Er du forberedt på neste krise?

KOMMENTAR: Tom Karp om kriseberedskap

Jeg har en venn som er såkalt «prepper», en som tror vi vil rammes av en eller annen katastrofe, og forbereder seg på det. Han og familien har kjelleren full av utstyr og mat for å overleve både det ene og andre. Kasser er merket med fargekoder og utstyr er stablet i et velorganisert system. De har tilegnet seg kunnskap om jordbruk, spiselige urter, bær og sopp. Hvis det kommer en uønsket hendelse eller samfunnet ikke klare å komme i gang igjen etter en katastrofe, er de forberedt. De følger lojalt oppfordringene fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) om å være en del av nasjonens beredskap. De har brukt mye tid og penger på sin prepping, mer enn folk flest. Deres strategi for å minimalisere usikkerhet og utrygghet, er å være klare for det meste.

Den regjeringsoppnevnte Koronakommisjonen offentligjorde 14. april 2021 sin rapport de de evaluerer regjeringens håndtering av koronakrisen. Hovedkonklusjonen er at myndighetens håndtering har vært relativt god, blant annet på grunn av høy tillit og handlekraft.

Rapporten slakter imidlertid beredskapen, samt stiller spørsmålstegn ved nedstengningsstrategien, og de konstitusjonelle snarveiene som ble tatt.

La oss ta noen skritt tilbake og bringe inn noen andre perspektiver på kriseledelse og kriseberedskap.

• Les også: Krisemysteriet

Teorien om svarte svaner

De britiske økonomene John Kay og Mervin King hevder i sin bok Radical Uncertainty at vi må lære oss å håndtere radikal usikkerhet.

De støtter seg også til Nassim Taleb, professoren som forutså finanskrisen. Han mener vi lures av tilfeldigheter og påståtte sammenhenger. I 2007 ga han ut boka The Black Swan. Metaforen svart svane låner han fra en gammel europeisk myte om at alle svaner er hvite. Europeerne ble derfor overrasket da de for første gang observerte svarte svaner i Australia i 1697, men for aboriginere var artens eksistens en selvfølge da svarte svaner stammet fra Australia.

Teorien om svarte svaner adresserer dermed sjeldne hendelser med stor effekt, som er vanskelige å forutse, og som gir et kvantesprang i utviklingen innen vitenskap, økonomi og teknologi.

• Les også: Hvordan forberede oss på sorte svaner?

Vi må lære å leve med usikkerhet

Svarte svaner matcher godt med den tyske sosiologen Ulrich Becks bok fra 1986 om risikosamfunnet. Risikoene i vår tid er blitt en skjebne vi ikke kan unndra oss fra, hevder Beck.

Vi bruker stadig mer tid og ressurser på å avverge katastrofer som er skapt av oss selv og måten vi lever på. Risikosamfunnet stiller eksistensielle krav til oss som innbyggere: Å lære å leve med usikkerhet og akseptere at det en del av livet.

Briten Simon Critchley beskriver i sin bok Infinitely Demanding hvordan mange lar kompleksitet og usikkerhet fungere som en unnskyldning for å ikke engasjere seg i annet enn personlige prosjekter, selvdyrking og konsum.

Men usikkerhet kan ikke fortrenges ved selvdyrking og konsum. Usikkerhet kan heller ikke fortrenges av teknokrati, vitenskap og teknologi. I stedet for å fortrenge må vi lære oss å leve med usikkerhet. Aksept er et eksistensielt spørsmål, og en krevende strategi som legger lista høyt, kanskje for høyt. Den krever mye. Det er ikke dermed sagt man ikke bør ha beredskap for kriser og uforutsette hendelser, spørsmålet er hvor mye beredskap, og for hva.

• Les også: Å lede når det er krise

I krisen hjelper og støtter vi hverandre

Den 19. oktober 1939 la Adolf Hitler frem en plan for sine generaler, London skulle bombes tilbake til steinalderen for å bryte ned den britiske kampviljen. Hitler ville bruke det fryktede Luftwaffe for å fremprovosere kaos, sammenbrudd, massehysteri og masseflukt. Hitler hadde, i likhet med Mussolini, Stalin, Churchill og Roosevelt, lest boka til den franske sosialpsykologen Gustave Le Bon: Psychologie des foules (massens psykologi).

I boka redegjør Le Bon for hva man kan forvente seg i en krisesituasjon: panikk og vold vil bre seg, og menneskenes sanne, simple natur vil komme til syne.

Men det skjedde ikke i London 1940-41. Engelskmennene forholdt seg etter noen uker til bombene på omtrent samme måte som de forholdt seg til togforsinkelser: Bombene var irriterende, men til å leve med. Det var selvfølgelig økonomiske belastninger og psykiske omkostninger. Og det var selvfølgelig unntak. Noen stjal, noen fikk panikk, noen angst, og noen ble preppere som min venn.

Men de omfattende traumatiske lidelsene ekspertene hadde advart mot slo generelt ikke til. Folk var selvfølgelig triste og sinte, og de sørget over alle de hadde mistet. Det britiske samfunnet ble på mange måter styrket av blitsen, skulle en historiker senere skrive. Og viktigere, blitsen fikk ikke frem «dyret i oss» og egoismen, men tvert imot, den gjorde at mennesker hjalp og støttet hverandre, i sum overskred sin interesse for å kun tenke på seg selv, redde seg og sitt.

• Les også: Ledere som gir oss håp

Vi mobiliserer når det dramatiske skjer

Det samme skjedde i dette landet i starten av koronapandemien. Joda, de første dagene etter 12. mars 2020 var det tilløp til usikkerhet, kaos, hamstring og lett panikk. Det kladdet litt i starten.

Men så roet det hele seg ned, man justerer seg inn til en ny hverdag, hjelper hverandre, er stort sett solidariske, og finner seg til rette i en ny «normaltilstand». Dog med unntak og ikke uten omkostninger, mentalt og økonomisk, men i det store og hele håndterte vi som samfunn det uforutsette. Og jo, noen sliter mer enn andre, noen faller utenfor og ikke har nettverk eller støtteapparat, særlig når krisen varer så lenge som nå, det skal anerkjennes og tas alvorlig.

Nå utgjør ikke London-blitsen og håndtering av pandemien all verdens empiri, men allikevel peker disse hendelsene på noe viktig. Kriser krever noe og har en pris (og mer for noen enn andre), men poenget er at i tillegg til systemisk og institusjonell beredskap, har vi som samfunn, og som enkeltindivider, også en sosial, kulturell og personlig beredskap som mobiliseres når noe som dramatisk skjer.

• Les også: Ti prinsipper for kriseledelse

Gode tider for «prepperne blant oss

Kanskje er det naivt å stole på det gode i menneskene, felleskapet og at vi håndterer det som treffer oss. Det kan jo også virke som en «happy-go-lucky» strategi, men den er pragmatisk.

Det harde faktum er at det er begrenset for hvor mange dramatiske kriser vi kan planlegge for.

Det er gode tider for preppere og vi kan som samfunn gjøre som min venn. I akademia pumper vi derfor ut nye utdanningstilbud innen krise og beredskapsledelse, et tilbud som har stor etterspørsel. Og i ledelses- og organisasjonslitteraturen er det mye snakk om å utvikle evnen til å håndtere usikkerhet, samt bygge robusthet og fleksibilitet til å takle det uforutsette, enn å bruke alt for mye krefter til å forutse hva som kan komme til å skje.

• Les også: Fortellinger om pandemi kan hjelpe oss i møtet med ulykker

Den brutale sannheten om livet

Men hvis det nå er sånn at usikkerheten øker radikalt, er det mange mulige scenarier vi bør ha beredskap for. Det vil i så fall ha en enorm kostnad. Ikke bare økonomisk, men også sosialt og kulturelt. Som redaktør Aksel Fridstrøm i Minerva skriver: «Skal vi være et land som har et helsevesen, eller et helsevesen som har et land?» Og han har et poeng.

Det er grenser for hvor mye vi kan sikre oss mot, og hva vi samlet som samfunn kan bygge av teknokrati, samt ha av materiell og infrastruktur, for å minimalisere risiko og håndtere av kriser. Det store spørsmålet er hvor vi skal sette inn støtet. Neste gang er det sikkert ikke en pandemi, men noe annet som treffer oss.

Kanskje er det derfor bedre å la noe av preppingen fare og i stedet bruke midler og ressurser til å hjelpe når krisen først har inntruffet, og særlig hjelpe dem som virkelig trenger det?

Den brutale, men banale, sannheten er at livet er et skjørt, usikkert, risikabelt og farlig prosjekt, det må vi leve med. Både som samfunn, i organisasjoner og som individer.

Referanser:

• Beck, U. (1992). Risk Society: Towards a New Modernity. Translated by Ritter, Mark. London: Sage Publications.
• Critchley, S. (2007). Infinitely Demanding. London: Verso Books.
• Kay, J. og King, M. (2020). Radical Uncertainty. Decision-making for an unknowable future. London: The Bridge Street Press.
• Le Bon, G. (1896/2001). The Crowd. A Study of the Popular Mind. Ontario: Batoche Books. Kitchner.
• Taleb, N. N.  (2007). The Black Swan: The impact of the highly improbable.  London: Penguin.

Denne artikkelen er skrevet for Kunnskap Kristiania, og første gang publisert 4. mai 20021. Kunnskap Kristiania er Høyskolen Kristianias digitale kunnskapsmagasin.

Tekst: Professor Tom Karp, Institutt for ledelse og organisasjon ved Høyskolen Kristiania. Karp er professor 2 ved Høgskolen i Innlandet og Universitetet i Sørøst-Norge.

Foto: Det er gode tider for prepperne blant oss. Image by Hier und jetzt endet leider meine Reise auf Pixabay from Pixabay.