiske statsledere og investorer – og ikke idretten selv – setter retningslinjene for hva som politisk innafor.

• Les også: Norsk idrett trenger et etisk råd

En anbefaling til Norges idrettsforbund

Lite vil imidlertid endre seg uten at forbundenes medlemmer stiller sterkere kollektive krav om dette. Det er en utfordring i internasjonal fotball.

Mange Fifa-medlemmer uten særlig demokratisk sinnelag har større interesse av å være med på den globale fotballfesten enn å ha brysomme samtaler om ytringsfrihet og sånn. Andre vil at utøvere skal engasjere seg mer. Men ikke alle utøvere er innforstått med tematikken.

Spillere på det norske fotballandslaget eller proffsyklister har heller ingen plikt hverken til å uttale seg om fotball-VM i Qatar eller å kritisere dem som betaler lønnen deres.

Derimot er det på tide at forbund og idrettsledere sier hva de mener. Derfor er det gledelig at et utvalg i Norges idrettsforbund (Nif) har utarbeidet en sterk anbefaling til hva forbundet skal stå for i denne sammenhengen.

Med tittelen «Verdier verdt å kjempe for» skal den vedtas på idrettstinget 16. og 17. oktober.

Noen vil si det er et lite steg fra et lite land. Men den bidrar det i det minste til å beskytte bedre både utøvere og arrangementer mot skruppelløse idrettsledere og sosial uro som kan oppstå i meningsfraværets kjølvann.

Referanser:

Næss, Hans Erik (2021). Idrett, politikk og menneskerettigheter. Fagbokforlaget.

Artikkelen er publisert som kronikk i aftenposten.no 14. oktober 2021 med tittelen "Fotball er politisk maktkamp"

Tekst: Hans Erik Næss, førsteamanuensis i idrettsledelse, Institutt for ledelse og organisasjon ved Høyskolen Kristiania.

Vi vil gjerne høre fra deg! 

Send dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no.